Fra Irak til Iran

Å erklære at «tredje verdenskrig» har startet er én ting, å identifisere den «nye Hitler» en ganske annen. Siden 11. september, har George W. Bush i tur og orden utpekt fienden som Al-Qaida, «ondskapens akse», utbredelsen av masseødeleggelsesvåpen, den islamske fascismen, og noen ganger en blanding av alt dette. For tiden er det Iran som har stjernerollen som «skurken», legemliggjort av president Mohammad Ahmadinejad og hans provoserende uttalelser.

«Vårt problem med den iranske regjeringen handler ikke bare om Iran,» forklarer den amerikanske viseutenriksministeren, Nicholas Burns, «men også om hva dette landet foretar seg i det større Midtøsten. Dette området opptar mesteparten av tiden vår i regjeringen og i Kongressen (…), og vi må skrive Iran inn i sammenhengen av det vi gjør i Midtøsten og i verden. Vi mener at Iran er en utfordring for vår generasjon. Det er ikke en episodisk eller midlertidig utfordring, den kommer til å stå i sentrum for vår utenrikspolitikk i 2010, i 2012 og sannsynligvis i 2020.»¹

IRAN ER ET AV verdens fremste oljeeksporterende land, men er det virkelig dette skumle, mangehodete uhyret som Washington melder om?² Visst har landets militærutgifter økt betraktelig siden begynnelsen av dette tiåret, men hæren er fremdeles underutstyrt. Hvis det stemmer at eksplosjonen i Irak automatisk økte Irans relative betydning, hvem har da skylden for det?

At det finnes et overnasjonalt sjiamuslimsk presteskap kan være en fordel (enkelte irakiske og libanesiske sjiamuslimer sverger troskap til en iransk ayatollah), men også en svakhet (motsatt «følger» mange iranske sjiamuslimer en irakisk eller libanesisk ayatollah). I tillegg er det sjiamuslimske presteskapet delt, særlig i spørsmålet om grunnprinsippet til myndighetene i dagens Iran, nemlig valayat faghi (de lærdes styre), som gir absolutt makt til Revolusjonsføreren (tidligere ayatollah Khomeini, nå ayatollah Khamenei). Uten engang å stoppe opp ved denne religiøse dimensjonen, er delingen av den iranske politiske arena ikke en maktfaktor.

Og kjernevåpen? Siden begynnelsen av 1990-tallet har flere amerikanske rapporter meldt at Iran ville komme til å ha bomben i løpet av to eller tre år.³ Disse spådommene blir tilbakevist med jevne mellomrom, men blir hele tiden «oppdatert": Det var sant i 1991, i 1995, i 2000 og er det fremdeles i dag. Dette til tross for at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gjentatte ganger har fortalt det samme: Selv om Teheran forsøkte å unnslippe enkelte kontroller, så fantes det ikke bevis for at det eksisterer et iransk militært program.

La oss likevel anta at landet skaffer seg kjernevåpen i morgen. Hva vil skje? Da den franske presidenten Jacques Chirac ble spurt i 2007, konstaterte han det innlysende, som burde utløst diskusjon og ført til en pinlig snuoperasjon i Elyséepalasset: «Hvor skulle Iran sende denne bomben? Mot Israel? Den ville ikke ha kommet 200 meter opp i atmosfæren før Teheran ville vært jevnet med jorden. (…) Hvis Iran hadde en atombombe, og hvis den ble fyrt av, ville den umiddelbart ha blitt tilintetgjort før den hadde forlatt iransk luftrom. Det ville nødvendigvis finnes gjengjeldelses- og tvangstiltak. Det er hele systemet i den kjernefysiske avskrekkingen.»⁴ Til gjengjeld, understreket den franske statslederen, ville det at Iran fikk kjernevåpen føre til en økt utbredelse av slike våpen i regionen. De seks landene i Samarbeidsrådet for Gulfen⁵ og Egypt har allerede tilkjennegjort sine intensjoner om å utvikle kjernekraft for sivile formål. Målet om å tømme Det nære Østen for kjernevåpen burde fortsatt prioriteres, men på den betingelse, selvfølgelig, at det omfatter alle land, også Israel, som var den første staten med kjernevåpen i området.

I USA ER DET likevel et svart-hvitt syn som hersker. De iranske myndighetene blir beskrevet som irrasjonelle, slik Gamal Abdel Nasser og Saddam Hussein tidligere ble det: Overfor president Mahmoud Ahmadinejad ville ikke begrepet avskrekkingskonsept fungert. Slik hørte vi den britiske historieprofessoren Bernard Lewis, som ble brukt som «Midtøstenekspert» for den amerikanske invasjonen i Irak, i fullt alvor melde at Teheran gjorde seg klar til å sende en atombombe (som landet ikke har!) mot Israel 22. august 2006. Ettersom dette i den muslimske kalenderen er dagen da profeten Mohammed dro til Jerusalem og deretter til himmelen, skulle den iranske presidenten tenke at apokalypsen ville sette fart på «den skjulte imamens» gjenkomst.⁶ Lewis skrev: «Dette kunne vært en passende dato for den apokalyptiske ødeleggelsen av staten Israel, og om nødvendig av verden. Det er slett ikke sikkert at Ahmadinejad planlegger slike verdenskatastrofer for 22. august. Men det vil være fornuftig å legge seg denne muligheten på minnet.»⁷ Denne typen vrangforestillinger er svært utbredte i Washington, hvor fiendtligheten mot Iran etter den islamske revolusjonen er dypt rotfestet.

