«Forp…e rett-tenkende»

Over to tredjedeler av dagens vietnamesere er født etter 1975. Fortidens heroiske dager ligger riktignok ikke så mange år tilbake. De har sin historiske betydning for et land som gjennom århundrer har kjempet for selvstendighet og enhet. Imidlertid er de ikke lenger den eneste referansen. «Troen på en dobbel frigjøring – både sosial, gjennom marxisme-leninismen, og nasjonal, gjennom krigen, som har en sentral plass i den offisielle litteraturen – har måttet vike for en mangel på idealer blant etterkrigsungdommene»,¹ mener Doan Cam Thi, litteraturkritiker bosatt i Paris.

Både i sentrum og i periferien av kommunistpartiet finnes det flere eldre veteraner som er bekymret over dette. Men i realiteten fungerer slike tomrom gjerne som et skinn over en underliggende framvekst av mer komplekse samfunn. Det offisielle skillet mellom «de snille» og «de slemme» viskes med tiden ut. Cam Thi beskriver Vietnam med Karl Marx sine ord om «helte- og begivenhetsfattige» land. Forfatteren Do Khiêm lever dels i Frankrike og USA, dels i Vietnam. I en kort novelle siterer han den ulykkelige heltinnen i en klassisk vietnamesisk roman fra 1800-tallet: «Ikke før har jeg løst opp floken, så filtrer trådene seg sammen på ny.» Men Do Khiêm, som er en høyt verdsatt forfatter i Vietnams unge, litterære kretser, gjør det for å poengtere det motsatte: «Ingen binder meg fast.»²

I kjølvannet av Vietnam-krigene tok en hel generasjon av talentfulle unge forfattere for seg krigens ulykker og det påfølgende tapet av illusjoner. De fleste kom fra Nord-Vietnam, og hørte til blant krigens seierherrer. Nguyen Huy Thiep, Bao Ninh, Duong Thu Huong og Pham Thi Hoai var deres ledere. Deres syn på krigen og samfunnet den resulterte i, ble avgjørende for litteraturen i tiden rundt de første reformene fattet av kommunistpartiet i 1986, og for Vietnams åpning mot resten av verden. Noen beskrev skadevirkningene av brutale landbruksreformen i nord i 1955-1956³, eller av de senere voldsbølgene.

PÅ 90-TALLET BLE Hanoi midtpunkt for en ny litterær vår, som ikke minst ga gjenklang utenfor landets grenser. Noen tekster ble nemlig forbudt innenlands, og kunne bare sirkulere i det skjulte, selv om det ofte dreide seg om svært mange publikasjoner. Denne nye generasjonen har antagelig satt et uslettelig preg på den offisielle litteraturen, som er preget av sosialistisk realisme. Den betyr slutten på mytene og på hykleriet. Vietnam har opplevd en serie omveltninger, ikke noen revolusjon. I møtet en bølge av forfattere som i like stor grad opererer som etterforskere, har de offisielle skribentene ikke annet svar enn sensur eller omskriving. Det siste praktiseres ikke minst i historiebøkene. Selv om det store publikum på denne måten kan holdes på avstand, dreier det seg etter hvert om en svekket kamp som nå utspiller seg i bakgrunnen.

Dermed utøves sensuren som oftest på etterskudd. Det er opp til forlagene å ta ansvaret for den før et verk går i salg, hvis ikke risikerer de at det blir fjernet fra markedet. Slik ble Beretning om år 2000, gitt ut på forlaget Thanh Niên (Ungdommen), forbudt like etter at den var kommet ut. Bui Ngoc Tân forteller her om de harde forholdene han tre år tideligere ble anholdt under, i forbindelse med en kampanje mot revisjonisme. Boken ble ødelagt på ordre fra myndighetene, noen uker etter at den kom i salg. En roman som derimot ble utgitt i Vietnam, der den solgte som varmt hvetebrød, er Chinatown av Thuân. Forfatteren tilhører gruppen av vietnamesere som har emigrert til Frankrike. Hennes initiativ er svært interessant fordi romanen tar for seg et følsomt tema: de ydmykelsene den kinesiske befolkningen ble gjenstand for etter at grensekrigen mellom Kina og Vietnam brøt ut i 1979. Dette har tidligere framstått som et tabutema.
Man har altså fått til en åpning. Men det er ennå fortidlig å si noe om hvordan det hvite arket som ble bladd opp med årtusenskiftet kommer til å bli beskrevet. Forfatterne fra perioden rundt de første reformene har, med styrke og talent, sådd tvil om de mytene den offisielle historien og sosialrealismen skapte. Bortsett fra menneskerettighetsaktivist⁴ Duong Thu Huong, vil de fleste av dem sannsynligvis ha færre gode råd å komme med for framtiden. På sin side forsøker kommunistpartiet, «seierens far», å få fornyet legitimitet ved å støtte seg til sine tre pilarer: økonomisk ekspansjon, kamp mot «negative fenomener» (korrupsjon, forfall i levemåten) og en dreining tilbake til nasjonale eller, for de som foretrekker det, historiske verdier. Å erstatte en «internasjonalistisk solidaritet» som uansett er på vei ut med bildet av Konfucius, kan muligens virke beroligende på en befolkning som lenge har blitt fôret på innholdsløse slagord ingen lenger bryr seg om. Men i realiteten lengter man etter noe annet, og et omslag er i sikte.

