Storebror krever alltid mer

Den franske regjeringens innføring av DNA-tester for å kontrollere innvandringen, sikter tydeligvis framfor alt å videreføre arbeidet med å stjele stemmer fra Front National. Denne stigmatiseringen av utlendinger vil ha liten innvirkning (et par hundre eller tusener i dette tilfellet) på fenomenet man ønsker å ta kontroll over. Men, foruten denne elendige forutsigbare effekten, er det vanskelig å forstå hvilken ideologisk basis denne strategien bygger på, ettersom den nåværende regjeringen, ut fra dens sammensetning, er mer åpen mot mangfold enn tidligere regjeringer.

Kan man ikke i dette tiltaket snarere skimte et skremmende forsøk på å tilvenne folk til allmenn genetiske registrering, etter mønster av det franske politiets sentrale DNA-register (FNAEG)? Er ikke utlendingene bare det svake leddet som tillater etableringen av en slik praksis? Vi blir allerede i dag identifisert gjennom biometriske teknikker (høyde, øyenfarge, hårfarge, fingeravtrykk, iris, blodtype), gjennom bilderegistrering (tv-overvåkning og snart spiondroner), men også vår forbruksvaner – kredittkort, mikrochiper, radio-identifisering (RFID), internett, GPS – og til og med av våre fakter som tolkes som mistenksomme av såkalte «intelligente» kameraer, for ikke å glemme teknikkene som reserveres for mer mistenkelige personer (telefonavlytting, elektroniske armbånd). Alle disse tiltakene vekker allerede bekymring hos den franske Nasjonale etiske rådgivningskomiteen.¹ Men Storebror krever mer.

Antropologen Gérard Dubey bemerker at kun ett århundre etter tilsynekomsten av biometrien, har kjennetegn utviklet seg fra å sosial identifisering til biometrisk definering. Faktisk har biometrien i løpet av 1900-tallet gått fra å være et kvantitativt studie av levende vesener til en identifisering av personer ut fra deres biologiske kjennetegn. Hvor lang tid vil det gå fra tilsynekomsten av molekylærbiologien, til mennesker defineres genetisk? Og på hvilken måte skiller de genetiske kriteriene seg fra de klassiske biometriske kriteriene?

Man vet at eneggede tvillinger (som har samme DNA) har forskjellige fingeravtrykk, som følge av genetiske og miljømessige (såkalte «epigenetiske») faktorer. Dermed følger det at «kongen av alle bevis» som DNA utgjør for rettssystemet, ikke klarer å skille mellom tvillinger, i motsetning til fingeravtrykk! Dette heller sjeldne sammenfallet utgjør en ubetydelig ulempe i forhold til de eksepsjonelle mulighetene DNA gir for å identifisere et individ. DNA kan identifisere et individ like fra fosterstadiet, og det etter uforanderlige tegn, som også er slektskapsmarkører, noe som de klassiske biometriske identifikatorene ikke er i stand til.

Faktisk er «tydingen» av DNA fortsatt bare en enkel lesning. Relasjonene mellom hvert individs særegne genetiske sammensetning og dets fenotypiske parametere (sykdomsrisiko, fysiologiske kjennetegn …) er så kompleks² at denne kunnskapen lar seg lettest fange statisk: de uendelige variasjonene i DNA blir satt i forbindelse med epidemiologiske konstateringer. Eksempel at flesteparten av de som viser en viss særegenhet i DNA-et også rammes av visse handikap eller har visse fordeler. Det dreier seg dermed om å definere mulighetene for risiko ut fra hvert genom³ og dets sårbarhet bestemte miljø.⁴

En slik diagnosestrategi kan dessuten forenkle i forståelsen av molekylære mekanismer knyttet til informasjon båret av DNA-et, like til proteinene som er involvert i en funksjon, et kjennetegn eller en patologi. Denne vending mot statistikken, som allerede understøttet Francis Galtons eugenikk,⁵ er så avgjort fortsatt en vitenskapelig garanti for enhver pretensjon om å forutsi et individs utvikling.

I tråd med denne tradisjonen, og med ambisjonen om å «optimalisere» bidraget fra personer i et samfunn som kun drømmer om å være effektivt, kan man se for seg anmassende systematiske DNA-analyser, som likeså godt kan gjøre det mulig å registrere personer som å forutsi deres om potensielle egenskaper. Det dreier seg framfor alt om å vurdere sykdomsrisiko, men visse genetikere bestreber seg på å oppdage visse ikke-patologiske markører (humor, seksualitet, og selv IQ).

Når disse «risikofaktorene» viser seg hos voksne, kan de legitimere forskjeller i forsikringspremier og visse forebyggende medisinske praksiser. Når disse oppdages hos barn, kan de dessuten forsvare politiske praksiser innen utdanningsveiledninger, og siden yrkesveiledning. Men hvis de oppdages i embryoet (preimplantasjonsdiagnostikk, PDG), godkjenner de en rett til livet som er svakere enn mange av embryoene som er tilgjengelige. Det er det lille relative antallet (omtrent 5) av embryoer som man klare å framskaffe i prøverørsfertilisering (in vitro) som ennå gjør at PGD ikke er svaret for foreldrenes frykt (eller ønsker) og folkehelsens «behov» (men det må her påpekes at sorteringen av embryo med risiko for skjeløydhet er i ferd med å tillates i Storbritannia).

