Elitene utfordres i Ecuador

«Det er nå forandringenes utfordringer begynner,» sier den anerkjente menneskerettighetsforkjemperen og journalisten Rocío Peralbo. «Alle forhold ligger til rette for det, og vi har bare oss selv å skylde på hvis vi mislykkes.» Aldri har Ecuador opplevd en så overveldende seier som den bevegelsen Alianza País fikk 30. september. De som da ble valgt får ansvaret for å skrive landets nye grunnlov. 70 prosent av velgerne viste sin tillit til kandidatene som støtter president Rafael Correas prosjekt. Med 80 representanter av 130 får de et behagelig flertall i grunnlovsforsamlingen. Med denne ønsker presidenten å «gjenstifte republikken» og iverksette en utviklingsmodell som bryter med nyliberalismen.
Alianza País så dagens lys i slutten av 2005. «Det var ikke et prosjekt for de opplyste, men snarere en bevegelse bygget på kampen og anstrengelsene til en rekke sosiale og politiske sektorer,» forklarer Alberto Acosta, tidligere energi- og bergverksminister og blivende president for den grunnlovsgivende forsamlingen. Gjennom valget i november 2006, klarte denne bevegelsen å gjøre professoren og økonomen Correa til president. «Vi gikk fra å være spesialister på å protestere, til å virkeliggjøre forslagene. Da vi kom til makten, måtte vi begynne å bygge.»

I Carondelet-palasset – et av koloniarkitekturens monumentale bygg – i Quito ligger regjeringens hovedsete. Fra sitt sparsommelig innredede kontor bekrefter president Correa utsagnet: «Vi har gått inn i en «borgerrevolusjon» som må føre til radikale, dype og raske endringer i landets strukturer. De vi har fungerer ikke lenger.»
Taxisjåførene, damene i aviskiosken, skopusserne, de kontoransatte – alle, i hvert fall svært mange, tror på dette prosjektet som statsoverhodet går i spissen for. I dette landet som har hatt 8 presidenter på 10 år, har folk liten tillit til kongressen, som blir sett på som inkompetent og korrupt. Dette innebærer en tydelig avvisning av «partidokratiet» – det er slik Correa omtaler partiene, områdene og gruppene styrt av «caudillos» som til nå har vært rådende på den politiske scenen. I så stor grad at under valget der han gikk av med seieren, hadde hans bevegelsen Alianza País ingen kandidater til parlamentsvalget, noe som gjorde at de overlot kongressen i opposisjonens hender. I stedet satset de alt de hadde på den grunnlovsgivende forsamlingen, som kunne erstatte kongressen.
{{{«Denne nye regjeringen har vekket et svært stort håp i folket.»
Biskopen av Esmeraldas}}}
Biskopen av Esmeraldas, Eugenio Arellano, er opprinnelig spansk, men har bodd i Ecuador i nesten tretti år – «alltid i nærhet til folket». Derfor, sier han, vet han hvordan «90 prosent av innbyggerne» tenker. «Denne nye regjeringen har vekket et svært stort håp i folket: At deres livskår kan bedres radikalt. Han bekrefter at kirken i Ecuador har tatt sitt valg: «Vi må støtte, følge opp og spre dette håpet.» Men, som et lokalt ordtak sier: «Det er mange ormer på veien».
ECUADOR HAR OMTRENT 13 millioner innbyggere. I 2006 hadde 12,9 prosent av innbyggerne mindre enn $1,06 pr. dag å dekke matbehovene sine med og var kategorisert som «nødlidende», ifølge INEC (det nasjonale instituttet for statistikk og manntall). I gjennomslitt levde 38,3 prosent av ecuadorianere i kronisk fattigdom; seksti prosent var undersysselsatt. Ifølge den samme kilden, har 26 prosent av familiene måttet ta opp lån for å dekke helseutgifter, kjøpe mat, betale studiepenger etc. De resterende økonomiske og sosiale opplysningene er like lite oppløftende.
Utviklingsprosjektene til Correas regjering har sin umiddelbare finansielle kilde i oljen, som Ecuador er den femtestørste produsenten av i Latin-Amerika. Historiene om disse to – om Ecuador og om oljen – er nært sammenknyttet.
I 1972 var det et nytt statskupp. Dette ble utført av «nasjonalistiske militære som var opptatt av landet og dets suverenitet», forteller tidligere kontreadmiral Gustavo Jarrín, som på denne tiden ble utnevnt minister for natur- og energiressurser. Til da hadde amerikanske multinasjonale foretak kontrollert oljeutvinningen. Nå tok den ecuadorianske staten over. Flere utenlandske selskaper forlot landet, de andre gikk med på de militærregimets krav, inkludert utvinningskontraktenes varighet, som gikk ned fra 50 til 20 år. I november 1973 gikk Ecuador inn i Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), og USA opphevet sin militære støtte. Men fra nå av fikk staten 90 prosent av oljeinntektene i stedet for omtrent 5 prosent. Landets økonomi gikk inn i en gullalder.
Jarrín minnes med stor innlevelse at det demokratiske systemet ble gjeninnført 1978. Jaime Roldos, kandidat for et lite sentrum-venstreparti, tok over makten. Roldos døde 24. mai 1981 i en flyulykke, under omstendigheter som anses som mistenkelige. I tiden som fulgte, på mindre enn 30 år, snudde situasjonen seg fullstendig: Nok en gang havnet 80 prosent av oljeinntektene i transnasjonale bedrifters hender. «I enkelte tilfeller omfattet landområdene der man drev oljeutvinning, til og med kirken og parken i landsbyen!» (…)