I hjertet av PKK-leirene

Et treskur skjult av kamuflasjenett. Kalasjnikover henger her og der. I dette improviserte tilfluktsstedet har noen nettopp dekket et bord. Te, grønnsaker, kjøtt, frukt… Det er en gledelig velkomst etter vår ti timers kjøretur fra Erbil, hovedstaden i regionen som administreres av den regionale kurdiske regjeringen i Nord-Irak. En hel dag på veien en brennhet sommermåned. Et utall kaotiske veier for å komme fram til dette golde fjellandskapet helt nord i Irak, som strekker seg langsmed den tyrkiske og den iranske grensen. En god stund etter Salah ad Din og Rawandoz ble det slutt på barrikadene kontrollert av soldatene til den regionale kurdiske regjeringen. Vel framme i denne 35 mil lange grensesonen mot Tyrkia, kan vi konstatere at uniformene ikke lenger er de samme: Her er det de væpnede styrkene til Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) som har kontrollen.

At kurdiske geriljakrigere (peshmergas) trekker seg tilbake hit fra Tyrkia, er imidlertid gammelt nytt. Allerede i 1984, da PKK-opprørerne startet sin væpnede kamp mot Tyrkia, ble soldater sendt hit, så PKK kunne ha dem i bakhånd. Soldatene begynte å bygge leirer i fjellene, og partilederne, som for det meste hadde fått sin opplæring i palestinske leire i Sør-Libanon, sammen med Yasir Arafats fremste medarbeidere, kom for å hjelpe til med å organisere disse basene. Geriljakrigene foregikk imidlertid for det meste på den andre siden av grensen, i de kurdiske regionene sørøst i Tyrkia. På 80- og 90-tallet var det bare de mest utsatte soldatene som trakk seg tilbake til Irak. Denne sonen har nemlig en annen funksjon også: Her formes – militært og politisk – ledere som skal reise tilbake til Tyrkia for å kjempe for kurdisk uavhengighet med våpen i hånd.

Alt ble forandret da den tyrkiske presidenten Turgut Ozal, som ville legalisere PKK, døde i 1993. Håpet om en fredelig løsning forhandlet frem med regjeringen i Ankara falt i grus. Ett år senere mistet de folkevalgte fra listen til det fremste pro-kurdiske partiet HEP (Det demokratiske folkeparti) sin parlamentære immunitet. Og i februar 1999 ble lederen for PKK, Abdullah ...calan, arrestert og satt i fengsel på den tyrkiske øya Imrali.¹ Allerede de første månedene i fangenskap oppfordret han til stans av den væpnede kampen. Han ville snarere satse på «demokratiske endringer» i Tyrkia og forhandle frem løsninger på «det kurdiske spørsmålet» med myndighetene i Ankara.

PKK-soldatene ble oppfordret til å trekke seg tilbake til de irakiske fjellene med våpnene sine. I 2002 endret partiet navn og ble til Kongressen for frihet og demokrati (KADEK), og la til side referansene til marxistleninisme og blandingen av klassekamp og nasjonalisme.² Et tegn på denne demokratiske utviklingen er at det pro-kurdiske partiet DTP (Det demokratiske samfunnsparti) som ble opprettet i 2005, og nekter å kalle PKK en terroristorganisasjon, fikk 20 seter i parlamentet i Ankara ved valget i 2007. På den andre siden holdes 3500 peshmergas i bakhånd i leirene i Nord-Irak, mens 2000 soldater lever i hemmelighet i Tyrkia.

AUGUST 2007. Blant de titalls geriljasoldatene som tar imot oss i Zagros-fjellene skiller en mann seg ut. Han er i femtiårene, dradd ansikt, lysebrunt hår, og han gir inntrykk av å være en nyvervet soldat, men han presenterer seg ikke. «Hva mener dere om Algerie? Om frigjøringsbevegelsen på Korsika? Om De Guevara?» Spørsmålene hagler. Han sier han har sittet 25 år i tyrkiske fengsler. Han har lest mye. Da han som mange andre ble løslatt på begynnelsen av 2000-tallet, slo han seg straks sammen med geriljasoldatene. Vi snakker om Balzac, om Lenin, og selvfølgelig om ...calan, kurdernes «eneste» president. Plutselig reiser han seg. En bil nærmer seg. Fem væpnede menn stiger ut av den. En av dem er eldre enn de andre. Det er Murat Karayilan, leder for Den demokratiske konføderasjon for Kurdistan (KKK), PKKs ledende fellesorganisasjon.

