En ny Osloavtale?

Aldri tidligere har palestinerne vært så splittede og så svake som de er nå, etter sommerens interne kamper på Gazastripen. Deres interne konflikt undergraver den internasjonale solidariteten. Presset på de israelske okkupantene er redusert, og de palestinske områdene er blitt til kruttønner som kan eksplodere når som helst.

Hamas beskylder Fatah for å ha konspirert mot regjeringen, til tider i samarbeid med Israel. Fatah hevder på sin side at Hamas ikke er i stand til å regjere og kritiserer islamistene for denne sommerens «voldelige kupp» rettet mot presidenten og grunnloven. Mens uavhengige kritikere anklager begge parter for å sette sine egne interesser foran nasjonens interesse.

Under en rundebordsdiskusjon om Palestinas framtid, kort tid etter at Osloavtalen var undertegnet, ble jeg vitne til store uenigheter mellom ledere og aktivister i Intifada-bevegelsen. Til min store overraskelse skled de første timenes gode tone over i fiendtlige anklager med en gang vår vert hadde fortalt at de israelske soldatene hadde trukket seg tilbake fra basen og at portforbudet ble hevet samme kveld.

Fatah-ledere kom med trusler og ultimatum mot alle som kunne tenkes å stå i veien for deres forsøk på å omforme en langt fra perfekt fredsprosess til en mer solid prosess som ville føre til en palestinsk statsdannelse. Representanter for Hamas uttrykte tvil og mistenksomhet overfor det de mente var en urettferdig og lite fruktbar diplomatisk løsning.

Selv om disse argumentene til en viss grad medførte riktighet, er både Hamas og Fatah – og hele det palestinske folk – først og fremst ofre for en avtale som lovte dem frihet og enhet, men som førte til fortvilelse og splittelse, og la grunnlaget for et nullsumspill der den ene partens suksess er den andres nederlag.

OSLOAVTALEN HAR ført til en «hegemonisk fred» som er fordelaktig for israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen.¹ To aspekter danner grunnlaget for denne hegemoniske freden. Først intifadaen i 1987, som overbeviste de fleste israelere om at det var fånyttes å annektere de okkuperte områdene eller gjøre dem til en del av Israel på annet vis. Dernest USAs og Israels økende styrke i årene etter den kalde krigen og den første Gulfkrigen (1991), som gjorde det klart for PLO at organisasjonen ikke ville oppnå sine mål ved direkte konfrontasjon.

I motsetning til en fred basert på maktbalanse (som i forholdet mellom Egypt og Israel) eller betingelsesløs overgivelse (som da Japan kapitulerte for USA etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki), gir freden mellom Israel og Palestina uttrykk for israelernes strategiske overmakt og samtidig deres begrensede evner til å tvinge sine løsninger på de motstandsdyktige palestinerne.

Israelske myndigheter ønsker ikke en øyeblikkelig helhetlig fredsavtale. De vil gå etappevis fram for slik å kunne bestemme rytmen i fredsprosessen. Avtalene undertegnes i faser og iverksettes litt etter litt. Og for hvert steg i retning av en helhetlig avtale har makthaverne i Fatah måttet bevise at de er i stand til sørge for Israels sikkerhet ved å slå hardt ned på ekstremister – både islamister og lekmenn.

Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler, som til tross for internasjonal begeistring kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Sakte men sikkert ble det klart at «de tapres fred» i virkeligheten var de mektiges og de hensynsløses fred.
Slik sett har fredsprosessen ført til en skjør likevekt kjennetegnet ved ustabilitet og stadig nye voldelige sammenstøt mellom okkupanten og de okkuperte. Den har også ført med seg intern ustabilitet, både for de hegemoniske israelerne og de svakere palestinerne.

MASSAKREN I HEBRON 25. februar 1994, da den jødiske nybyggeren Baruch Goldstein drepte 29 palestinere og såret mer enn 129, utløste flere selvmordsaksjoner fra palestinsk side, som direkte hevnaksjoner. I motsetning til det man gjerne tror, har de fleste store palestinske selvmordsangrepene vært hevn for israelske militære aksjoner, ofte utført i perioder da palestinerne forsøkte å unngå voldshandlinger. 31. juli 2001 gjorde Israels henrettelser av to ledende Hamas-aktivister i Nablus slutt på en over to måneders lang våpenhvile fra Hamas’ side. Dette førte til den grufulle selvmordsaksjonen i en pizzeria i Jerusalem 9. august. 23. juli 2002 døde en framtredende Hamas-leder, Salah Shehade, og 15 sivile, hvorav elleve barn, i et israelsk luftangrep på en overfylt leilighet i Gaza by, bare timer før palestinerne skulle gå ut med en erklæring om en unilateral våpenhvile. Et selvmordsattentat fulgte den 4. august. Og 10. juni 2003 forsøkte Israel å ta den framtredende Hamas-lederen Abdel-Aziz Rantisi av dage, men han ble bare såret, mens fire palestinske sivile ble drept. Dette førte til bussbomben i Jerusalem dagen etter, da 16 israelere mistet livet.²

