En arkaisk industri?

Atlanta, 10. januar 2007: Etter et kjapt avhør hos FBI, blir 28 år gamle Tyree Simmons (bedre kjent som DJ Drama) og hans kollega, 27-åringen Donald Cannon (DJ Don Cannon), kastet i fengsel. Ifølge sheriff Jeffrey C. Baker, beslagla politiet «81 000 piratkopierte CD’er, fire kjøretøy, opptaksmateriell, utstyr for CD-brenning og flere stabler med CD-brenningsplater» i lokalene til plateselskapet deres, Aphiliates Records. Politiet slo til mot Aphiliates Records etter en anmeldelse fra The Recording Industry Association of America (RIAA). Denne organisasjonen er nemlig svært engstelig for det stadig økende antallet såkalte mixtapes – musikkompilasjoner som opererer i grenselandet for copyrightlovgivningen.

De to DJ’ene ble arrestert som en følge av RICO-loven (Racketeer Influenced Corrupt Organizations)¹ fra 1970, som brukes i kampen mot kriminelle organisasjoner. Dermed risikerer de mange års fengsel. I kjølvannet av denne arrestasjonen, satte politiet i gang operasjoner i tolv byer – deriblant New York og Atlanta. De infiltrerte plateselskapene og arresterte flere DJ’er og innehavere av plateselskaper. Brad Buckles, leder for RIAA, anklager DJ Drama – og gjennom ham hele mixtape-markedet – for «piratkopiering og brudd på åndsverkloven». Han holder dette markedet indirekte ansvarlig for CD-industriens gigantiske tap, særlig de rasende salgstallene (12,8 prosent nedgang bare for CD-formatet), men også industriens globale økonomiske resultat, som i 2006 falt med 6,2 prosent.²

Denne arrestasjonen er et midlertidig høydepunkt i en serie raid mot uavhengige produsenter og selgere av mixtapes som begynte i 2004. Det dreier seg om langt mer enn brudd på copyrightloven – det er faktisk et angrep på selve forretningsgangen i amerikansk CD-industri. For en mixtape er ikke en simpel piratkopi av en CD, slik RIAA hevder. Og i tillegg er de to partene i denne saken historisk sett avhengig av hverandre: De siste 20 årene har de fungert i et kunstnerisk og salgsfremmende partnerskap. RIAAs angrep er altså tvetydig, og det er et tegn på en alvorlig krise i den amerikanske kulturindustrien.

PÅ BEGYNNELSEN AV 80-tallet, mens rocken spilles i enorme konserthaller, lever rappen i gata. De store plateselskapene og radiokanalene er motvillige til å sjekke ut og promotere denne nye kulturen, så rappens tilhengerne tar seg av artistene sine selv. En gruppe står fram og promoterer dem: DJ’ene, veritable kunstneriske direktører fra undergrunnen som skaper et parallelt musikknettverk der mixtapen står i sentrum.

På mixtapen skaper DJ’en nye arrangementer med basis i egne musikkstykker, kjente instrumentalverk, eller egne «skatter» han inviterer rappere til å uttrykke seg på i all frihet. Bevæpnet med to platespillere blander, kutter og remixer han musikkstykkene sine slik han vil. Han putter inn en serie skjærende scratch, en a cappella fra en berømt rapper, sirener, skuddlyder og andre kulturelle ulyder som får hele USA til å skjelve i buksene. Godt hjulpet av DJ’ens brennfarlige mix tar de inviterte rapperne av og slenger ut eksklusive rim som ikke finnes på noen offisielle album, nytolkninger av allerede berømte strofer, eller verbale oppgjør med rivaliserende rappere i dette blomstrende språket som det puritanske USA ikke vil ha noe av på radiokanalene sine, og derfor forbyr.

Mixtapen ble til på en tid da rap-album fremdeles var en raritet. Den er blitt selve bastionen for rappens kreativitet, et sted for full kunstnerisk frihet. «Mixtapen er som en gateavis», forklarer DJ Green Lantern, som jobber med Eminem på sistnevntes konserter. «Du vet hvem som er på topp og hvem som ikke er det, du oppdager nye artister, får vite hvem som krangler med hvem, hva som skjer i rap-samfunnet. Det er på mixtapene alt skjer.»

