Afrika sier nei

Slik skjedde det utenkbare, til stort tap for Europa: I en bølge av stolthet og opprør sa Afrika nei, Afrika som enkelte trodde var underkuet fordi det var utarmet. Nei til tvangstrøyen som skulle påtvinges dem gjennom APE (Avtaler om økonomisk partnerskap). Nei til den ukontrollerte liberaliseringen av handelen. Nei til disse siste inkarnasjonene av kolonitidens handelspakter.

Det skjedde i Lisboa i desember i år, under Det andre toppmøtet mellom EU og Afrika. Toppmøtets viktigste målsetning var å tvinge de afrikanske landene til å undertegne nye handelsavtaler (de berømmelige APE) før 31. desember 2007, med hjemmel i Cotonou-konvensjonen av juni 2000 som forutsetter at Lomé-traktaten (1975) opphører å gjelde. Ifølge denne får varer fra de tidligere koloniene i Afrika (og i Karibia og Stillehavet) adgang til EU nesten uten tollavgifter, med unntak av produkter som er «følsomme» for europeiske produsenter, som sukker, kjøtt og bananer. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) har krevd en slutt på disse fortrinnsrelasjonene, eller – dette er ifølge WTO den eneste måten å beholde forskjellsbehandlingen til fordel for de afrikanske landene – at de erstattes av handelsoverenskomster basert på gjensidighet.¹ Det er dette andre alternativet EU har holdt fast på – fullstendig frihandel kamuflert under betegnelsen «Avtaler om økonomisk partnerskap».

EU krever med andre ord at de afrikanske landene (og av dem i Karibia og Stillehavet)² godtar å gi EUs eksport (varer og tjenester) adgang til sine markeder uten tollavgifter.

DEN SENEGALESISKE PRESIDENT Abdoulaye Wade fordømte denne utpresningen og avslo å undertegne. Sør-Afrikas president, Thabo M’Beki, støttet ham øyeblikkelig. Samtidig tok Namibia også den modige beslutning å ikke undertegne, idet en økning av EUs tollavgifter på landets storfekjøtt ville betydd slutten på landets eksport og døden for denne næringsveien.

Selv den franske president Nicolas Sarkozy, som ikke desto mindre hadde uttrykt seg meget uheldig i Dakar i juli 2007,³ ga sin støtte til de landene som var mest imot disse urettferdige overenskomstene. «Jeg er for globalisering, jeg er for frihet,» erklærte han, «men jeg er ikke for utplyndring av land som ellers ikke har noe igjen.»⁴

Denne opposisjonen mot APE-ene – som sør for Sahara vekker en enorm bølge av folkelig utrygghet og en intens mobilisering fra sosiale bevegelsers og fagorganisasjoners side – har båret frukt. Toppmøtet ble avsluttet som en fiasko. José Manuel Barroso, Europakommisjonens president, var tvunget til å gi etter og akseptere de afrikanske landenes krav om å fortsette debatten. Han forpliktet seg til å ta opp igjen forhandlingene i februar neste år.

Denne avgjørende seier for Afrika er nok et tegn på det gunstige øyeblikket kontinentet opplever. I løpet av de siste årene tok de mest morderiske konfliktene slutt – nå gjenstår bare Darfur, Somalia og Øst-Kongo – og de demokratiske framskrittene har fått fotfeste. Økonomiene fortsetter å ha framgang og styres av en ny generasjon av unge ledere – selv om de sosiale ulikhetene varer ved.

Til sist et annet trumfkort: nærværet av Kina. Gjennom massive investeringer er Kina i ferd med å fortrenge EU blant leverandørene til det afrikanske kontinent, og som forøvrig allerede i 2010 kan komme til å bli dets fremste kunde foran USA. Det er lenge siden Europa kunne tvinge igjennom katastrofale strukturtilpasningsprogrammer. Afrika setter seg nå på bakbena. Og bra er det.

Oversatt av E.N.

¹Se Alternatives économiques, Paris, desember 2007.

2 De karibiske landene godtok den 16. desember 2007 å parafere en Avtale om økonomisk partnerskap med Den europeiske union.

3 I sin tale på universitetet I Dakar 26. juli 2007 hadde Sarkozy erklæret: «Afrikas drama er at det afrikanske menneske ikke er gått tilstrekkelig inn i historien (?) aldri strekker mennesket seg mot fremtiden.» Se Anne-Cécile Robert, «Sarkozy på tur i Afrika», norske Le Monde diplomatique, september 2007.

4 Le Monde, 15. september 2007. (…)