Det er farlig å ha ham her. Alle vet det. Men siden iranerne stadig oftere drar ut på bomberaid, kan ikke lederen bli lenge på ett sted.³ De tar batteriene til telefonene våre og konfiskerer midlertidig dataen vår. Intervjuet finner sted i et tilrettelagt rom. Teppe på gulvet, skalkede vinduer. På veggene er det bilder av partiets martyrer, og selvfølgelig ...calan. I det Karayilan skal til å svare på spørsmålene våre, kommer vår spesialist på fransk og marxistisk litteratur inn i rommet. Han kaller seg Bozan (vi får ikke vite hans virkelige navn), og vi blir fortalt at mannen som nettopp forsøkte å fremstå som en nybakt geriljakriger faktisk er en fremtredende leder i KKK.

Karayilan vet selvfølgelig ingenting ennå om skyene som kommer til å samle seg over Zagros-fjellene. Avtalen mellom Ankara og Bagdad for å utslette PKKs «terrorister»⁴; tyrkiske myndigheters stadig mer krigerske tone; avstemningen i parlamentet i Ankara som autoriserer tyrkiske militære intervensjoner i Nord-Irak. Men allerede denne augustmåneden er det klart at noe kommer til å skje. Karayilan forteller: «Siden februar har tyrkerne utstasjonert flere tusen soldater langs grensen, og opptakten til valget [i juli 2007] har fått hæren til å pøse på med nasjonalistisk propaganda. Vi har fått signaler om avtaler mellom Ankara, Bagdad og Washington. Jeg håper bare at AKP [Partiet for rettferdighet og utvikling, som sitter ved makten i Ankara] og statsminister Erdogan vil gripe den muligheten våre nye folkevalgte gir dem, og komme fram til en demokratisk og forhandlingsbasert løsning på det kurdiske problemet.»

Hva ville slike forhandlinger funderes på? Krever PKK fremdeles en egen selvstendig stat for kurderne i Tyrkia, Irak, Iran og Syria? «Det målet er fremdeles på programmet, men det er svært langt dit. Tyrkerne vet svært godt at vi er klare til å forhandle om regional autonomi – slik som Catalonia i Spania – innenfor Tyrkias grenser. Vi strekker ut hånden», presiserer Karayilan.

Det irakiske Kurdistan, der PKK-soldatene har søkt tilflukt, styres av Kurdistans demokratiske parti (PDK) og Kurdistans patriotiske union (PUK), som undertegnet en avtale i 2002. Denne regionen har omfattende autonomi innenfor Iraks grenser, og PDK og PUK er USAs allierte. Karayilan kjenner til alle disse aspektene ved de regionale forholdene. Han har god kunnskap om «brødrenes», de irakiske kurdernes, politiske valg. «Regjeringen i Erbil har allerede deltatt i to kriger mot oss, sammen med tyrkerne, på 90-tallet. Jeg håper den ikke begår samme feil igjen. Fortiden har uansett lært oss at vi bare kan stole på oss selv. Det kurdiske spørsmålet er likevel sentralt i den demokratiske prosessen som foregår i denne regionen. USA gjorde et bra valg da de støttet kurdernes ønske om selvstyre i Irak allerede fra 1991. Dersom de vil nå enda lenger, særlig i demokratiseringen av det tyrkiske samfunnet, er de imidlertid nødt til å se bortenfor Irak.» Jeg ser nøye på lederen av KKK, og har følelsen av å se et glimt av tvil i øynene hans. Og hva om ingen egentlig trengte PKK …–I flere dager besøker vi leire med peshmergas i fjellene. Som leiren med de unge kvinnene som er medlemmer av YJA-Star-brigaden (kvinneseksjonen av frigjøringshæren HPG) og som utgjør 40 prosent av de væpnede styrkene. Over 2000 m.o.h., kamuflert mellom trær og stein, ligger leiren deres kloss inntil den tyrkiske grensen. Disse soldatene er unge. Mange kommer fra Tyrkia, men noen er også født i Syria, Iran eller Irak. 21-årige Askê kommer fra en landsby sør for Izmir. Hun har vært soldat siden hun var 14. «Foreldrene mine var sterkt engasjerte i partiet, forteller hun. Jeg tok over stafettpinnen da jeg begynte på videregående skole. Jeg er overbevist om at frigjøringen av det kurdiske folk også innebærer en kamp mot de føydale forholdene kvinner må leve under.»
For å kunne spise har alle soldatene i dette området små grønnsakshager. En kilde med fjellvann sildrer rett ved siden av leiren. En gang i uken sørger «noen» (vi får ikke vite hvem) for at kvinnene får ris, kjøtt, sigaretter, batterier og så videre. De får også aviser, og uttalelsene til president ...calan, skriftlig gjengitt av hans advokat, som er en av de få personene som får besøke ham på fengselsøya. For de ferskeste nyhetene har denne gruppen en liten radio, der de får informasjon fra verden utenfor, særlig takket være BBC. De debatterer regelmessig om «politiske og sosiale tema», etter en fastsatt dagsorden. «Det er vår måte å fortsette å lære på», forteller seksjonssjefen, en 35 år gammel kvinne.