Internettkafeene dukker nå opp over alt, selv i de mest avsidesliggende landsbyer. Ungdommer som ofte har lite å ta seg til oppdager en verden uten grenser.⁵ Nettet gjør det mulig å reise ut, på jakt etter nye referanser. Dette betyr slutten på en rekke hindre. Følgelig begynner avisene å invitere forfattere fra alle fløyer, inklusive emigrantene, til «nettmøter». Grenser oppheves og i jakten på verdier, forteller de, seirer «det horisonale» litt etter litt over «det vertikale». Ungdommene søker ut mot horisontene på jakt etter svar, og trosser den gamle skikken som ville ha det til at Ordet utelukkende kan komme fra oven.

HVER SIN VEI. «Regjeringen vil åpne døren for unge poeter og forfattere, men den setter grenser for hvor langt man kan gå. De ønsker at man skal følge tradisjonen og skrive om krigshelter, men vi kan ikke gjøre det, vi har ikke opplevd krigen. Vi snakker sex», forteller Lynh Barcadi, som er kunstnernavnet til en ung dikter. I Ho Chi Minh-byen er hun med i en liten kvinnegruppe som kaller seg «Mantis religiosa», etter hunninsektet som setter hannen til livs etter parringen.

«De unge tar opp tabutemaene: slutten på klassekampen, narkotika, forfallet i det offentlige undervisningstilbudet, homoseksualitet», forklarer en kunstkritiker fra Ho Chi Minh-byen. Hun har latt seg forføre av deres mot. Utover det åpenbare «engasjementet», beskriver Câm Thi en litteratur som er «preget av følelser og verdt å interessere seg for, fordi ’jeget’ har en viktig plass midt i verden. Uten å lukke øynene for samfunnets problemer forteller de oss om sine liv, om det som opptar dem, om sine drømmer og sin smerte. Ved å beskrive en opak verden, ved å dykke ned i det ubevisstes uklare farvann, klarer de virkelig å overraske og forurolige leseren.»

Ly Doi er talsperson for en gruppe unge «antipoeter» – slik de selv definerer seg – med navnet Mo Miêng («Åpne munnen»). Gruppen ble grunnlagt i år 2000 i en av Ho Chi Minh-byens forsteder. Han tøyer grensene enda lenger i en korttekst publisert på nettet i fjor:

Jeg nærer en følelse, ikke for tradisjonen men for de kolossale rom. Jeg nærer en følelse for min egen tid, jeg har ingen bånd til de andre.

Jeg tilhører intet prinsipp, intet politisk parti, ingen religion, ingen ideologi, ingen organisasjon; himmel og hav, jeg tilhører meg selv.

Jeg nærer en følelse for den primitive friheten og for mitt virkelige ansikt.

Jeg vil erklære krig mot alt som tilhører det kommersielle: museene, kritikerne, kunsthistorikerne, estetikerne og det som enkelte kaller «de kulturelle krefter».

Jeg er overbevist om at den virkelige kunst ikke er født, for den virkelige frihet og den virkelige rettferdighet har ikke blitt grunnfestet.

Friheten er ikke født, ei heller frihetens mesterverk.⁶

DISSE UNGE FORFATTERNE nærmer seg nihilismen. De er kan ofte uttrykke seg nokså grovt, men uten å bli vulgære. De benytter seg av provokasjoner, og har en stor forkjærlighet for latterliggjøring, for å «få maskene til å falle» og dermed tilby noen blaff med frisk luft. «Den språklige provokasjonen er ikke essensiell. Det essensielle er å gripe til et folkelig språk, et alminnelig språk. Det essensielle er oppriktigheten,» forklarer Ly Doi. De er ikke ute etter å gi ut tekstene sine, og deres «forlag» – Giây vun eller «brukt papir» – opererer med fotokopier og CD-er som de deler ut. På tampen av studietiden ønsker de å vektlegge sin marginale rolle, og skriver på det folkelige talespråket fra sør, uten å søke å dekke over språklig grovhet. Tekstene deres skal framstå som uttrykk fra de forstedene de kommer fra: en litteratur av bui doi («livsstøv»), om enn et bui doi som har fått en solid kulturell og historisk bagasje.
Deres famlende bevegelser er en søken etter annerledeshet, både i tanker og uttrykk. De er påvirket av en av sine eldre forgjengere: Trân Quôc Chanh, en selverklært verdensborger og Ho Chi Minh-byens litterære enfant terrible, forfatter av diktet «Forp…e rett-tenkende!», som satte jungeltelegrafen i sving i Vietnams litterære kretser. Det handler om fornektelse av den slagne landevei. De er kanskje også et bilde på en ungdom som søker å bekjempe tomrommet, kjedsomheten, angsten, på en annen måte enn å søke tilflukt i dop, sex eller penger. «Et ønske om i det minste å leve, eller sågar å leve annerledes, å tenke annerledes enn sine forgjengere», oppsummerer Cam Thi. De unge er ikke narkomane som må føres tilbake på den rette vei eller økonomiske lykkejegere.

