Et latinamerikansk alternativ?

Moisés Naim, redaktøren av tidsskriftet Foreign Policy, har sammenlignet Latin-Amerika med Atlantis: Det er «det tapte kontinent». Peter Hakim, president i forskningsgruppen Inter-American Dialogue, er mindre kategorisk, men uttrykker samme bekymring når han lurer på om «Washington [er] i ferd med å miste Latin-Amerika?»¹ Det siste tiåret har USA lidd mange nederlag i denne delen av verden. Motstanden mot nyliberale politiske ideer har ført til at venstrekoalisjoner, både radikale og moderate, har fått makten i flere land. Og disse nye venstreregjeringene har alle, i forskjellig grad, markert sitt lands uavhengighet. I april 2002 mislyktes statskuppet mot Venezuelas president Hugo Chavez, og siden har venstresiden bare økt i styrke over hele kontinentet. Til tross for all slags press har ikke USA kunnet forhindre valget av Evo Morales i Bolivia, Daniel Ortega i Nicaragua eller Rafael Correa i Ecuador.² Kommer supermakten til å bruke mer eksplisitt makt for å gjøre seg gjeldende? Neppe. Fiaskoen i Irak har vaksinert amerikanerne mot militært engasjement på andre fronter i lang tid framover.

PÅ TROSS AV DEN økende motstanden mot de nyliberale ideene, er imidlertid de nyliberale rammene intakte, også på dette kontinentet. Visst har ikke Den all-amerikanske frihandelsavtalen FTAA (ALCA på spansk) – lansert med pomp og prakt av Bill Clinton i et all-amerikansk toppmøte i Miami i 1994 – sett dagens lys ennå. Ifølge USAs handelsminister Carlos Gutiérrez investerte imidlertid amerikanske selskaper 353 milliarder dollar i Latin-Amerika og Karibia i 2005. De latinamerikanske filialene til disse selskapene sysselsetter 1,6 millioner mennesker. I 2006 økte eksporten til USA med 12,7 prosent, og importen av varer fra supermakten med 10,5 prosent.

Selv om FTAA aldri helt slo igjennom, har flere bilaterale og multilaterale avtaler trådt i kraft, særlig frihandelsavtaler. For det amerikanske markedet er fremdeles attraktivt. «Det er i sitt forhold til alle verdens land, og særlig USA, at landet vårt må finne kraften det ikke får ut fra sin beskjedne størrelse», slo Uruguays finansminister fast da han vurderte muligheten for en frihandelsavtale med Washington. En slik avtale ville føre til en konflikt med det søramerikanske fellesmarkedet Mercosul, noe som selvfølgelig ikke ville vært Washington imot. Selv om de er venstrevridde, kapitulerer de latinamerikanske elitene raskt i møtet med nyliberale offensiver.

Med tiden har frihandelsavtalenes politiske felt økt i størrelse. Den 23. mars 2005 ble en ny etappe i den kontinentale (nordamerikanske) integrasjonen innledet i Waco, Texas. Det nordamerikanske partnerskap for sikkerhet og velferd (NASPP) er et økonomisk samarbeid mellom USA, Canada og Mexico. Ifølge juristen Guy Mazet er det introduksjonen av begrepet «sikkerhet» i en økonomisk og merkantil kontekst og institusjonaliseringen av privat sektors overlegenhet i forholdet til statlig sektor, som er «det nye i denne avtalen».³ Vi kan spørre oss hvilken juridisk legitimitet denne avtalen har, ettersom den er forhandlet fram i utkanten av de nasjonale parlamentene. «Privat sektor benytter seg av de internasjonale rammene for å få mer innflytelse på den nasjonale politikken», konstaterer Mazet.

Den amerikanske forskeren Craig Van Grasstek har slått fast at alle de latinamerikanske landene som ble med i de villiges koalisjon (Coalition of the Willing) i Irak fikk inngå en frihandelsavtale med USA. I den spanske avisen El País' gjengivelse av en samtale mellom George W. Bush og José Maria Aznar i februar 2003 kommer det tydelig fram hvilket brutalt press den amerikanske presidenten legger på land som ikke vil støtte hans militære intervensjon i Irak: «Det er USAs sikkerhet som står på spill. Lagos [Chiles president] vet at vår frihandelsavtale med Chile venter på Senatets godkjenning. En negativ holdning kan legge kjepper i hjulene for ratifiseringen av denne avtalen.»⁴

