Animert dokumentar

«Animert dokumentar – fakta eller fiksjon?» er overskriften for seminaret Fredrikstad Animation Festival arrangerer i samarbeid med Norsk Filmutvikling 9. november. Det erklærte formålet er å tilbakevise at dokumentarer handler om virkelighet mens animasjonsfilm er ren fantasi. «Det finnes 'virkelighet' som blir 'sannere' presentert som animasjon enn som realfilm og tradisjonell dokumentar,» hevder festivalen friskt i programmet.

Temaet fortjener oppmerksomheten. Selv om sjangeren på ingen måte er ny, er det hovedsakelig kortfilmer forbeholdt filmfestivalkretsløpet. Animerte dokumentarer er generelt verken bedre eller «sannere» enn realfilmens, men de er absolutt annerledes. Den subjektive virkelighetsgjengivelsen er mer dyptgripende enn i realfilm. Det har selvsagt sammenheng med animasjonsfilmens stiliserte eller karikerte ytre, men er også uttrykk for bevisste valg der regissørene i enda større grad bruker fiksjonsfilmens virkemidler for å gjengi stemninger og følelser hos personene som skildres. Typisk for de animerte dokumentarene er en fabulerende tilnærming til fakta, der man først og fremst streber etter å fremstille en følelsesmessig realisme.

De nye animerte dokumentarene beveger seg mer på mikro- enn makronivå. Fokus er enkeltpersoners opplevelser. Hos svenske Jonas Odell, som skal delta på Fredrikstad-seminaret, gjør kreativ billedlegging ellers trivielle intervjuer om den seksuelle debuten til sanselige fortellinger (Aldrig som f...rsta gången!, 2005). Stilen veksler fra småkomiske figurer i enkle linjer, via en skrekkinspirert sekvens med røffe og mørke bilder til romantiske utklippsfigurer fra 20-tallet. Norske Kajsa Næss skal også delta på seminaret. Hennes film Leonoidestorm (2004), laget sammen med Julie Engaas, har en lignende personlig inderlighet og handler om ønskedrømmer.

Animerte dokumentarer vises ved en rekke internasjonale filmfestivaler og f.eks. London International Animation Festival vier en fast bolk til sjangeren. I programmet for årets festival påpekte London-festivalen at animasjon kan gjenskape det kameraet gikk glipp av og vise ting som intet kamera kan filme: «den kan mildne skarpe budskap og den kan tilføre lag av følelser og betydning til en dokumentar som et kamera ville slite med å fange inn.» Observasjonen er nokså selvsagt, men peker på hvordan animasjonens produksjonsmåte inviterer til å skildre en annen virkelighet enn realfilmen. Det gjør da også flere av filmene som ble vist ved festivalen i august. Australske Susan Stamps Cry From the Past (2005) skildrer minnene til en dame som snart fyller hundre år, der de stemningsmettede pastelltegningene gradvis glir over i hverandre på en måte som får frem at hukommelsen har mange lag. Amerikanske Eric Dyer bruker i Copenhagen Cycles (2006) realfilm som utgangspunkt i montasjer som skildrer en frenetisk sykkeltur gjennom København.

Alle de nevnte titlene er kortfilmer. Den israelske krigsdokumentaren Waltz with Bashir, som blir klar for kinovisning neste år, kan gi sjangeren et gjennombrudd også i helaftensformatet. Cahiers du Cinéma har allerede utropt filmen til «den første animerte dokumentaren». Regissør Ari Folman var israelsk soldat i Beirut i 1982 under massakrene i Sabra og Chatila. 25 år senere tar filmen tak i minnene han har fortiet.

Filmen viser undersøker den israelske statens ansvar for volden, gjennom animerte klipp fra intervjuer med tidligere soldater, venner, journalister og akademikere. Folman beskriver det som en «plikt» å lage filmen, men understreker at han ikke kan fortelle den fulle historien til ofrene eller om okkupasjonens overgrep – det han kan bidra med er hans egen historie.