INNENFOR KOMMUNISTPARTIET, er de gamle traverne i ferd med å oppdage at et parti som på samme tid fungerer som aktør og dommer, skaper en ambivalent og visjonsløs situasjon. I mangel av motvekt og dialog, har bevegelsen ikke noe virkelig prosjekt å tilby. En fransk spesialist med stor kjennskap til samtidens Vietnam trekker fram «det utrolige tomrommet som de kapitalistisk-marxistiske vietnamesiske «nytenkerne» har etterlatt med hensyn til ideologi, budskap, moral og etikk, fastkjørte som de er i sitt system». Satsningen på tradisjon og nasjonalistisk forherligelse er ikke nok til å fylle manglene. Den har tilsynelatende snarere en tendens til å utvide, til å hule ut gapet mellom politiske myndigheter og et samfunn som har en helt ny situasjon å stri med: Et samlet og selvstendig Vietnam må, for første gang siden det 19. århundre, takle ikke bare forholdet til Kina, men også sin plass i en globalisert verdenskontekst.
I A nos vingt ans (Tjue år gamle), en roman som ble utgitt på fransk i 2005 (Aube), forteller Nguyên Huy Thiêp om ungdommer på avveier som bare kan reddes ved å vende tilbake til naturen og til tradisjonene. Den er et resultat av en personlig historie om skuffelse, og er av begrenset interesse. Forfatteren lever seg inn – eller forsøker å leve seg inn – i situasjonen til en tenåring fra en god familie som blir trukket inn i en verden av gjenger og rusmidler. Han kommer seg først ut etter å ha strandet på en øy i Ha Long-bukta, der han ikke har noe annet valg enn å avruse seg, innen han blir plukket opp av noen fiskere som gir ham livslysten tilbake. Nyheten om farens død – han var en kjent og nokså ulastelig forfatter – utløser så en helsebringende anger. På denne måten faller alt på plass igjen.

I anledning av 30-årsjubileet for slutten på Vietnamkrigen (1975), skrev Thiêp at «for å fylle tomrommet etter de tradisjonelle verdiene, søker vi i dag en materialistisk, voldelig, hedonistisk livsstil.»⁷ Og han la til at «korrupsjonen er en landeplage vi ikke makter å stanse», at «slike forbrytelser besmitter ungdommens sinn.» Denne overforenklede visjonen gir likevel ikke noe virkelig svar, for en tilbakevending til naturen og til tradisjonelle forhold, som for øvrig er det samme som regjeringen foreskriver, er utopisk. Den bestrides av den nye generasjonen av forfattere som er opptatt av helt andre forhold.

Vietnam er et land som har fått dynamikken tilbake etter 30 år med krig, og deretter ett tiår med feilgrep, og ett preget av nøling. Dinh Q. Lê er kunstner og lever blant vietnamesiske emigranter i USA. Han har beskrevet veien vietnameserne har gått slik: «De kjempet i 20 år. De hadde ikke noe begrep om hvordan man skulle styre et land. Så de gjorde framskritt, og frika ut, og gjorde noen nye framskritt. Men du finner også noe i dette samfunnet som kjennetegner dem innenfor Sørøst-Asia: en trang til å forbedre seg selv, til å gjøre noe med livet sitt.»⁸

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Au Rez-de-chaussée du Paradis. Récits vietnamiens 1991–2003, (I paradisets underetasje. Vietnamesiske fortellinger 1991–2003), Philippe Picquier, Arles, 2005.

2 Se over, s. 83–87

3 Landbruksreformen, etter kinesisk modell, ble innledet i 1953 i Den demokratiske vietnamesiske republikk (Nord). Den medførte misnøye og til og med opprør på landet. Opprørene ble brutalt slått ned.

4 Houng kom til Paris i februar 2006, i forbindelse med lanseringen av Terre des oublis (Glemselens jord), (forlaget Sabine Wespieser). Hun har senere blitt boende i Paris for å «ferdigstille bøker som har ligget ufullførte i tjue år». I Hanoi, la hun til, «tok hjelpen til politiske fanger og kampen for demokrati alle kreftene mine.» (intervju i Focus Asie du Sud-Est, juli 2006; www.focusasie.com).

5 Blant vietnamesiske litterære nettsteder kan de følgende nevnes: På engelsk www.tienve.org (Avant-garde, Australia) og www.vietnamlit.org (USA); på vietnamesisk www.talawas.org (drevet av Pham Thi Hoai, forfatter og bosatt i Berlin) og www.evan.com.vn (Hanoi).

6 Oversatt fra vietnamesisk til fransk av Doan Cam Thi.

7 på www.remue.net, tidsskrift drevet av François Bon, oversettelse til fransk av Doan Cam Thi.

8 Herald Tribune, 9. juni 2005. (…)