Chiles nåværende president Michelle Bachelet utsettes for sanksjoner, selv om hun i utgangspunktet er en tilhenger av et strategisk partnerskap med Washington. Årsaken er at den chilenske kongressen ratifiserte avtalen som førte til opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og ikke vil garantere amerikanske soldaters immunitet foran denne domsmyndigheten. Den militære hjelpen til Chile kan stanses på grunn av dette. Da vil Chile måtte betale Pentagon i dyre dommer for å trene opp chilenske militærpiloter i å fly de nye F-16-flyene landet nettopp har kjøpt. Brasil, Peru, Costa Rica, Ecuador, Bolivia og Uruguay har allerede opplevd at deres hjelpeprogrammer og militære treningsprogrammer ble stanset av samme grunn.

SOVJETREGIMETS sammenbrudd ga Washingtons demokratiske retorikk mye troverdighet. Det er lenge siden Jeanne Kirkpatrick anklagde Jimmy Carter for å ha rokket ved ikke-kommunistiske autoritære regimer som var «mer forenlige med amerikanske interesser» ved å ha snakket om «menneskerettigheter» i tide og utide. Med liberalismens framgang kom ideen om at globaliseringen og markedet begrenser «populistiske» avsporinger. William I. Robinson slår fast at ved å holde demokratiets banner høyt hevet, kan man «trenge inn i sivilsamfunnet for å sikre sosial kontroll» ved bruk av mer subtile maktstrategier: «De amerikanske strategene er blitt gode elever av Gramsci.⁵ De forstår at maktens reelle sentrum er sivilsamfunnet.»⁶ Og derfor må det deles opp i grupper med motstridende interesser…

Etter attentatene 11. september 2001 kom medlemmene i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) litt etter litt fram til en enighet: Forsvaret av den demokratiske orden går hånd i hånd med retten til å gripe inn ved enhver «endring» av denne orden. OAS’ demokratiske charter (2001) var en klar stadfesting av dette prinsippet. Ideen om at demokratiet må beskyttes til enhver pris, om nødvendig med vold, er imidlertid ikke ny. Det som er nytt er at deler av venstresiden nå støtter opp om denne ideen, i den «humanitære intervensjonsrettens» navn.

Som et resultat av de nye styrkeforholdene på kontinentet er OAS’ rolle blitt mer kompleks. Noen trusler mot demokratiet blir sett mildere på enn andre, og det skaper spenninger. Under organisasjonens 37. generalforsamling i Panama i juni 2007, ba den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice om at en undersøkelseskommisjon ble sendt til Venezuela for å se nærmere på årsakene til at Chavez’ regjering ikke hadde fornyet konsesjonen til Radio Caracas Televisión (RCTV). Dette forslaget ble forkastet, og en isolert Rice forlot møtet.

Multilaterale forhold er kompliserte, og den amerikanske administrasjonen stoler på sine egne støttespillere for å løse ekstra vanskelige problemer: ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) og diverse stiftelser. USAs direktorat for internasjonal utvikling (USAID) er den viktigste, særlig på grunn av økonomisk finansiering. Den 8. mai 2001 omtalte organisasjonens leder, Andrew Natsios, USAID som «den beste løsningen når diplomatiet ikke strekker til og militær intervensjon er for risikabelt». Denne uttalelsen passer utmerket for å beskrive tilfellet Venezuela, der USAID finansierer flere tiltak og såkalte «Democracy Builders» lurer i bakgrunnen. Det internasjonale republikanske institutt (IRI), som ledes av presidentkandidaten John McCain, er en av fem NGO-er som distribuerer USAIDs fond til den politiske opposisjonen i Venezuela og dens støttespillere.

Etter det mislykkede statskuppet mot Chavez i 2002, som Bush hadde godkjent, opprettet utenrikstjenesten et overgangskontor i Caracas, som har som mål å «oppmuntre borgerne til å ta del i den demokratiske prosessen». «Ikke-voldelig motstand» presenteres som den mest effektive måten å gjøre regjeringer ustabile på, noe som bare er et preludium til disse regjeringenes endelige fall.

