Putins Russland

Det er knapt noen grunn til å vente seg overraskelser ved valget til den russiske nasjonalforsamling i desember 2007. Meningsmålingene har allerede sikret regjeringspartiet, Det forente Russland, et relativt flertall. Og antallet velgere som sier de vil stemme på det har økt ytterligere etter at Vladimir Putin erklærte at han selv ville stå øverst på listen. Hypotesen om at den nåværende presidenten vil overlate sin etterfølger et «konstitusjonelt flertall» i Dumaen, slik at han kan endre grunnloven med to tredjedeler av representantene, er dermed svært sannsynlig. Hvis Putin nå virkelig trekker seg tilbake som toppleder.

Den brede støtten i russisk opinion til ham som har ledet landet i åtte år, blir tolket på forskjellige måter i Vesten. Gamle klisjeer er dukket opp igjen, framfor alt den angivelige, nesten genetiske manglende evne hos russerne til å slå inn på veien mot demokratiet og klare seg uten en autoritær statsmakt. Andre viser til hvordan statsmakten gjør bruk av forskjellige tvangsmekanismer som stiller spørsmål ved de sårbare og motsigelsesfulle framskrittene som ble oppnådd i Jeltsin-perioden, for å forklare marginaliseringen av opposisjonen. Vi skal komme tilbake til det russerne med en vakker eufemisme kaller «ledet demokrati». Men man kan ikke forstå den støtten russerne i øyeblikket gir sin president, uten å ta i betraktning andre fundamentale faktorer som har preget den senere tidens utvikling i landet.

DA PUTIN KOM til makten i slutten av 1999 – først som statsminister og deretter, i mars 2000, som president – var Russland dypt destabilisert. De kaotiske reformene som ble gjennomført av Boris Jeltsin, hadde svekket staten i den grad at denne ikke lenger fylte alle sine riksfunksjoner. Flere regioner og republikker hadde sin egen lovgivning, som på viktige punkter ofte motsa de føderale institusjoner. I mange tilfeller ga guvernører og presidenter seg selv myndighet til å utnevne regionale ledere for nøkkeladministrasjoner som skattemyndighetene, tollvesenet eller innenriksministeriet. Dette oppmuntret til korrupsjon og nepotisme.

På samme tid opplevde staten at man søkte å frata den kontrollen den utøvet over sin fremste inntektskilde: fortjeneste fra råvarerettigheter. Diverse lovlige og ulovlige mekanismer – blant annet overdragelse av eiendom til dekkselskaper i utlandet og et voksende antall finansielle mellomledd som gjorde det lettere å eksportere inntektene – gjorde det i stor grad mulig for de store russiske selskapene som ble dannet som et ledd i Jeltsin-tidens ugjennomsiktige privatiseringer (uavhengig av om de var private som Yukos eller halvoffentlige som Gazprom) å unngå skatter og avgifter, og å frata staten ethvert finansielt manøvreringsrom. For mange observatører var det selve Føderasjonens mulighet til å fungere som slik ble satt i fare. Mange russere mente at landet deres faktisk risikerte, om ikke å falle fra hverandre, så i alle fall for godt å miste alle sjanser til et oppsving.

Denne motløsheten ble desto mer utbredt siden den internasjonale konteksten viste seg å være svært spesiell: USA og deres NATO-allierte førte en offensiv uten sidestykke for å redusere Moskvas innflytelse i hele dens tradisjonelle område. Denne strategien ble tidlig utformet teoretisk av en del amerikanske rådgivere¹ og gikk uttrykkelig ut på å trenge tilbake (roll back) den russiske innflytelsen. Den støttet seg på de katastrofale virkningene av Kremls politikk i Tsjetsjenia og på det klossete militære og økonomiske presset som Kreml fortsatte å rette mot sine naboer. Den gikk således inn for å forsterke det negative bildet av Russland til de grader at enkelte observatører ikke nølte med å snakke om russofobi.²

Så langt fra å svare positivt på uttrykkene for god vilje som ble vist av den russiske statssjefen etter 11. september 2001, skulle USA komme til å betrakte disse som tegn på svakhet og forsterke sitt nærvær i hele området – deriblant i forbindelse med «fargerevolusjonene» i Georgia og Ukraina. I tillegg til en økende diplomatisk og militær innblanding brukte amerikanerne alle slags redskaper for innflytelse, fra kirker og sekter til lokale ikke-statlige organisasjoner. Og når de ikke direkte kunne gjøre det selv, nølte de ikke med å la dem bli finansiert av forskjellige internasjonale organisasjoner, deriblant EU-kommisjonens programmer.