Ved siden av henne står Horin, som er kommet fra Alep for å delta i geriljastyrkene. «I Syria er det også et sterkt press på den kurdiske befolkningen. Når den lokale seksjonen av PKK foreslo å sende meg hit for å få opplæring, takket jeg ja med en gang.» Horin vil vende tilbake til Syria for å «føre en politisk kamp» der. Og hva om PKK klarer å forhandle fram autonomi i Tyrkia? «Det ville vært bra, som i Irak. Vi må likevel fortsette å kjempe for å oppnå et samlet Kurdistan, slik vi ble lovet av de allierte i 1920.»⁵

Vi er tilbake i hovedleiren, og overnatter der. Ved foten av de imponerende fjellene vi skimter bak hovedteltet sitter soldatene fascinerte og ser på et fjernsynsapparat, noe vi aldri ventet å se her oppe. Noen meter unna ser vi en satellittantenne. Og på skjermen vises den franske filmen Les Visiteurs II, dubbet til tyrkisk. Ansiktene til geriljasoldatene lyses opp i halvmørket av det skiftende lyset fra bildene som flimrer over skjermen. Antennemottaket er ikke av de beste. Ved trebordene som brukes til måltidene henger et svart-hvittportrett: Det forevigede ansiktet til en av PKKs grunnleggere.

Klokken er fem om morgenen. Gruppen står allerede samlet foran sjefen. Ti av dem må hente ved. En times utmattende tur i bratt stigning. Slik får de brensel til vedovnen som brukes til den tradisjonelle teen. Frokost. Sjefen slår seg ned sammen med oss. Det er en ung mann på omtrent 30, et lukket, hardt, ansikt. Han trekker på et bein. «Jeg ble såret i et sammenstøt med den tyrkiske hæren», forteller han straks. Han heter Ahmed, og er født i Dyarbakir, som er den historiske hovedstaden til «Nord-Kurdistan». Han begynte i PKK da han var 14. «Der jeg kommer fra slo tyrkerne svært hardt ned på oss kurdere. Flere tusen landsbyer ble ødelagt, flere hundre tusen mennesker ble tvangsflyttet. Det var på 90-tallet. Jeg har vært her i to år nå. Det er et valg som kraver karakterstyrke og oppofring. Tyrkiske og iranske raketter… hver dag ser vi døden inn i øynene. Men om ikke vi kjemper for det kurdiske folk, hvem skal da gjøre det?»

I september og oktober ble situasjonen enda mer spent i Kurdistan. Flere sammenstøt mellom den tyrkiske hæren og PKK-soldatene har funnet sted. Jeg tenker på det Murat Karayilan sa til meg: «I flere år har vi stanset raidene i Tyrkia, og geriljaen vår svarer bare på provokasjoner fra de tyrkiske soldatene. Men dersom Tyrkia velger åpen krig, vil vi slå tilbake. Og hele det kurdiske folk vil reise seg og stå ved vår side.»

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Se Michel Verrier, «En Turquie, procès au peuple kurde», Le Monde diplomatique, juni 1999.

2 Se Michel Verrier, «Paysages kurdes avant la bataille» (Kurdiske landskap før slaget), Le Monde diplomatique, oktober 2002.

3 Iranske kurdere søker også tilflukt i dette området.

4 PKK har siden 1997 vært oppført i USAs liste over «terroristorganisasjoner», som også EU tok i bruk i 2002.

5 Etter den første verdenskrig ville de allierte opprette et selvstendig Kurdistan, noe som kommer fram i den opprinnelige fredsavtalen med det Ottomanske rike (Sèvres-traktaten, 1920), men i den endelige avtalen med det nye Tyrkia (Lausanne-traktaten, 1923) ble regionen Kurdistan delt mellom fire stater: Tyrkia, Iran, Irak og Syria. (…)