Fiksjonens realpolitikk

Ron Suskind var fra 1993 til 2000 fast skribent for The Wall Street Journal. Siden 2000 har han gjennomført flere studier av kommunikasjonsstrategiene til Det hvite hus i Washington. Noen dager før det amerikanske presidentvalget i 2004 gjenga han i en artikkel i The New York Times en samtale han hadde hatt sommeren 2002 med en av rådgiverne til George W. Bush: «Han sa at folk som meg ‘tilhører det vi kaller det virkelighetsbaserte fellesskapet [the reality-based community]: Dere tror at deres forstandige analyser av den observerbare virkeligheten kan frambringe løsninger’. Jeg sa meg enig i det, og mumlet noe om prinsippene fra opplysningstiden og empirismen. Han avbrøt meg tvert: ‘Verden fungerer ikke sånn lenger. Vi er et imperium nå, og når vi handler, så skaper vi vår egen virkelighet. Mens dere studerer denne virkeligheten, klokt og forstandig, som dere vil, så handler vi på nytt og skaper nye virkeligheter, som dere igjen kan studere. Sånn er det bare. Vi er historiens aktører. […] Og dere, hele hopen, der kan ikke annet enn å studere det vi gjør.’»¹

The New York Times karakteriserte Suskinds artikkel som et «intellektuelt scoop», og den fikk enorm oppmerksomhet. Skribenter og bloggere kastet seg over uttrykket «reality-based community», og det spredde seg raskt på internett. I juli 2007 fikk vi over én million treff på dette uttrykket på søkemotoren Google. Og Wikipedia har registrert det som eget oppslagsord. Jay Rosen, professor i media ved Universitetet i New York sier at «mange venstrefolk har tatt dette begrepet til seg og omtaler seg selv på bloggene sine som ‘verdige medlemmer av det virkelighetsbaserte fellesskapet’, mens folk på høyresiden gjør narr av dem: ‘Så de er virkelighetsbaserte? Ja, det er jo supert!’»²

Det er hevet over enhver tvil at rådgiveren Suskind snakket med noen måneder før krigen i Irak var Karl Rove. Disse uttalelsene er ikke bare kyniske, verdig en moderne Machiavelli, det minner om noe en skuespiller kunne ha sagt, snarere enn en rådgiver i Det hvite hus. Rove nøyer seg ikke med å videreføre gamle dilemmaer som alltid har preget regjeringskontorene: pragmatikere står mot idealister, realister mot moralister, pasifister mot krigshissere, eller som i 2002, forsvarere av internasjonal rett mot tilhengerne av maktbruk. Uttalelsene hans viser en helt ny oppfatning av forholdet mellom politikk og virkelighet.³ Lederne av verdens mektigste stat fjerner seg ikke bare fra realpolitikken, men fra alt som kan kalles realisme, for å bli skapere av sin egen virkelighet, illusjonenes herrer. De står for noe vi kunne kalle «fiksjonens realpolitikk».

DEN AMERIKANSKE invasjonen av Irak i mars 2003 var et spektakulært eksempel på Det hvite hus sin vilje til å «skape sin egen virkelighet». Pentagon ville ikke begå de samme feilene som under den første golfkrigen i 1991, og var derfor svært opptatt av hvilke kommunikasjonsstrategier som kunne brukes. Utover de mye omtalte journalistene som ble integrert i en av den amerikanske hærens enheter, jobbet Pentagon mye med utarbeidelsen av presserommet til de amerikanske styrkenes hovedkvarter i Qatar: En lagerhangar ble for den nette sum av én million dollar omgjort til et ultramoderne TV-studio, med podier, plasmaskjermer og alt nødvendig elektronisk utstyr for å vise direkteoverførte videoer av kamphandlinger, geografiske kart, animasjoner og diagrammer.