Men selv om det utvilsomt var legitimt å hjelpe de nye selvstandige statene med å gjøre seg uavhengige av sin besværlige nabo, innebar den nye amerikanske – og i stor utstrekning den europeiske – politikken at man mente at Russland ikke lenger hadde noen egne interesser verken i Øst-Europa eller rundt Kaspihavet. I den sammenheng hadde de russiske lederne, langt utenfor regjeringspartiet, lett spill med å overbevise folkeopinionen om at USA – med stilltiende samtykke av EU – søkte å svekke Russland på uopprettelig vis. Hensikten var, forklarte de, å gi landet en underordnet rolle som leverandør av en del råvarer. På toppen av det hele kunne disse bare utvinnes ved at store vestlige selskaper deltok.

Denne frykten for kaos ble utvilsomt med vilje overdrevet av visse miljøer som sto Kreml nær, for å lette en maktovertagelse, hvis en slik skulle bli vurdert som nødvendig. Men for å forstå tiltakene som er blitt foretatt fra 2000 av og at en stor del av den russiske befolkningen har godtatt dem, må man innse omfanget av denne frykten. Denne frykten var dypt rotfestet hos en offentlig opinion traumatisert av serien av kriser på 90-tallet og av svekkelsen av landet på den internsjonale arena.

På innenrikspolitikkens område drev den nye presidenten hovedsaklig sin virksomhet langs fire linjer: å få tilbake kontrollen med råvarerettighetene;³ å gjenoppbygge den russiske industrien; å gjenskape grunnlaget for det russiske institusjonelle felt i regionene; og samtidig skaffet man seg et stabilt politisk flertall. Metodene som ble tatt i bruk var ulike, ofte hardhendte, og kombinerte kjølig pragmatisme og instrumentalisering av ulikheter. De passet alle inn i en retorikk om patriotisk gjenoppbygging som fant bred gjenklang i befolkningen. På dette området legitimerte Putin også den «skitne krigen» Tsjetsjenia.

VED Å STØTTE SEG på «superprefektene» som ble utnevnt allerede i mai 2000, tok Kreml igjen kontrollen med de regionale administrasjonene og tvang presidentene i republikkene og guvernørene i regionene, som var blitt fratatt sin parlamentariske immunitet, til å respektere de føderale lovene og rettningslinjene for budsjetter og skattevesen. Fra 2004 av ble de utnevnt etter forslag fra Kreml. Om nødvendig gjorde presidentens administrasjon potensielt kritiske regionale ledere (som Moskvas borgermester, Jurij Luzjkov) vennlig stemt ved å gjøre visse innrømmelser, som for eksempel et løfte om å bli gjeninnsatt i stillingen. Den nølte likevel ikke med å presse dem som fortsatte å gjøre motstand, til å gå av eller å stille dem for retten.

I juli 2000 innkalte presidenten 21 oligarker til Kreml og foreslo en handel:⁴ Hvis de ikke ville at administrasjonen skulle rote i fortiden deres, måtte de støtte regjeringens anstrengelser for å få landet på fote igjen, samtidig som de avsto fra å blande seg inn på det politiske området. De som ikke adlød, ble raskt skjøvet ut – tre av dem (Boris Berezovskij, Vladimir Gusinskij og Mikhail Tsjernij/Michael Cherney) måtte til og med dra i eksil. Deler av den russiske pressen minnet i forbifarten om at flere av dem hadde jødisk bakgrunn. Og arrestasjonen av Mikhail Khodorkovskij, sjefen for Yukos, illustrerte Kremls besluttsomhet. Denne olje- og mediamagnaten var et i høyeste grad et symbolsk mål. Han hadde nettopp gjort kjent at han aktet å selge 40 prosent av aksjene i Yukos til det amerikanske Exxon-Mobil og å stille som kandidat i neste presidentvalg. Han ble dømt til 9 års fengsel for korrupsjon, og gruppen hans ble delt opp. Dette var begynnelsen på reorganiseringen av industrien, som skulle se presidentens administrasjon bekrefte sin forrang innenfor alle strategiske sektorer, fra petroleumsvirksomhet til atomkraft, fra våpenindustri til ny teknologi.

