Vil det noensinne bli fred i Colombia?

Caracas 13. desember 2004 klokken 15.55. Scenen ser ut som den er filmet i Hollywood: Med mobiltelefonen på øret kommer Rodrigo Granda ut av en kafé i nærheten av t-banestasjonen Bellas Artes. Trengsel. En gruppe menn dytter ham med makt inn i en Jeep Cherokee. En hette blir dratt over ansiktet, hendene låses med håndjern på ryggen. Ut fra deres paísa-dialekt gjetter Granda at to kolombianere er til stede. I baksetet er han flankert av to venezuelanere. Etter en kort kjøretur blir han brutalt låst ned i bagasjerommet på en annen bil. En uendelig vei. Flere skifter av kjøretøy -- og bagasjerom -- midt på natten. Helt til grensen.

Dagen etter, om morgenen den 15.desember, bekjentgjør den kolombianske politisjefen Jorge Daniel Castro at hans menn har fakket «en storfisk» fra FARC «i Colombia, i Cúcuta».

Vanlige kolombianerne vet ikke hvem Granda er, men det gjør den kolombianske etterretningstjenesten som har forfulgt ham i årevis. Han betraktes som FARCs utenriksminister. Det smiler han av når vi møtes i Havanna: «Det er noe journalistene har funnet på. FARCs virkelige utenriksminister er Raúl Reyes, som leder Den internasjonale kommisjonen.» Reyes kjemper i skjul et eller annet sted i Colombia.

PÅ 80-TALLET VAR Granda medlem av landsstyret i Unión Patriótica (UP), et lovlig opposisjonsparti som ble kraftig redusert av de paramilitære (3000 døde). «Jeg har vært utsatt for attentater i Bogotá, i Medellín. Som alle medlemmer av UP ble jeg fordrevet fra det politiske liv med geværskudd.»

Kjempe og leve, eller lide og dø. Han valgte og sluttet seg til la insurgencia -- opprøret. I 1987 reiste han fra Colombia på vegne av FARCs internasjonale kommisjon. I flere land satt han i gang en intens diplomatisk virksomhet overfor ledere, regjeringer, framtredende personer og journalister. «I den siste tiden hadde vi tre mål: FARC skulle anerkjennes som en stridende styrke (siden 2001 har FARC stått på listen over terrororganisasjoner), lete etter en politisk løsning på konflikten i Colombia, og etablere kontakter for å få i stand en humanitær fangeutveksling.» 56 av FARCs «politiske fanger» (blant dem Ingrid Betancourt) mot 450 til 500 geriljasoldater som holdes av regjeringen til Alvaro Uribe.

I 2004, i anledning Verdensmøtet for kunstnere og intellektuelle til forsvar for humaniteten (fra 2. til 7. desember), ble Granda sett i Caracas. Han deltok også, i samme by, på Folkenes andre bolivarske kongress fra 8. til 9. desember 2004. Her avslørte han Colombiaplanen. Da han ble bortført 13. desember, var han i midt i et intervju med en kolombiansk journalist på en kafé i Venezuelas hovedstad. Han gikk ut et øyeblikk for å kunne svare uforstyrret på en telefonopprigning. Vitner slo straks alarm. Granda kunne ikke være arrestert i Cúcuta, i Colombia. Han var nettopp blitt bortført. I Venezuela.

Stor oppstandelse i Caracas. Og en salig røre. Den venezuelanske opposisjonen griper saken begjærlig. Hvem inviterte en «terrorist» til i disse møtene? Regjeringen til Hugo Chavez selvfølgelig! Innenriksministeren Jesse Chacón, avviste at hans tjenester skulle ha visst at Granda var til stede. Tre år seinere bekrefter Granda dette på sitt vis. Ingen hadde invitert ham.