SELVFØLGELIG KAN vi spørre oss hva de virkelige motivene bak kampanjen for «forsvar av ytringsfrihet» i Venezuela er. Og hva med den politiske instrumentaliseringen av separatistkravene til høyreopposisjonen, som i Bolivia kontrollerer fire fylker (Santa Cruz, Beni, Pando og Tarija) og blokkerer arbeidet til den grunnlovsgivende forsamlingen? Den bolivianske visepresidenten Alvaro Garcia Linera mener dette dreier seg om et «rasistisk, separatistisk, voldelig og antidemokratisk høyre». Det faktum at regjeringene i Venezuela, Bolivia og Ecuador tok over kontrollen av egne strategiske ressurser, olje og gass (de to førstnevnte gjorde dette ved nasjonalisering), er ikke uten betydning for USAs holdning overfor dem.

USA opprettholder embargoen mot Cuba, men samtidig forberedes en «demokratisk overgang» av en kommisjon som har i oppgave å utvikle til dels hemmelige (på grunn av «nasjonal sikkerhet») handlingsforslag for tiden etter Castro.
I 1998 ble den amerikanske hærens sørkommando, Southcom, flyttet fra Panama til Miami. Denne enheten er USAs viktigste militære kommando i Latin-Amerika. Kontakten mellom Southcom og de latinamerikanske regjeringene utelukker sivile aktører. Og Southcom bestemmer unilateralt hvilken agenda som skal gjelde for regionen, uten å rapportere til utenriksdepartementet. Organisasjoner som driver med utviklingshjelp eller hjelp til landbruket skyves i bakgrunnen (den bilaterale hjelpen har gått ned med 30 prosent siden den kalde krigen), og det amerikanske forsvarsdepartementet står nå for en stor del av hjelpeprogrammene i Sør-Amerika. Denne overgangen er ikke uskyldig: Forsvarsbudsjettet er i langt mindre grad kontrollert av Kongressen enn tradisjonell utviklingshjelp. Mellom 1997 og 2007 skal USA ha brukt 7,3 milliarder dollar på militær- og politihjelp til Latin-Amerika.⁷

Ettersom det ikke finnes noen universell definisjon på terrorisme, har heller ikke USAs nasjonale sikkerhetsråd (NSC) brydd seg om å klargjøre hva de mener med det: Den krigen som føres mot USA er definert som «et globalt foretak av usikker varighet». Fiendene er mange i denne asymmetriske krigen: islamister, smuglere og narkotrafikanter som gjemmer seg i grenseområdene mellom Argentina, Brasil og Paraguay; sosiale bevegelser; «radikale populister», særlig i Venezuela og Bolivia; «terroristorganisasjoner» som FARC (Colombias væpnede revolusjonære styrker), ELN (Den nasjonale frigjøringshær) og paramilitære grupper i Colombia. I tillegg kommer ungdomsgjenger, flyktninger, illegale innvandrere, «potensielle» terrorister …
Ifølge ledende skikkelser i Southcom er ikke amerikanske interesser truet av noen av landene i Latin-Amerika, for ingen av dem har masseødeleggelsesvåpen. General James Hill, forhenværende kommandant i Southcom, forteller at den største trusselen er «den radikale populismen, som ødelegger demokratiseringsprosessen og innskrenker individuelle rettigheter i stedet for å beskytte dem». Denne radikale populismen (inkarnert av Hugo Chavez) styrkes ved at statslederne det gjelder skammelig utnytter de «dype frustrasjonene» forårsaket av de «demokratiske reformenes» nederlag, og «stimulerer til en anti-amerikansk holdning».⁸
General Bantz J. Craddock mener på sin side at det er «demagoger som er mot USA, mot globalisering og mot frihandel» som bærer ansvaret for den politiske ustabiliteten i området. For å få bukt på denne ustabiliteten må, ifølge Craddock, sikkerhetsstyrkene i området forsterkes og Southcoms budsjett økes. For «vi kan ikke la Latin-Amerika og Karibia bli til et glemt område der voldelige, navlebeskuende stater avskjæres fra omverdenen av autoritære, populistiske regjeringer».⁹

DET ER IKKE BARE Pentagon som engasjerer seg i Latin-Amerika. Private militære foretak med amerikanske militære rådgivere spiller en stadig viktigere rolle i Colombia. De påtar seg oppdrag som de statlige militære styrkene ikke kan ta på grunn av de begrensninger Kongressen har pålagt dem. De private sikkerhetsstyrkene trenger ikke grønt lys fra Kongressen for å ta del i militære operasjoner.

