Dømt til å komme overens

Det virker som spliden mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Splittelsen er ikke bare språklig, men også ideologisk og kulturell. Den belgiske «språkgrensen» mellom Flandern og Vallonia har offisielt bare eksistert i en kort periode. Men i praksis kan den spores flere århundrer tilbake. Først var fransk elitens språk, og nederlandsk ble ignorert. Med Flanderns økonomiske vekst har situasjonen endret seg. På 70-tallet ble alle partiene internt splittet til uavhengige partier–et flamsk og et fransktalende. Det politiske tyngdepunktet skiller de to regionene fra hverandre, til høyre i Flandern og i sentrum-venstre i Vallonia. I sentrum for stridighetene står Brussels status. EU-hovedstaden er en fransktalende enklave i den sørlige delen av Flandern. Er det føderale Belgia i ferd med å revne?

Siden valget av føderal regjering 10. juni 2007, har verden sett med undring mot Belgia. Arbeidet med å danne en ny regjering trekker ut på grunn av uenighet om en ny institusjonsreform. Landet har allerede vært gjennom fem reformer siden 1970. Det kan derfor virke nærliggende å tenke at tvisten mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Eller at belgierne er besatt av en form for institusjonell hyperaktivitet; tilsynelatende blir de aldri ferdige med å ville snu opp ned på måten landet deres er organisert på.

Virkeligheten er mer nyansert enn som så. Det har allerede vært fem reformer, ettersom Belgia forsiktig skritt for skritt har gått fra å være en enhetsstat til å bli en føderalstat, etter å ha brukt mer enn et århundre på å rydde opp i de språklige problemstillingene som oppsto da landet ble til. (…)