Den franske produsenten og DJ’en DJ Mars presiserer: «Det er ikke et rap-album av den typen de store plateselskapene gir ut, men et gatealbum. Det er et helt annet univers, et lite undergrunnsnettverk der platene går fra hånd til hånd.» Mixtapen er ikke, slik RIAA insinuerer, en vanlig piratkopi, men et selvstendig verk med unektelige kunstneriske dimensjoner.
Dette vet CD-industrien, og den har dratt fordel av det. DJ’ene har direkte kontakt med gata og potensielle nye stjerner. Når de inviterer ofte ukjente rappere til å bidra på mixtapene sine, er det de som tar risikoen knyttet til oppdagelsen av kunstneriske talenter. Mixtapene er som et første filter, en buffersone mellom gata og plateselskapene, som aldri vil risikere å inngå en avtale med en artist som ikke allerede er blitt spredt via mixtapenes parallelle musikknettverk, og slik har bygget seg et ry som rapper.
DJ DRAMAS SERIE av mixtapes fra 2000 førte til en eksplosjon av sørstatsrap (Memphis, Atlanta, Houston), som førte til at flere rappere fikk i land kontrakter med store plateselskap takket være ham: Lil’ Wayne, T. I., Young Jeezy … Som DJ Green Lantern sier det: «Rap er ikke rock. En rapartist sender ikke en demoskive med fem låter til et plateselskap. Her er det gata som snakker, via mixtapene. Og når gata snakker, da hører plateselskapene etter.» Ingen av de store rapstjernene har gått veien utenom dette nettverket. Lloyd Banks, en rapper med nære bånd til 50 Cent, verdens mestselgende rapartist for øyeblikket, forteller i dokumentaren Mixtape: The Movie: «Det er DJ’ene som lanserte oss. De promoterte oss på gata. Det er det samme for alle: 50 Cent, Young Buck, Jeezy … »³ DJ Sickamore fra Brooklyn kan bare bekrefte: «Industrien er ingenting uten oss. Plateselskapene kontakter oss uten stans for å få vite hvem som er de kommende rapperne, hvem som har street cred. Uten oss er industrien død. Snart er det vi som må ta oss av hele greia.»

Dette uformelle nettverket er en yngledam for talenter, der plateselskapene ser seg ut sine framtidige stjerner. Samtidig er det et sted der artister kan promotere seg. Fram til slutten av 90-tallet fungerte samspillet mellom industrien og undergrunnen bra. Dersom en artist ble invitert av en kjent DJ for å bidra på mixtapen hans, kunne plateselskapet hans fornøyd konstatere at han hadde godt rykte, at han var troverdig. DJ’ene betalte aldri for å reprodusere andres musikk, og brydde seg ikke om opphavsrett da heller, men arbeidet deres ble aldri angrepet av noen av den grunn. DJ Kay Slay, en av de mest suksessfulle amerikanske DJ’ene, presiserer tvert om at «plateselskapene sender oss sine nye skiver, og de vet svært godt hvorfor de gjør det. De vet at musikken deres da risikerer å bli med på en mixtape. Det er god reklame, og det gjør det mulig for dem å teste hva gata syns om artisten deres.» Nå som DJ Drama kastes i fengsel, virker det imidlertid som om innholdet i denne underforståtte avtalen er endret. Likevel er det fremdeles plateselskapene som tjener mest på at denne avtalen holdes ved like: «Det seneste albumet til Lil’ Wayne [Cash Money / Universal] har solgt over én million eksemplarer uten egentlig å ha vært spilt noe særlig på radio. Den eneste singelen fra dette albumet kom ikke høyere enn til 32. plass på topp-100-lista. Han ville solgt langt mindre hadde det ikke vært for en DJ,»⁴ forklarte New York Times i januar 2007.