Det amerikanske multinasjonale bananselskapet Chiquita Brands ble i september i år idømt en bot på 25 millioner dollar av en domstol i Washington. Banangiganten hadde mellom 1997 og 2004 utbetalt 1,7 millioner dollar til de paramilitære AUC (Colombias forente selvforsvarsgrupper) for beskyttelse av bananplantasjene. Det var advokatene til familiene til 173 personer som er blitt myrdet i bananområdene som angrep Chiquita i retten, men enden på visa ble et forlik forhandlet fram med den amerikanske regjeringen. Det inngikk i avtalen at bedriftens ledere ikke skulle bli rettsforfulgt. En vantro colombiansk justisminister kunne bare uttrykke sin overraskelse over at man «for noen millioner dollar kan kjøpe seg juridisk immunitet i USA».

Etter påtrykk fra USA er hæren i flere latinamerikanske land innblandet i innenriks politiarbeid. I desember 2006 sendte den meksikanske presidenten Felipe Calderon 7000 soldater til delstaten Michoacan for å bekjempe narkotikatrafikken. Hæren brukes også i slumområdene i Rio de Janeiro i Brasil, i kamp mot ungdomsgjenger (maras) i Sentral-Amerika, og for å kontrollere innvandringen ved den meksikanske grensen. Denne militariseringen av offentlig sikkerhet er ikke av ny dato, og selv om hæren nå brukes i kamp mot organisert kriminalitet, spøker minnene fra de gamle militærdiktaturene i bakgrunnen. Flere menneskerettighetsorganisasjoner syns det er problematisk at «bråkmakerne» ofte er innfødte og arbeidsledige. Hærens inngripen kan stigmatisere disse sosiale kategoriene, gi nytt liv til det gamle prinsippet om «den indre fienden» og oppnå muligheter til å drive politisk press som minner om en dyster fortid.¹⁰

Det var i denne konteksten president Bush i oktober 2007 ba Kongressen om å godkjenne hans «Plan Mexico», som skal hjelpe nabolandet i kampen mot narkotikatrafikk. Det foreslåtte budsjettet på 1,4 milliarder dollar skal brukes til innkjøp av militært utstyr (helikoptre, etterretningsutstyr) og felles opptrening av militærstyrker fra de to landene. Faren ved denne militariseringen av kampen mot narkotika er åpenbar når man vet at Mexico sliter med alvorlige sosiale konflikter i flere delstater. En ekstra budsjettpott på 50 millioner dollar skulle for øvrig utvide «krigen mot narkotikatrafikk» til Sentral-Amerika. Det er usikkert hvilket svar Kongressen, der demokratene er i flertall, vil gi.

USA HAR I LANG tid anbefalt en reform av de latinamerikanske væpnede styrkenes tradisjonelle rolle. Det viktige nå er regionalt samarbeid og interoperabilitet, mens militærhjelp under den kalde krigen nærmest kun dreide seg om bilateralt samarbeid. Southcom har som mål å skape en rask reaksjonsstyrke som er i stand til å møte nye farer. Under OAS’ allerede omtalte 37. generalforsamling i Panama i juni 2007, foreslo Condoleezza Rice opprettelsen av en felles forsvarsallianse mot sikkerhetstrusler på det amerikanske kontinentet, for å overvåke medlemsstatenes innenrikspolitikk og forsikre seg om at denne stemte overens med demokratiske normer. Forslaget ble forkastet fordi de latinamerikanske statene ikke ville støtte det de mente var en amerikansk strategi for å straffe Venezuela.¹¹

Washington trenger allierte og tilstedeværende styrker for å legitimere sin intervensjon, men opprettelsen av en regional intervensjonsstyrke virker usikker når de aktuelle regionale styrkeforholdene tas med i betraktningen. Hendelsene i Haiti risikerer imidlertid å skape presedens. William Leogrande har analysert Bush-administrasjonens rolle i president Jean-Bertrand Aristides fall.¹² Rett nok gjorde mange av Aristides handlinger det enklere å presse ham til å gå av, men Bush-administrasjon og nasjonale paramilitære grupper spilte en sentral rolle i hans fall. Det var en svært vellykket manipulering av intervensjonsretten … Det er underlig at flere latinamerikanske stater deltar i FNs stabiliseringsstyrke på Haiti (Minustah),¹³ ettersom omstendighetene rundt Aristides tvungne avgang er kraftig kritiserte: Dante Caputo, forhenværende representant for FNs generalsekretær på Haiti har trukket fram CIAs rolle i Aristides fall.¹⁴ En «stabiliseringsstyrke» som Minustah, kan være en modell for framtiden.

