Hvis vi betrakter Vestens politikk som enhetlig kan den, enten man liker det eller ikke, sammenfattes i én brutal setning: krigen mot «internasjonal terror» som USAs president George Bush har ført de seks siste årene, og denne krigens følger i form av militær okkupasjon i Midtøsten. Men dette utgjør likevel «en helhet» i den vestlige forestillingsverdenen. Om enn det i virkeligheten bare dreier seg om en negativ av den lammende fascinasjonen de vestlige landet viser for den «islamistisk-fascistiske» faren, er dette et tema som dekker over praktisk talt alle de avgjørende spørsmålene verden står overfor.
Dette hypnotiske fenomenet ser ut til å ha en ekstra effektiv virkning i imperiets utkant, særlig i Europa, mens virkningen har begynt å avta i systemets kjerne. I forbindelse med forberedelsene til primærvalgene før presidentvalget i 2008, er det mange som tar bladet fra munnen. Det dukker opp nye kandidater – både demokrater og republikanere – som kommer med kraftig kritikk av Bush, som er i fritt fall på meningsmålingene. Atskillige nyhetskommentatorer tar nå åpent til orde for en ubetinget tilbaketrekning fra Irak og Afghanistan. Folk innser hva som har skjedd og går sammen om å beskylde de høye herrene i Bushadministrasjonen for å ha fortalt dem uhørte løgner. I utkanten av imperiet har man derimot aldri vært så dempet som nå. Alle er måteholdne og innstilt på velvilje og kompromiss. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