Aksjonene etter Hebron-massakren svekket både Yasser Arafats og Yitzhak Rabins autoritet. Sistnevntes motvilje mot å konfrontere nybyggerne stanset imidlertid ikke hans morder Yigal Amir mindre enn to år senere. Arafats legitimitet ble svært utsatt, ettersom forsøk på å stanse Hamas svekket hans popularitet, mens hans uvilje til å konfrontere dem direkte svekket hans autoritet.³

En økende voldsspiral framprovoserte anklager om at Fatah gjorde Israels skittenarbeid. Dette bidro til å øke Hamas’ popularitet som politisk underdog og talerør for de marginaliserte og de glemte. Fortsatt israelsk undertrykking og utbygging av de jødiske bosettingsområdene (antallet nybyggere ble doblet fra 1993 til 1999) gjorde motstanden mot fredsprosessen enda mer populær og diskrediterte Fatah.

På toppmøtet i Camp David i juli 2000 klarte ikke USA og Israel å få PLO til å gi opp kravene om palestinernes rett til eget land (inkludert Øst-Jerusalem), og de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake. Dette styrket Arafats nasjonale legitimitet som en leder som var i stand til å motstå press fra Israel og USA. Deres sanksjoner etter utbruddet av den andre intifadaen reduserte imidlertid hans muligheter til å lede palestinerne. Og det ble ikke enklere av at så vel Fatah som Hamas undervurderte virkningene attentatene 11. september 2001 hadde på USAs Midtøstenpolitikk.
7. oktober 2000 definerte daværende statsminister Ehud Barak indirekte Arafat og hans regjering som «no partner for peace», og Baraks etterfølger, Ariel Sharon, brukte 11. september som en unnskyldning til å beleire Arafats hovedkvarter og sette i verk det den israelske forskeren Baruch Kimmerling kalte et «politicide»: En fullstendig ødeleggelse av De palestinske selvstyremyndighetenes politiske og sikkerhetsmessige infrastruktur.⁴

Ting kom ut av kontroll, og USA så seg til slutt nødt til å godkjenne opprettelsen av en internasjonal undersøkelseskommisjon (under ledelse av den tidligere amerikanske senatoren George Mitchell). Kommisjonen slo fast at den jødiske bosettingen var hovedkilden til ustabiliteten i området, og foreslo å stanse all nybyggeraktivitet, inkludert den såkalte «naturlige veksten» i allerede etablerte kolonier.

Både USA og Israel gjorde lite for å sette i verk slike tiltak, men det panarabiske fredsinitiativet i 2002, da Israel ble tilbudt full fred for full tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, la ekstra handlingspress på Washington. En internasjonal kvartett bestående av EU, FN, Russland og USA ble opprettet for å ta av for internasjonalt press.

Kvartettens rolle og innflytelse begrenset seg til utarbeidelsen av et amerikansk-konstruert veikart for fred i Midtøsten. Dette veikartet ble imidlertid raskt til en veisperring for fred da USA overlot ansvaret for iverksettingen til Sharons regjering, som krevde ytterligere «terrorismebekjempelse» fra palestinerne uten å gi noe i gjengjeld. Ifølge en intern rapport fra FNs spesialutsending Alvaro de Soto, ble kvartetten fullstendig dominert av USA, mens FN ble skjøvet ut på sidelinjen.⁵

Etter Arafats død i november 2005, valgte Fatah og flertallet av palestinerne den amerikanskstøttede Mahmoud Abbas som ny leder, til tross for konkurs og korrupsjonsanklager. Israels likegyldighet overfor President Abbas’ forsoningsvilje og mange reformer viste at det var Israel, og ikke Arafat, som hadde vært et hinder for fredsprosessen.

Ett år senere fikk Sharons arroganse palestinerne til å gi Hamas flertall i den lovgivende forsamlingen. Israel og USA gjorde det klart at de ikke ville godta det palestinske folkets demokratiske valg eller anerkjenne den nye Hamas-regjeringen. Israelsk beleiring og vestlige sanksjoner tvang palestinernes økonomi i kne, og økte de politiske spenningene mellom et islamistparti som var ivrig etter å styre og et maktsykt sekulært Fatah som ville tilbake i regjeringsposisjon.