Det er likevel ikke snakk om noen re-nasjonalisering eller noen retur til sovjetsystemet. Innenfor en ugjennomsiktig kontekst er den russiske økonomien virkelig blitt kapitalistisk. Selv om de store nasjonale gruppene som overvåkes av staten, dominerer de strategiske sektorene (enkelte er offentlige, andre private og godtar ofte en utenlandsk deltagelse, forutsatt at den er i mindretall), er størstedelen av bedriftene og det vesentligste av tjenesteytelsene private. Og de er så åpne mot verden som de sikkert aldri har vært i Russland.

MÅLET SOM KREML framholder, er altså noe helt annet. Det dreier seg om å støtte seg på de høye oljeprisene for å gjenoppbygge en variert og konkurransedyktig industri, med russiske grupper som kan stille opp på sitt område mot de multinasjonale selskapene i Vesten. Sammen med økningen av oljeprisene er virkningene av denne politikken slående. I 2006 kom det russiske nasjonalprodukt for første gang igjen opp på nivået fra før 1991, og gjennomsnittsinntekten har vist en klar økning. Ved siden av den gjenfunne institusjonelle stabilitet, er dette den uten tvil viktigste forklaringen på president Putins popularitet. Det er likevel langt fra alle russere som nyter godt av denne veksten. Og offentligheten aksepterer ikke alle de ofre myndighetene krever av den. Et tegn på dette er den store bølgen av demonstrasjoner i beynnelsen av 2005 mot pensjonsreformen som var til skade for de svakeste samfunnslagene – alderspensjonister og lavere funksjonærer. Regjeringen ble den gangen nødt til å bøye av i sosialpolitikken …
Da han mottok en gruppe russiske eksperter i september i år, erklærte mannen i Kreml at etter hans mening var «demokrati og flerpartisystem […] den eneste garanti for reell stabilitet i Russland på lang sikt». Og han erklærte at han for eksempel støttet opprettelsen av et virkelig sosialdemokratisk parti. Han tilføyet imidlertid straks at etableringen av et slikt flerpartisystem «ville ta tiår».⁵ Mange politiske ledere, også i opposisjonen, deler denne oppfatningen, som reflekterer en grunnleggende tvil når det gjelder velgernes modenhet.
I praksis har presidentens administrasjon i de siste årene grunnleggende endret demokratiets praksis ved å gjøre det vanskeligere å registrere partier og foreninger (særlig ikke-statlige organisasjoner, som mistenkes for å være utsatt for vestlig innflytelse) eller ved å revidere valgloven for å avskaffe valget av representanter i valgkretser (som gjorde det mulig for lederne for opposisjonen å bli valgt selv når partiet deres selv ikke kom over sperregrensen på 7 prosent). Kontrollen med fjernsynsstasjonene – til de grader at den største kanalen, ORT, ikke lenger inviterer kritiske opposisjonspolitikere til debatter – begrenser den frie meningsytring til en eller to radiostasjoner med begrenset publikum (særlig Ekko Moskva) og til den trykte pressen, som har fått lesertallet sterkt redusert etter at Sovjetunionen opphørte å eksistere.