Den dagen man klarer å produsere titalls eggceller in vitro,⁶ kan PGD gi forhåpninger til de gamle eugenetiske drømmene om «gode fødsler», samtidig som praksisene holder seg innenfor de nye bioetiske standardene (informert samtykke, medisinske løfter om bedret helse, fravære av vold mot personer).

Et slikt genetisk horoskop, som skal la «eugenikken tjene liberalismen»,⁷ må vise seg holdbart på statistisk nivå (i forhold til populasjoner, det eneste nivået som er av betydning for det økonomiske og helsemessige systemet), selv om forutsigbarheten viser seg mindre pålitelig, eller regelrett feilaktig, for enkeltindivider. Her ha vi et program som samsvarer med den genetiske mystikken som beslaglegger våre liv med den grenseløse viktigheten den tillegger genene (de kontrollerer til og med homoseksualitet, ifølge den franske presidenten Nicolas Sarkozy), som gir «molekylærgenetikken» forrang innenfor biologisk forskning, suksessen til tv-innsamlingsaksjoner på tross av vedvarende terapeutisk avmakt, eller det uvanlige valget av en genetiker som fyrstens rådgiver. I stedet for å lytte til klimaeksperter eller energiforskere, har Sarkozy latt seg betrygg av rådene til Arnold Munnich, den grå eminensen innen patologisk molekylæranalyse, særlig i forbindelse med embryosortering.

Vi er der i forhold til identifisering av personer gjennom DNA-tester for å forbedre de biometriske registrene politiet og rettsvesenet bruker. La oss påminne om at biometrien alltid har fungert gjennom frykt, frykt for den andre,⁸ og har blitt allment utbredt uten organisert motstand, og overlatt plassen til en omfattende sosial oppgitthet. Fra den ene «detaljen» til den andre bygges en verden som kan føre oss til «Velkommen til Gattaca!»⁹ Hvorfor ikke samle alle identifikatoriske og funksjonelle elementer i et genetisk id-kort påbudt for alle individer? Det er den samme DNA-tråden som strekker seg fra politikammeret til domstolen, til legekontoret (forutseende-forebyggende medisin), gjennom terapeutiske («genlegemidler») eller industrielle (genspleisede planter) utopier, gjennom forsikringskontorer (risikonivåer), gjennom akademiske og yrkesmessige rådgivningskontorer, og til slutt gjennom tilbakevendingen til fabulerende myter (overmennesket, kloner, fabeldyr).

Mange av motstanderne av DNA-testing, deriblant leger og tilhengere av PGD (som er det innledende teknikken for å identifisere forut for seleksjonen), har trukket fram «de dystreste tidene i historiene» eller «rasehygiene»,¹⁰ uten å se at det som står på spill i dag er ganske annerledes, men like alvorlig. Det dreier seg ikke lenger om å definerer individet ut fra «rase», utseende eller nasjonalitet, ettersom disse parametrene, som ofte er tilgjengelige via klassiske identifikatorer, ikke lar seg bestemme av DNA. Den nyliberalistiske økonomien har ikke behov for rasestigmatisering, den er snarere opptatt av å oppdage de beste tilgjengelige elementene i ethvert menneskelig fellesskap, og forkaste de som ikke virker å være i stand til å bidra til «konkurranseveksten», om enn det er den ene eller den andre hudfargen. Det dreier seg om en ny form for selektering av individer, som er like avskyelig som rasesortering.

Dette er meningen bak ideen om å akseptere utlendinger etter kriteriet «kompetanse og talent» eller kravet om å «arbeide mer for å tjene mer!», som retter seg mer mot individet enn mot fellesskapet, og sammenfaller med den herskende nyliberalistiske drømmen om å skape et samfunn av individer selektert på bakgrunn av deres konkurransedyktighet.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 I «Avis nr. 98» (Råd nr. 98) 31. mai 2007, etterspør Comité national consultatif d'éthique (CCNE) en «motmakt» overfor «den overdrevne utbredelsen av biometri».

2 En nylig internasjonal studie av den menneskelige genomets uttrykk er overrasket over denne kompleksiteten og stiller et spørsmål man trodde man hadde funnet svaret på: «Hva er et gen?». «The ENCODE project consortium, Nature, London, 14. juni 2007.

3 Jacques Testart, Des hommes probables (Sannsynlige mennesker), Seuil, Paris, 1999.

4 Av den grunn har Inserm nylig lansert en studie («SAGE») av «samspillet mellom miljøfaktorer og genetiske faktorer» i akademiske institusjoner i regionen Champagne-Ardennes.

5 Briten Francis Galton (1822-1911), lege og statistiker, grunnla den moderne eugenikken.

6 Jacques Testart, «Des ovules en abondance?» (Overflod av eggceller?), Médecine/sciences, nr. 20, Montréal-Paris, 2004.

7 Le Monde, Paris, 19. april 2007.

8 På fem flyplasser i USA kan passasjerene som betraktes som «uten fare» melde seg inn i programmet «Clear Registered-Traveler». Dette tilbyr 5 000 personer en raskere ferd gjennom sikkerhetskontrollene ved at deres biometriske data (fingeravtrykk og iris-skanning) registreres, og en årlig abonnementsavgift på 75 euro. Technology Review (fransk utgave), 4, 18-21, Paris, november-desember 2007.

9 Spillefilm laget av Andrew Niccol i 1997. I en perfekt verden er Gattaca navnet på senteret for romforskning for unge mennesker med ulastelig genetisk arv, takket være embryoselektering.

10 Se «ADN: le front du refus» (DNA: motstandsfronten), Libération, 3. oktober 2007. (…)