Mixtapen er en gullgruve for plateselskapene. Det dreier seg om en kunstnerisk aktivitet som er med på å holde rapkulturen levende, som gjør det mulig å oppdage nye talenter og som i stor grad også benyttes i reklameøyemed. Det er imidlertid ikke bare plateselskapene som tjener på dette. Rapstjernene har nemlig vist seg svært lojale mot dette parallelle musikknettverket de kommer fra, og de vender hele tiden tilbake til kildene for å slynge ut nye rim på mixtapes som aldri kommer i nærheten av plateselskapenes distribusjonssystem. Selv en stjerne som Eminem – med 70 millioner solgte album – må holde street cred’en sin i hevd, og kunne høres på gata i de lange periodene som går mellom hver gang han spiller inn et album for Universal.
Utviklingen av mixtapes er i grunnen bare et svar på musikkindustriens tungdryge administrasjon, et resultat av den enorme kløften mellom rapmiljøenes energiske skaperkraft og de store selskapenes salgspolitiske agenda. Som om rappen, til tross for at den spises opp av industriell politikk, holder seg levende takket være sin egen kunstneriske politikk og distribusjon av noe av det beste denne musikkgenren har å by på – utenfor systemet.⁵ Og DJ’ene og selgerne deres er ikke akkurat fattiggutter de heller.

HVA BETYR ANGREPET til RIAA? Er det ikke bare et tegn på at den arkaiske musikkindustrien ikke er i stand til å tilpasse seg dette fenomenet? Industrien har lenge foraktet dette uformelle markedet som den likevel til syvende og sist tjener penger på, og den har egenhendig stengt seg ute fra det: «Det som plager plateselskapene, det er at de ikke har klart å ta den muligheten som bød seg. Rappen fantes allerede da de begynte å interessere seg for den, og den kommer til å overleve dem, for DJ’ene trenger dem ikke. Dette dreier seg ikke om opphavsretten til et knippe instrumentalverk, men om et ønske om monopol på alt salg av musikk», oppsummerer DJ Green Lantern.

Etter musikkindustrien kraftige offensiv har flere DJ’er bestemt seg for å ligge lavt, i alle fall i noen måneder. Antallet mixtapes på markedet sank første halvdel 2007, og det er et tegn på engstelse i DJ’enes rekker. I Frankrike, som er verdens nest største marked for rapmusikk, er industrien fortsatt tolerant, selv om mixtapes fra JR Ewing og DJ Junkaz Lou strømmer inn i det franske markedet. Dette fenomenet kommer imidlertid ikke til å forsvinne på grunn av vilkårlige arrestasjoner. DJ’ene vet godt at de ikke opererer på fullstendig lovlig grunn, men samtidig, som Chuck D fra Public Enemy sier det: «Industrien prøver å ta kontrollen. De vil selge rap som man selger frukt, og sitte igjen med alle inntektene, mens de virkelige artistene ikke får noe. Mixtapen vil alltid være utenfor systemet, og uansett hvor mye de prøver, så kommer de ikke til å få has på den. Mixtapen vil vi alltid ha. Og om industrien ikke vil samarbeide med DJ’ene, så kan faen ta dem.» Man stanser ikke uten videre språkblomster som i 25 år har runget ut av flere kilometer med vinyl.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 RICO-loven ble utarbeidet for å bekjempe organisert kriminalitet. Målet var å gi myndighetene mulighet til å rettsforfølge medlemmer av kriminelle gjenger som var beskyldt for å ha deltatt i to straffbare handlinger i et gitt tidsrom, og automatisk dømme dem til 20 års fengsel. Se Marie-Agnès Combesque, «Comment le FBI a liquidé les Panthères Noires» (Hvordan FBI fikk has på Black Panthers Party), Le Monde diplomatique, august 1995.

2 Ifølge Year-End Shipment Statistics, R.I.A.A., Rapport 2006.

3 Mixtape: The Movie, en film av Walter Bell (Cando Entertainment/2Good).

4 Nemlig DJ Drama, som har spilt inn flere mixtapes med denne rapperen.

5 Se Mario D'Angelo, «L'impitoyable industrie du disque» (Den nådeløse CD-industrien), Le Monde diplomatique, juni, 1998. (…)