SVARET PÅ DET palestinske problemet kom fra et sted der man minst ventet det: de israelske fengslene. Framtredende fengslede Fatah- og Hamas-ledere, som Marwan Barghuti og Abdel Khaleq An-Natshi, kom fram til det som skulle bli kjent som «fangedokumentet», som la grunnlaget for framtidig koalisjon og samarbeid mellom Hamas og Fatah. Etter mye nøling undertegnet de to partiene «Mekka-avtalen», som hovedsaklig hadde to mål: Rydde veien for en koalisjonsregjering og reformere PLO slik at også Hamas kunne inkluderes i organisasjonen.

På grunn av fortsatte vestlige sanksjoner gikk imidlertid enhetsregjeringen raskt i oppløsning. Og da dette skjedde ble det nye væpnede konfrontasjoner, som kulminerte i Hamas’ kontroll over Gazastripen. Fatah benyttet seg av rivalens overdrevne aksjoner og feilhandlinger på Gazastripen til å øke sin kontroll over Vestbredden og styrke Det palestinske selvstyret ved hjelp av Israel og vestlige land.

Denne interne konflikten er så absurd og desperat at den kun kan sammenliknes med voldsepisoder i fengsler. Fangene har tatt kontroll over hver sin del av luftegården mens fangevokteren tilfreds toer sine hender. Israel tror at Fatah og Hamas har bedre muligheter til å kontrollere sine respektive områder når de er politisk delt.

Med stor selvtillit og høye ambisjoner begynte det seirende Hamas å forme sin egen regjering, men deres arbeid måtte ta hensyn til den fredsprosessen partiet så lenge har vært motstander av. Hamas fulgte i Fatahs fotspor, og begynte å miste troverdighet fordi representantene måtte spille det samme politiske spillet som forgjengerne. På den ene siden må de tilfredstille internasjonale givere ved å vise at de står for godt styresett selv under okkupasjon, og på den andre siden må de tilfredsstille de radikale massene med populistiske slagord og en radikal agenda inspirert av frigjøringsbevegelser og islamistiske bevegelser. For å gjøre det hele enda mer komplisert gjorde fredsprosessen Hamas’ suksess til forbannelser og Fatahs nederlag til velsignelser.

Etter at Hamas tvang israelske nybyggere og soldater ut av Gaza gjorde Israel den fattige landstripen om til et gigantisk fengsel. Ett år senere førte islamistenes valgseier til de mest omfattende internasjonale sanksjonene noensinne rettet mot palestinerne. Hamas’ militære fløy hadde lyktes i å fange en israelsk soldat, og ville løslate ham i bytte mot palestinske kvinner og barn som satt fengslet i israelske fengsler. Resultatet ble i stedet arrestasjonen av en tredjedel av Hamas representanter i nasjonalforsamlingen og en tredjedel av ministrene i regjeringen. Alle disse sitter fremdeles fengslet i Israel, over ett år etter at de bla dratt ut av sine hjem med få om noen internasjonale reaksjoner.

Fatahs nederlag i valget og i gatene brakte partiet ros og støtte: Det ble sett på som et moderat og ansvarlig parti, og deres fanger – og fond – skulle frigjøres. Og en svekket Abbas, som i årevis var blitt oversett, anses nå i Washington og Tel Aviv for å være en troverdig og modig statsmann. Han blir dresset opp som en partner for fred, klar til å gjøre de nødvendige kompromiss for fred, som er langt mer omfattende enn de han gikk med på og underskrev på i Osloavtalen.

Dersom «Fredskonferansen» i USA i november som forventet fører til en ny prinsipperklæring, en «Oslo 2», mot bakgrunn av krigen mot terror og det mislykkede veikartet, vil kløften mellom Fatah og Hamas bli dypere. Dette vil ha alvorlige konsekvenser for palestinerne, som kanskje er de største taperne av alle.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Prinsippet om «hegemonisk fred» ble utviklet av Raymond Aron i 1962 i Paix et guerre entre les nations (Calmann-Lévy, Paris, 2004), og senere brukt i videre forstand av for eksempel Glenn Robinson i «The Peace of the Powerful» (in: Roane Carey (ed), The New Intifadah. Resisting Israel's Apartheid, Verso, New-York, 2001).

2 En mer omfattende liste kan konsulteres på www.counterpunch.org/niva08272003.html.

3 Idith Zertal og Akiva Eldar studerer i detalj forbindelsen mellom israelske aksjoner og palestinske reaksjoner i deres nylig publiserte bok Lord of the Land. The war for israel's settlements in the occupied territories 1967-2007, Nation Books, New York, 2007.

4 Baruch Kimmerling, Politicide: Ariel Sharon's war against the Palestinians, Verso, London, 2003.

5 The Guardian, 13. juni 2007. (…)