Enda mer urovekkende virker atmosfæren av press og trusler som hindrer bevegelser som blir betraktet som brysomme, i å komme til orde. Dette er særlig tilfellet med demonstrasjonene til Det andre Russland, som stadig blir angrepet av politiet eller Nasji (Våre Folk, en ungdomsorganisasjon opprettet av Kreml).⁶ Også på dette området er det russiske samfunnet fortsatt brutalt. Selv om ingen offisielle instanser skal være direkte innblandet i mordene på journalistene Anna Politkovskaja eller Jurij Sjtsjekotsjikin, viser straffriheten for dem som har myrdet mediafolk, næringsdrivende eller administratorer på ulike nivåer, statens strukturelle svakheter – latent korrupsjon i sikkerhetsorganene, manglende skille mellom de utøvende og de lovgivende myndigheter og ettergivenhet overfor ekstremistgrupper, særlig fremmedfiendtlige elementer og skinheads.⁷

RUSSERNE BER OSS ta hensyn til vanskelighetene de har hatt på veien mot mer demokrati, og den korte tiden de har hatt erfaringer med reformer, etter at det ble slutt på ettpartisystemet i 1988 og Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Parlamentsvalgene i desember 2007 og presidentvalgene i mars 2008 vil bli holdt i henhold til någjeldende lover. Stikk i strid med hva flertallet av politikere fra alle partier såvel som meningsmålingene foreslo, har presidenten ikke endret konstitusjonen til sin fordel.

Selve det faktum at en regjeringsendring foregår på normalt vis i dette landet, er et reelt fremskritt, uansett hvilken rolle Putin gir seg selv etterpå. Men på mange måter ligner «dirigert demokrati» en bekvem eufemisme. Det ville være riktigere å snakke om et «manipulert demokrati» når makthaverne ikke nøler med å tiltrekke seg representanter for opposisjonen som er opptatt av en tildeling av stillinger eller privilegier. Eller når det blir stadig flere personlige bånd – også familierelasjoner⁸ – mellom den politiske og den økonomiske sfære, mens representantene for opposisjonen opplever å bli systematisk marginalisert.

Den nåværende statssjefen har understreket nødvendigheten av et bredt flertall og en sterk presidentverdighet for å fullføre stabiliseringen av landet og gi det tilbake den plassen det har krav på på den internasjonale arena. Ingen tviler på at han vil oppnå begge deler med tilslutning fra det store flertall av befolkningen, som er opptatt av den suksess som er oppnådd i de siste årene. Ikke desto mindre vil dette kontrollerte politiske systemet ikke kunne vare evig. Den første trusselen mot det ligger i den reelt synkende levestandarden til en tredjedel av befolkningen (ifølge offisiell statistikk), som er blitt forsømt av et samfunn med voldsomme kontraster til tross for den gjenvunne veksten. Det er riktig at disse samfunnslagene ikke er kjennetegnet av en høy grad av organisering, men som man så under vinteren 2005, kan de ytre seg kraftfullt. Den andre trusselen ligger i den voksende motsigelsen mellom den autoritære maktutøvelsen og det økonomiske og sosiale systems liberale logikk.

Så langt har Kreml vært nøye med ikke å begrense dyrebare og nye friheter som er oppnådd når det gjelder å reise og drive handel i utlandet (for dem som har råd til det, men dem blir det flere og flere av), å skaffe seg informasjon på internet, eller sende barna sine ut i verden. I et land som i dag er vidåpent, risikerer patriotisk retorikk, begrensninger på partiers og foreningers virksomhet og byråkratisk kontroll med bedrifter hurtig å bli like mange objektive bremser på selve veksten. Og å framstå for et voksende antall russiske borgere som det de er, nemlig synsmåter og administrativ tvang arvet fra sovjetsystemet.

Oversatt av E.N.

Fotnoter:
1 For eksempel Zbigniew Brzezinski, «A Geostrategy for Eurasia», Foreign Affairs, Palm Coast, nr. 5, 1997.

2 Se Anatol Lieven, «Against Russophobia», World Policy Journal, New York, vinteren 2000/2001.

3 Se Jean-Marie Chauvier, «'Moskvas Mussolini'», norske Le Monde diplomatique, april 2007.

4 Le Monde, 30. juli 2000.

5 Innlegg av Putin på Valdaï-klubben, 15. september 2007. Se også Eric Hoesli, 24 heures, Lausanne, 16. september 2007.

6 Se «Les jeunes en rang serrés derrière Putin», Courrier international, 30. august 2007

7 Se Carine Clément og Denis Paillard, «To oppklaringer om det russiske samfunnet», norske Le Monde diplomatique, november 2005.

8 Se «Les parents au pouvoir», Kommersant Vlast'. (…)