Blåbær og blues

Ryktene om Wong Kar-Wais nye film, My Blueberry Nights (åpningsfilm i Cannes 2007) har i overveiende grad signalisert at dette dreier seg om en vakker lettvekter. Selv kaller Wong filmen «min feriefilm».¹ Hvorfor har man likevel visse forventninger? Jo, fordi Wongs filmer nettopp har en billedskjønnhet som få andre kan konkurrere med. Men også fordi de har mye atmosfære, flere lag av tids- og stedsånd. En rekke av filmene hans utspiller seg primært på 60-tallet, i Hongkong. Nå har han dratt til USA, byttet ut mye av staben og benyttet vestlige toppskuespillere som Jude Law, Rachel Weisz, Natalie Portman og David Strathairn – samt en debuterende Norah Jones. Ukjent terreng for Wong, men My Blueberry Nights er mer en film rundt cinefile referanser enn en film om hverdagens USA. Det er blitt en kaféfilm med innslag av road movie og skillingsvise.

Med unntak av Happy Together (1997), som utspilte seg i Buenos Aires, har Wong stort sett holdt seg til Hongkong som setting, med avstikkere til Singapore, Tokyo og Kambodsja. Både In the Mood for Love (2000) og 2046 (2004) skildrer et kinesisk Hongkong. Det snakkes hovedsakelig kantonesisk, engelsk er representert gjennom noen få småord som «bye-bye», samt enkelte innslag av pop og evergreens, det er riktignok Nat King Coles spanske svisker man husker best. Hverdag og eventyr glir elegant over i hverandre i Wongs filmer. I In the Mood for Love (eller «Fa yeung nin wa») møter hovedpersonen (Tony Leung) en vakker, hemmelighetsfull sekretær (Maggie Cheung) hvis ektemann stadig er ute på forretningsreise. Søt musikk oppstår, og repetisjoner av både scener og musikalske temaer er med på å skape en fortettet stemning. I 2046 møter vi en ny Tony Leung-skikkelse og alle hans kvinne-historier utover på 60-tallet, noe som gir Wong anledning til å bruke en rekke av sine yndlingsskuespillerinner – Gong Li, Faye Wong, Maggie Cheung osv. Også denne filmen er preget av stilfulle repetisjoner, blant annet markerer gjentagelsene av «The Christmas Song» pluss juletre at årene går. 2046, det er nummeret på hotellrommet der de to hovedpersonene i In the Mood for Love skriver på sitt Kung Fu-manus. På rom 2046 i Oriental Hotel bor to av kvinnene i filmen av samme navn, suksessivt, mens Leung-skikkelsen bor på 2047. Her skriver han på science fiction-manuset «2046», etter hvert skjønner vi hvor de tilbakevendende episodene fra dette framtidssamfunnet stammer fra. 2046 er et symbolsk viktig årstall for Hongkong, det er det siste året den tidligere britiske kronkolonien kan nyte godt av sin spesielle status innenfor Folkerepublikken Kina. Så helt fjern fra politiske preokkupasjoner er Wong ikke, men først og fremst er han en estet, opptatt av å skape skjønne bilder, men også utforske de mekanismene som trekker en mann og en kvinne til hverandre –og de som får dem til å bryte med hverandre.

SÅ OGSÅ I Wongs amerikanske film. Elizabeth (Norah Jones) er på flukt fra og samtidig på leting etter kjærligheten. Hun skal utforske livet. Vi møter henne hos Jeremy (Jude Law) som driver en stilig-koselig kafé i New York, med kaker og paier som spesialitet – en slik kafé der menyen er skrevet på speil og vinduer med varm og fargerik håndskrift. En pussig del av inventaret er et stort glass med nøkkelknipper – Wong har alltid vært opptatt av nøkler – som venner, kanskje især venninner, har etterlatt seg når de har dratt videre. Elizabeth liker seg på Jeremys kafé, kommer tilbake, de snakke om livet og flukten og lengslene, og de spiser kake. Jeremy lurer på hvorfor det går så lite av blåbærpaien mens de fort blir tomt for andre paier og kaker. Elizabeth får et spesielt forhold til Jeremys blueberry pie. Men om søt musikk oppstår, så tør ingen ta det avgjørende skritt – og Elizabeth drar sørover, til Memphis, der hun tar seg en serveringsjobb. En av de faste kveldsgjestene er Arnie (David Strathairn), som flere kvelder på rad sier at dette er den siste kvelden han drikker. På dagtid dukker en politimann opp i Strathairns skikkelse. Han virker så sober at jeg lurer på om dette er en dobbelrolle, men nei, Arnie er politimann. På kvelden sitter han foran Elizabeth med drinken sin og kladder brev til kona Sue Lynne, eks-kona skal det vise seg. Så dukker nettopp Sue Lynne opp i baren, i skikkelse av Rachel Weisz, sammen med en mann. Arnie blir vond. En stund etterpå dør ham, og Sue Lynne får sin blues. Og hva med Elizabeth oppi dette? Hun er kanskje en katalysator, mest en disiplinert tilhører. Og Jeremy? Han driver og ringer rundt til steder, også i Memphis, der han tror hun kan være. Brevene kommer i retur. Han får besøk av en eks, en av nøkkelknippedamene, noe som resulterer i en fin liten novellefilm inni filmen. Elizabeth får en utfordring i form av en ekstravagant pokerspiller (Natalie Portman), som spiller høyt og taper. Vinner hun i neste runde? Hun slutter en merkelig pakt med Elizabeth, og sammen drar de til Las Vegas, der faren hennes befinner seg. Elizabeth, kommer hun tilbake til New York og Jeremy? Gjett om hun gjør.