«Noen bolivarske venner mener at de kolombianske opprørerne ikke bør delta i denne typen møter. Det er absurd. Bolivar trengte aldri pass for å reise fra Venezuela til Colombia, Ecuador, Peru eller Bolivia. Han var den første internasjonalisten.»
På denne tiden avslørte en granskning operasjonen. Den var organisert av det kolombianske politiet og hæren, og fra venezuelansk side deltok to korrupte offiserer fra Nasjonalgardens gruppe for spesialoppdrag og tre nasjonalgardister -- én million dollar er ikke lett å takke nei til. I mellomtiden -- mens Direktoratet for sikkerhet, informasjon og forebygging (Disip, Venezuelas hemmelige tjenester) ble tilskrevet bortføringen -- ba en gruppe kjente personer «ærbødigst» president Hugo Chavez om å «renske opp» i sikkerhetsstyrkene sine. Dette utløste irritasjon i presidentens kretser: «Denne skitne affæren viser oss at vi ennå ikke kontrollerer hele statsapparatet. Men vi vil ikke vite noe av FARC eller noen annen organisasjon som forsøker å framtvinge revolusjonen med våpen. Det er i den bolivarske revolusjonens interesse å holde avstand til disse gruppene.» Noen uker tidligere hadde den ansvarlige for det amerikanske diplomatiet, Condoleezza Rice, beskyldt Caracas for å være et «terroristreir».

BÅDE BOGOTÁ OG Washington prøvde å slå to fluer i en smekk. «Straks jeg ankom Cúcuta,» forteller kommandant Granda, «ble jeg tilbudt masse penger, frihet, pass for meg selv og familien min, på én betingelse: at jeg brakte Chavez i vanry. Jeg skulle si at han beskyttet FARC og at jeg var blitt hjulpet av hans regjering.» Noe han kategorisk avslo. Venezuelas president, på sin side, konstaterte at Interpol ikke hadde utstedt noen arrestordre på Granda, og beskyldte Bogotá for å ha «forbrutt seg mot den nasjonale suvereniteten». Han tilbakekalte ambassadøren og avbrøt handelsforbindelsene med Colombia.
Under rettsaken aktet Granda å avstå fra å forsvare seg. En av advokatene hans overlevde på mirakuløst vis fem skudd. «Forsvarerne til folk fra FARC har det svært vanskelig. Mye trusler, press, skygging, telefonavlytting. Og ingen domstolskontroll. Jeg sa til dem: Hvorfor går vi god for et rettsvesen som egentlig ikke finnes?» 6 år for opprør, 15 år for terrorisme, 21 år i alt. «Jeg vedkjente at jeg var opprører. Men ikke terrorist.» Blant geriljasoldatene han traff i et høysikkerhetsfengsel, hadde enkelte fått 60 eller 80 år blankt -- selv om maksimumsstraffen i Colombia ikke kan overstige 40 år. «Dette tvinger FARC til å benytte metoder som ikke akkurat er ortodokse, for å få tilbake sine fengslede geriljasoldater. Det er dette som gjør spørsmålet om humanitær fangeutveksling så livsviktig.»

PRESIDENT ALVARO URIBE tror at han kan vinne en krig som har vart i 60 år uten å forhandle med noen. Etter at han kom til makten i 2002 (han ble gjenvalgt for fire nye år i mai 2006) avviste han kategorisk den berømte «humanitære fangeutvekslingen». Man forhandler ikke med «terrorister». Men har Uribe i en tid befunnet seg i en vanskelig situasjon, fastkjørt i den såkalte «parapolitisk» skandalen. Det kolombianske rettsvesenet gransker mer enn hundre saker om antatte hemmelige avtaler mellom de paramilitære fra Colombias samlede forsvarsstyrker (AUC) og representanter for staten. Organisert juks fra både den ene og den andre under valget som brakte Uribe til makten har blitt avslørt.

Krisen har allerede felt utenriksministeren Maria Consuelo Araújo. Både broren og faren hennes er siktet. To guvernører (fra departementene César og Magdalena), 14 folkevalgte og senatorer -- alle «uribister» -- sitter bak lås og slå. Det er utstedt arrestordre på fem andre. Den tidligere sjefen for sikkerhetspolitiet DAS, Jorge Noguera, som ledet Uribes valgkamp i Magdalena-provinsen, er fengslet. Sjefen for rikspolitiet, general Jorge José Castro (den samme som i Cúcuta ba Granda om å kompromittere president Chavez), og sjefen for politiets etterretningstjeneste har måttet gå av som følge av en annen skandale knyttet til ulovlig telefonavlytting.