Southcom har flere andre gode kort på hånden. I Chile i 2001 vedtok OAS’ medlemsland prinsippet om «sikkerhetssamarbeid», som favoriserer «gjennomsiktighet i militære prosedyrer».¹⁵ Kontinentets forsvarsministere møtes jevnlig, noe som forsterker den gjensidige tilliten. Internasjonaliseringen av væpnede operasjoner, felles øvelser, Washingtons opptrening av 17 000 latinamerikanske soldater (tall fra 2005) og våpensalg skaper nære bånd.

De viktige rollene til Pentagon og det militærindustrielle kompleks ble bekreftet da embargoen mot våpensalg til Latin-Amerika ble opphevet, ettersom USA allerede var den viktigste leverandøren av slikt utstyr i området. Denne avgjørelsen risikerer å føre til et våpenkappløp: Salget av F-16 til Chile kan gi andre militærstyrker i området lyst til å bli mer «moderne».¹⁶ Den brasilianske forsvarsministeren har allerede kunngjort at Brasil kommer til å øke forsvarsbudsjettet sitt med 50 prosent i 2008, selv om landet har et «solid og fredelig» forhold til alle landene i Sør-Amerika.

DEN LATINAMERIKANSKE venstresiden er delt i synet på Washingtons strategiske forsøk på å utvide markedsdemokratiet. Noen er tilhengere av et partnerskap basert på forhandlinger, men som vil begrense de sosiale reformene, mens andre forsvarer den latinamerikanske politiske integreringen der Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) representerer et første steg i riktig retning. «Dagens imperialisme er ikke den samme som for 30 år siden», konstaterer Atilio Boron.¹⁷ Venstresiden må ta denne utviklingen med i betraktningen for å utarbeide en alternativ strategi for økonomisk utvikling og sosialt og politisk demokrati.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Foreign Affairs, London, januar'februar 2006.

2 Venstrepolitikere sitter ved makten i Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Cuba, Ecuador, Nicaragua, Uruguay og Venezuela. Sammensetningen av regjeringene og styreformen varierer imidlertid fra land til land. Vi finner også sosialdemokratiske regjeringer i Costa Rica, Guatemala, Panama og Peru (der det imidlertid føres en svært konservativ politikk).

3 Guy Mazet, Centre de recherches sur l'Amérique latine, CNRS, seminar, Ivry, april 2007.

4 El Pais, 27. september 2007.

5 Antonio Gramsci (1891-1937), italiensk marxistisk, politisk teoretiker. Blant annet kjent for hans teser om hvordan det moderne kapitalistiske borgerskapet frastår visse umiddelbare økonomiske interesser til "sivilsamfunnet" for derigjennom å kunne styrke dets kulturelle hegemoniet. Red. anm.

6 Willial I. Robinson, «Democracy or Polyarchy?», NACLA Report on the Americas, New York, januar-februar 2007.

7 Samme sted.

8 General James Hill, House Armed Services Committee, 24. mars 2004.

9 Posture Statement of General Bantz J. Craddock before the House Armed Services Committee», 9. mars 2005.

10 Lucia Dammert og John Bailey, «Militarisazion de la seguridad pùblica en América latina?», Foreign Affairs, London, april-juni 2007.

11 William Leogrande, «A poverty of imagination: George W. Bush's Policy in Latin America», Journal of Latin American Studies, Cambridge University Press, 2007.

12 Se over.

13 Minustah er under brasiliansk ledelse, og generalsekretærens representant er fra Chile. Styrken har soldater fra Brasil, Uruguay, Chile, Argentina, Peru og Ecuador.

14 Le Monde, 18. november 2004.

15 Richard Narich, «Tendances en matière de sécurité en Amérique latine» og Cristina López, «La politique extérieure des Etats Unis envers l'Amérique latine», Revue Défense Nationale, Paris, november 2007.

16 USA selger F-16 til Chile, men nekter å selge reservedeler til disse flyene, som brukes i det venezuelanske flyvåpenet, til Caracas. Derfor har den «bolivarianske» regjeringen vendt seg mot Russland for å kjøpe Soukhoï-fly.

17 Atilio Boron, Empire et impérialisme, L'Harmattan, Paris, 2003. (…)