Scenen som den amerikanske hærens talsperson, general Tommy Franks, sto på da han henvendte seg til journalistene hadde alene kostet 200 000 dollar. Den var utarbeidet av en designer som tidligere hadde arbeidet for Disney, MGM og TV-programmet Good Morning America. Allerede i 2001 fikk denne designeren i oppdrag fra Det hvite hus å lage bakgrunnsdekorasjonen for presidentens offentlige uttalelser. Et slikt valg var ikke uventet når man tar de nære båndene mellom Hollywood og Pentagon med i betraktningen. Da var det mer overraskende at Pentagon rekrutterte magikeren David Blaine, kjent blant annet for å ha tilbrakt 44 dager i en glassboks over Themsen uten annen næring enn vann. I en bok som kom ut i 2002 betrakter Blaine seg som en arvtaker etter den legendariske franske magikeren Jean Eugène Robert-Houdin, som på 1800-tallet hadde reist til Algerie for å hjelpe den franske regjeringen i å stanse et opprør ved å vise at hans magi var overlegen opprørernes magi.⁴ Om Pentagon ventet noe liknende av Blaine vites ikke, men man kan jo lure på om han under oppholdet i Qatar brukte sine talenter som illusjonist for å få til en spesialeffekt eller to…

Det var Scott Sforza, en tidligere regissør ved TV-kanalen ABC som jobbet for republikanernes propagandamaskin, som lagde de mange bakgrunnene brukt av Bush under de viktigste uttalelsene han har kommet med i løpet av sine to mandat. Han iscenesatte Bush’ tale på hangarskipet USS Abraham Lincoln den 1. mai 2003, foran et banner med påskriften «Mission Accomplished»: «Det er slutt på de store kamphandlingene i Irak. I kampen om Irak har USA og våre allierte vunnet.» Iscenesettelsen stanset imidlertid ikke der. Presidenten landet på hangarskipet med et jagerfly for anledningen omdøpt til Navy One og med påskriften «George Bush, Commander in Chief». Kledd i flygerutstyr steg han kjekt ut av cockpiten med hjelmen i hånden, som om han nettopp var kommet tilbake fra et livsfarlig oppdrag i en forrykende oppfølger til Top Gun.⁵ Kommentatoren fra Fox News traff ufrivillig spikeren på hodet da han brøt ut med følgende kompliment: «Det var fantastisk. Som på film!» Mens David Broder fra Washington Post ble imponert over det han kalte presidentens «fysiske positur».⁶ Sforza hadde vært svært nøye med innrammingen av hele scenen, for å unngå at seerne skulle få øye på San Diego i horisonten. Hangarskipet skulle egentlig være i rom sjø, ikke langt fra kampsonen, men befant seg i virkeligheten i amerikansk farvann, seks mil utenfor San Diego.
Likevel har rammen for en presidenttale aldri vært så eksplisitt som den 15. august 2002, da USAs president uttalte seg høytidelig om «nasjonal sikkerhet» foran det berømte Mount Rushmore, der ansiktene til George Washington, William Jefferson, Franklin Roosevelt og Abraham Lincoln er hugget inn i fjellveggen. Mens Bush holdt sin tale, ble han filmet i profil, slik at det virket som om hans fire store forgjengere stod ved hans side og støttet ham.
Et liknende virkemiddel ble brukt da Bush skulle holde tale for å markere at det var ett år siden attentatene 11. september 2001. Han ville forberede opinionen på den forekommende invasjonen av Irak ved å lovprise «den store kampen mot de som utfordrer vår makt og handlingsvilje». Sforza leide tre båter for å frakte hele presidentstaben til Frihetsgudinnen, som han hadde lyssatt nedenfra med kraftige lyskastere. Han filmet talen fra synsvinkler som gjorde at statuen var synlig i bakgrunnen hele tiden. Frank Rich siterer i den anledning en spesialist, Michael Deaver, som i 1980 hadde iscenesatt Ronald Reagans deklarasjon om at han ville stille som kandidat til presidentvalget, med nettopp Frihetsgudinnen i bakgrunnen: «De forstår bildebruk som ingen før dem. De har forstått at det som omgir hodet er like viktig som hodet.»⁷