Det var i denne konteksten at en nyhet laget sensasjon i Bogotá i begynnelsen av mai 2007: Etter en telefonopprigning fra den nye franske presidenten Nicolas Sarkozy, annonserte Uribe en «ensidig» løslatelse av hundrevis av opprørere. Han ba FARC svare på dette «tegnet på god vilje» ved å sette fri sine gisler. «Høykommissæren for fred, Luis Carlos Restrepo, kom for å snakke med meg på cellen,» forteller Granda, «og foreslo at jeg skulle stille meg i spissen for denne «reintegrerings- og demobiliserings»-operasjonen, under betingelse av at jeg forlot FARC.» Avslag. To dager seinere prøvde høykommissæren seg igjen. «Ved denne anledningen forklarte han meg at han ikke hadde til hensikt å forhandle med meg. ’Av statlige grunner’ var det blitt bestemt at jeg skulle settes fri, fordi Sarkozy hadde bedt om det. Hvis jeg laget problemer ville han bruke sin makt for å tvinge meg til å forlate cellen og kaste meg ut av fengselet!»

Løslatt mot sin vilje! «Men hva gjør Sarkozy i denne historien?» spør en forbløffet Granda seg. Han innrømmer at han ikke har den ringeste anelse. Det er klart at saken om Ingrid Betancourt, den fransk-kolombianske kvinnen som har vært holdt fanget av FARC siden 23. februar 2002, har fått enorm oppmerksomhet i Frankrike. Ønsket Sarkozy å «gjøre et kupp» ved å mangedoble kontakten med sin kolombianske kollega noen dager før det franske parlamentsvalget, der han håpet oppnå et knusende flertall? Eller deltok han -- med eller mot sin vilje -- i ledtog med obskure interesser, i en mye mer «forskrudd» operasjon?

Når det gjelder spørsmålet om fanger krever FARC en demilitarisert sone på åtte hundre kvadratkilometer i municipio’ene Florida og Pradera (i departmentet El Valle), der de kan forhandle ansikt til ansikt med makten. Og hvis det oppnås enighet, ønsker de å gå videre til den berømte humanitære fangeutvekslingen. Med et politisk mål for øye: Å anerkjennes, de facto, som opprørsstyrker og slippe unna «terrorist»-statusen Washington og Bogotá har stengt dem inne i. Dette understreket Granda umiddelbart til sine «frigjørere»: «Gi meg friheten hvis dere vil, men det dreier seg om en ensidig gest fra deres side, for jeg advarer dere, den vil ikke føre til noen motytelse fra FARC.»

Regjeringen lar ham velge mellom Frankrike, Sveits eller Cuba. 19. juni 2007 flyr Granda til Havanna. I tillegg til gleden over å være fri igjen, nyter han også en annen tilfredsstillelse. «Jeg har vondt for å tro at president Sarkozy skal ha bedt om frigivelse av en «terrorist». Når det gjelder Uribe, så har han med dekretet han undertegnet for å løslate meg, anerkjent FARCs politiske karakter.»

UNDER STORT MEDIEOPPSTYR løslot den kolombianske regjeringen 170 antatte geriljasoldater -- herunder obskure personer, ledere for ikke-eksisterende tropper, og ikke få alminnelige forbrytere. Samtidig holdt Uribe seg inne med alle parter -- en antatt fredsgest, en ekte krigshandling -- og han bekreftet ordren som ble gitt i oktober 2006: å gå til militær aksjon og bruke «alle mulige midler» for å frigjøre Ingrid Betancourt og geriljaens gisler. Familiene til kidnappede, også Ingrid Betancourts familie, har hele tiden vært imot et så farlig alternativ. I mai 2003 endte en «redningsaksjon» av denne typen med at en guvernør, en tidligere minister og syv militære ble drept.