Denne fobien kommer til uttrykk fra Det hvite hus, men også fra de fleste kandidatene til det amerikanske presidentvalget, både demokrater og republikanere.⁸ Når det gjelder Iran blir språkbruken stadig mer aggressiv: Landet beskyldes for å stå bak «undergravingen» både i Irak og Afghanistan. Denne analysen har blitt gjentatt av den franske utenriksministeren, Bernard Kouchner: Iran gjør «alt» i Irak og forvandler landet til et «perfekt» øvingsområde.⁹ Og for tiden skiller Frankrike seg fra sine EU-partnere ved å ville løpe linen ut: Paris krever flere sanksjoner mot Teheran, og innretter seg etter Washington i samme øyeblikk som alle kan konstatere at den amerikanske krigen mot terrorisme har mislyktes.

I rammen av denne strategien har Washington intensivert hjelpen til «minoriteter», kurdere, arabere, aserbajdsjanere og baluchere.¹⁰ Denne politikken mangler ikke overraskende vendinger: Mens Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) i Tyrkia står oppført på listen over terrororganisasjoner, ble en delegasjon fra Partiet for et fritt liv i Kurdistan (PJAK) – PKKs søsterorganisasjon i Iran – anført av sin leder Rahman Haj-Ahmadi, mottatt i Washington i august 2007!¹¹
Dette er ikke den eneste motsetningen i den anti-iranske strategien som Det hvite hus forsøker å stable på beina med opprettelsen av en fellesfront som innbefatter de moderate Gulflandene, Egypt, Jordan og Israel. Annapolis-konferansen om den israelsk-palestinske freden skulle bidra til å styrke denne. Washington har på denne måten intensivert, direkte eller indirekte, hjelpen til grupper av fundamentalistiske sunnimuslimer, også ekstremister som står Al-Quaida nær, for å bekjempe sjiamuslimene.¹²

ET ÅR FØR DEN amerikanske presidentvalgkampen, seksten måneder før Bush sitt mandat løper ut, er det stor fare for at han vil bli fristet av en flukt framover, ved en militæroperasjon mot Iran som vil overskygge problemene hans i Irak. Høsten 2006 hadde Dani Ayalon vært Israels ambassadør i Washington i fire år. Han ble da spurt om en så upopulær president kunne ta en slik beslutning: «Ja, det tror jeg. Du må kjenne mannen. Jeg var privilegert og jeg betrakter ham som en personlig venn. De som kjenner ham vet at han er svært bestemt. Han er sikker på demokratienes moralske overlegenhet i forhold til diktaturene. (…) For ham er ayatollaer med atombomber en utålelig blanding som truer verdensordenen, derfor vil han ikke la det komme dit hen.»¹³

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 http:/bostonreview.net/BR32.3/burns.html

2 Se Selig S. Harrison, «Iran: Krig eller diplomati?», norske Le Monde diplomatique, oktober 2007.

3 Quand l'Iran aura-t-il la bombe nucléaire» (Når kommer Iran til å få atombomben), blog Nouvelles d'Orient, 4. september 2006. http:/blog.mondediplo.net/2006-09-04-Quand-l-Iran-aura-t-il-l-arme-nucleaire

4 Nouvel Observateurs nettsted 1.februar 2007, http://tempsreel.nouvelobs.com/actualites/international/proche_moyenorient/20070131.OBS9908/iran_quand_chirac_rectifie_chirac-html'idfx=RSS_notr.

5 Bahrain, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

6 Ifølge den sjiamuslimske lære «forsvant» den siste imamen i år 874. Han trakk seg tilbake fra verden, men er fortsatt i live. Ved tidens ende skal han komme til syne og etablere et rike med rettferdighet og sannhet.

7 Bernard Lewis, «Does Iran have something in store?», The Wall Street Journal, 8. august 2006. Les også «Bernard Lewis et le gène de l'islam» (Bernard Lewis og islams plage), Le Monde diplomatique, august 2005.

8 Consensus américain sur l'Irak et l'Iran» (Amerikansk enighet om Irak og Iran), blog Nouvelles d'Orient, 30. september 2007. http:/blog.mondediplo.net/2007-09-30-Consensus-americain-sur-l-Irak-et-l-Iran

9 AFP, 4.oktober 2007.

10 Se «Tempêtes sur l'Iran» (Stormer over Iran), Manière de voir, nr.93, april-mai 2007. http://www.monde-diplomatique.fr/mav/93/

11 The Washington Times, 4. august 2007.

12 Les «Les chiites, nouvel ennemi» (Sjiamuslimene, den nye fienden), Le Monde diplomatique, juli 2007.

13 Samtale med Maariv, Tel-Aviv, 19. november 2006.