FOR DET SOM omgir hodet, det er nettopp det som gjør et bilde om til en legende: «Mission Accomplished», Mount Rushmore, Frihetsgudinnen … Bildet skriver seg inn i tiden for å bli en story. Men det må også vekke noe hos tilskueren, få to historiske øyeblikk til å møtes, både det historiske grunnlaget som danner bakgrunnen for bildet og den aktuelle konteksten bildet brukes i. Det er dette møtet som skaper følelsene iscenesetteren er ute etter. For det amerikanske samfunnet i 2002 var ingenting mer følelsesmessig ladet enn en tale om krig nøyaktig ett år etter attentatene 11. september. I tillegg hadde alle lagt ferien bak seg, og var klare til å konsentrere seg om grunnleggende problemstillinger som krig og fred.⁸
Ifølge en professor ved Universitetet i Colorado, Ira Chernus, har Karl Rove i løpet av Bush’ to presidentperioder benyttet seg av det Chernus kaller en «Sjeherasad-strategi»: «Når politikken vil deg til livs, må du begynne å fortelle historier – så fabelaktige, så gripende, så trollbindende historier at kongen (eller i dette tilfellet det amerikanske folket, som i teorien styrer landet vårt) glemmer alt om sin blodtørstige politikk. […] Den [Sjeherasad-strategien] spiller på usikkerheten hos amerikanere som føler at livene deres er ute av kontroll.»⁹ Dette klarte Rove med glans i 2004, da Bush ble gjenvalgt. Han dreide velgernes oppmerksomhet vekk fra krigen ved å vekke til live de store kollektive mytene i amerikanernes historie. Chernus fortsetter: «Karl Rove […] satser på at velgerne vil hypnotiseres av John-Wayne-aktige fortellinger om ‘virkelige menn’ som kjemper mot det onde ved landets grenser – i det minste nok velgere til å unngå den dødsdommen som amerikanerne ellers kunne ha felt over partiet som førte dem inn i den katastrofale krigen i Irak. […] Rove finner stadig opp enkle de-gode-mot-de-onde-historier som hans partifeller kan fortelle. Han forsøker å gjøre alle valg om til moralske drama, en konkurranse mellom republikanernes klare moralske verdier og demokratenes moralske forvirring. […] Rove vil at enhver stemme for en republikaner skal være et uttrykk for et symbolsk standpunkt. […] Sjeherasad-strategien er et gedigent narrespill, konstruert på illusjonen om at enkle moralske eventyr kan få oss til å føle oss trygge, uansett hva som faktisk skjer i verden.»¹⁰ I august 2007, da Rove trakk seg fra sin stilling etter press fra de demokratiske representantene i Kongressen, annonserte han sin avgang i følgende dramatiske vendinger: «Jeg er Moby Dick, og de jakter på meg». Mer lik seg selv er det vanskelig å bli.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Ron Suskind, «Without a doubt, faith, certainty and the presidency of George W. Bush», The New York Times, 17. oktober 2004.

2 Jay Rosen, «The retreat from empiricism and Ron Suskind's intellectual scoop», The Huffington Post, 4. juli 2007.

3 Se Christian Salmon, «La machine à raconter des histoires» (Historiefortellingsmaskinen), Manière de voir, nr. 96, «La fabrique du conformisme».

4 David Blaine, Mysterious Stranger. A Book of Magic, Villard Books, New York, 2002.

5 Denne filmen ble for øvrig laget av Jerry Bruckeimer, en gammel traver i samarbeidet mellom Pentagon og Hollywood. Han har også produsert et reality-TV-program om krigen i Afghanistan: Profiles from the Front Line.

6 Sitert i Frank Rich, The Greatest Story Ever Sold, Penguin Books, New York, 2007, s. 89.

7 Samme sted, s. 57.

8 Samme sted, s. 58.

9 Ira Chernus, «Karl Rove's Scheherazade strategy», 7. juli 2006, www.tomdispatch.com