De påfølgende hendelsene skulle dessuten bekrefte at i Colombia er alltid det verst tenkelige mulig. I en kort meddelelse 23. juni i år informerte den østlige fløyen av FARC om at elleve av de tolv folkevalgte fra provinsforsamlingen i Valle del Cauca, som geriljaen hadde bortført 11. april 2002 i Cali, var blitt drept 18. juni. Det skal ha skjedd i «skuddvekslinger [...] da en ukjent militærgruppe angrep leiren de befant seg i». Uribe benekter at det utspant seg noen kamper i dette området den dagen og står på sitt: «Det har ikke vært noen redingsaksjon. De ble myrdet med kaldt blod.» Absurd. Fangene utgjorde et viktig kort for FARC i deres styrkeforhold med makten. Hvilken interesse skulle de ha av å kvitte seg med det på denne måten?

«FARC tar på seg sin del av ansvaret,» understreker Granda alvorlig. «Man kan ikke nekte for at vi var ute av stand til å redde gislenes liv fram til den humanitære fangeutvekslingen.» Hva så? Man tillegger geriljaen praksisen med å henrette fangene sine heller enn å se dem satt fri av hæren. Granda verken bekrefter eller avkrefter dette. «Jeg tilhører ikke kommandostrukturen i FARC og vet ikke om en slik ordre finnes.» Hvis dette er sant ville det dreie seg om en krigsforbrytelse. Likevel -- hvis den er sannsynlig -- kan ikke denne muligheten betraktes som den eneste. For omstendighetene rundt dramaet 18. juni er fortsatt mystiske. Til dags dato vet ikke noen en gang hvor det skjedde. Underlig nok er den kolombianske hæren fortsatt taus. FARC tier også. «Granskningen pågår fortsatt. Vi vil gi verden en så nøyaktig forklaring som mulig og unngå spekulasjoner,» sier Rodrigo Granda.

Ifølge ekspertene, er ikke de paramilitære involvert. De har ikke kapasitet til å utføre en slik operasjon. Den kolombianske hæren ser også ut til å være utenfor mistanke. Dessuten nevner den østlige blokken av FARC i en annen meddelelse noe om «utenlandske kommandosoldater». En tese ser ut til å komme til syne: Angrepet skal ha blitt ledet av en kommandotropp av «spesialstyrker», sammensatt av utenlandske spesialister, der det gjenstår å bestemme nasjonaliteten(e). Denne tesen bør behandles med varsomt, men enkelte har gjort seg noen tanker.

Fra Genève krever derfor FNs høykommissær for menneskerettigheter ikke bare at alle gisler umiddelbart settes fri, men også en «fullstendig og uhildet» granskning av tragedien 18. juni.

Bogotá avslår enhver uavhengig granskningskommisjon. Granda på sin side understreker at «FARC har foreslått å overlate likene til en internasjonal kommisjon, der den kolombianske regjeringen ikke deltar for å unngå enhver manipulering. Men i regionen det er snakk om fortsetter de militære angrepene og los compañeros [kameratene] har fortalt meg at både de militære og andre styrker har interesse av at likene forsvinner. For å fjerne sporene.»

Propaganda eller sannhet?

Oversatt av K.E.V.

1 Som kommer fra det kolombianske departementet Antioquia.

2 Se «De paramilitære får mer makt», Globaliseringens atlas, Diplo AS / PAX, 2007, s. 152.

3 Personlig korrespondanse.

4 Forbindelsene mellom de to landene tok en «normal» retning igjen takket være mekling fra president Luiz Inacio «Lula» da Silva (Brasil) og president Fidel Castro (Cuba), og siden et møte mellom Chávez og Uribe 17. februar 2005.

5 Den østlige blokken av FARC opererer i departementene Tolima, Huila, Valle, Cauca, Nariño og en liten del av Calda.

6 El País, Madrid, 29. juni 2007.

7 I mars 2007 bekreftet den amerikanske ambassaden i Bogotá at amerikanske soldater hadde deltatt i en samlet militæroperasjon sør i Colombia hvor FARC holder tre amerikanske underentreprenører for Pentagon som ble fanget i 2004 da overvåkningsflyet deres krasjet.