HVA SLAGS FILM er nå dette? Storyen er overraskende tynn, for lite spesifikk. Memphis, New York – det utgangspunktet kunne ha resultert i en sjarmerende og odd road movie, i hendene på Jim Jarmusch, for eksempel. Musikaliteten er til stede, men jeg savner intensiteten fra de to foregående filmene, samt den komplekse fortellingen fra 2046. Stedets enhet hadde kanskje gitt en større grad av intensitet, dette blir i stedet en blek og sprikende utgave av In the Mood for Love. Blek og abstrakt, for jeg føler ikke at jeg blir kjent med hovedpersonen Elizabeth. I Memphis er hun en som bivåner og lytter til personer som har sterkere, men akk så tradisjonelle historier (Arnie og eks-kona). Og samtalene med Jeremy i New York? Det beste er kakesmakingen, samt kamerabevegelsene og kunstgrep som den rykkvise slow-motion, typisk Wong Kar-Wai. For selve dialogen blir dessverre livsfilosofi light. Ikke det at jeg savner referanser til Freud og Derrida (det får heller Woody Allen leke seg med), men det hele blir så vagt, så abstrakt, så nice. Kort sagt: Selve storyen lider under en oppsiktsvekkende mangel på bærekraftige ideer.

Selv gjentagelsenes poesi, det som framfor noe karakteriserer Wongs Hongkong-filmer, lider under idémangelen. Et påfunn som at Elizabeth og Jeremy skal begynne å blø neseblod samtidig, på to forskjellige steder, av to høyst ulike årsaker, virker utvendig og villet, og mangler troen på seg selv som parallellmagi. En viss parallellitet kan man også ane mellom Sue Lynne og Elizabeth, men i motsetning til Strathairn, som igjen viser seg meget anvendelig (slik han nylig gjorde i så ulike roller som TV-journalisten Murrow i Good Night, and Good Luck og NSA-sjefen i The Bourne Supremacy), klarer ikke Rachel Weisz å overbevise, spesielt ikke i scenen mot Norah Jones. Derimot fant jeg en særegen kjemi mellom Jones og Natalie Portman i rollen som den pokergale sørstatskvinnen. Portman blir bare bedre og bedre – og giftigere og giftigere – for hver film. Det er schwung over dialog og samspill under bilturen til Las Vegas, Jones er en god katalysator for birollestjernen, men som hovedrolleinnehaver har hun fått den utakknemlige oppgaven å være pen, naiv og vag. Og når de kjører ut i ørkenen, er det definitivt for sent for at filmen kan bli en Paris, Texas anno 2007, til det har den for få hemmeligheter på lager.
Man kunne til nød si at handlingen har en slags skillingsvise- eller blues-kvalitet: Det som utspiller seg kan rommes i en middels bra blueslåt. Men handlingen skal være ytterst konsentrert hvis det skal bli en god filmfortelling ut av et slikt minimalt plot. Dermed ikke sagt at det er vanskelig å finne vakre scener i filmen – det hadde vært enda mer oppsiktsvekkende. Samspillet mellom kamerapoesien, speilmagien, fargebruken (bare måten han kombinerer rødfarger og grønt eller turkis!) og den myke bluesen vi hører, er ofte perfekt – enten musikken² kommer fra Norah Jones selv («The Story»), Ry Cooder (som har skrevet originalmusikken), Otis Redding eller Cassandra Wilsons flotte coverversjon av Neil Youngs «Harvest Moon».

Enkelte scener dufter av årgangsfilm. Men en samling nydelige scener er ikke det samme som en film. Jeg er glad i flotte bilder (og iranskfødte Darius Khondji kan hamle opp med Christopher Doyle og Mark Lee), men så på klokka 5–6 ganger i løpet av halvannen time. Skal man først se denne filmen, så anbefaler jeg kino: Filmen er i cinemascope, og selve formatet kler Wong Kar-Wai. Men neste gang han velger Vesten til fordel for Hongkong, bør manuset være langt bedre. Manusforfatter Lawrence Block, kjent for spennende krimromaner, har levert et svakt stykke arbeid.