Kjærlighet eller skuespill?

This is showtime. Man forventet at Verhoevens hjemkomst til Nederland skulle gjøres med den realistiske linjen som gjorde ham kjent (allerede Soldaat van Oranje handlet om 2. verdenskrig). Men han kom tilbake som amerikaner for å fortsette det både spektakulære og kritiske arbeidet innenfor industrien (Total Recall, Starship Troopers og Showgirls). Spektakulært og kritisk, det er den dobbeltsidigheten som gjort at han har høstet svovel hos de rettenkende og blitt foraktet av den kritiske gode samvittighet.

Black Book er altså en stilists film, sannsynlighet ofres for iscenesettelsens imperativer. Samtidig er den en knusende anklage mot både den ene og den andre, og ønsker å gjøre opp regning med et forhatt Nederland.

Med sin store stil sniker Verhoeven seg inn Hitchcock-tradisjonen – det vil si De Palma-tradisjonen (Black Book og Black Dahlia, samme kamp) – med å gi forrang til scenene: den eksemplariske åpningsscenen der Rachel – jøden som har søkt tilflukt hos en velstående, katolsk familie – ser sitt skjulested bli bombardert; scenen der hun er vitne til at familien sin blir drept, en scene som markeres av et film noir-kart i forbryterens ansikt opplyst av en lighter. Vi får også en scene á la «Alfred Hitchcock presenterer», når barna får en lastebil med grønnsaker til å kjøre av veien og de innesperrede motstandsfolkene må sitte og se at våpnene de har skjult under grønnsakene avsløres.

Som vanlig hos Verhoeven er det de små trivielle detaljene som begeistrer og (villeder). Gulrot og sjokolade står på menyen. I halvmørket synger Rachel med en gulrot som mikrofon, i neste scene mater kona til motstandslederen kaninen sin med en gulrot. Rachel knabber den og biter av en bit, det er alltid gripende: De rikes dyr knasker det samme som de fattige nasker. Likeledes blir sjokoladeplatene som blir sluppet i fallskjerm til motstandsbevegelsen til tekos for Gestapo, etterpå stjeler Rachel en ved frigjøringen.

En oppvisning i økonomi, fortsatt hitchcocksk: man bruker det man har. Og den unge kvinnen vasker sine sko ved å kaste dem i klosettanken. De fråtsende detaljene unngår ikke alltid det vulgære. I Hollow Man svarte han likefram på spørsmålet: «Hva ønsker en usynlig mann å se?» Kjønnsorganer, simpelthen, det er alt.

I Black Book farger Ellis alias Rachel håret sitt blondt for å skjule sin opprinnelse, og hun farger kjønnshårene med en bevegelse som minner om en pensel, før hun hvisker «det brenner!» Seksualiteten benektes ikke.

MAN FRYDER SEG, underholdningen er fullkommen, men plutselig vender man om: hva forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag 1944–45? La oss gå tilbake. Hevngjerrig og drevet fram av motstandsnettverket, forfører Ellis SS-offiser Müntze, leder for SD (sikkerhetstjenesten), og inntar kontoret hans. Den nye Mata Hari installerer mikrofonene, men forelsker seg i nazisten. I Verhoevens rollefordeling vendes alt opp-ned: nazisten er en omtenksom frimerkesamler mens motstandssjefen viser seg å være den verste fienden. Mistanken får fotfeste, rollene vendes om, som for eksempel kroppene uten hukommelse i Total Recall og de hule menneskene i Hollow Man som kan fylles opp med en hvilken som helst identitet gjennom Maskinens ledninger. Sett i lys av okkupasjonen blir denne reversibiliteten likevel foruroligende. Relativismen risikerer å plassere alle under samme banner. Selv om det er noe perverst med å gjøre seg til talsmann for allmenn mangel på moral, vinner Verhoeven likevel på et annet nivå: man må vokte seg for de som drar i trådene (fortsatt De Palma) – de virkelige beslutningstakerne leker gjemsel. En veletablert besteborger holder i svartebokens tråder. Trådene er grove, men det gjør ikke noe, dette er teater.

VERHOEVEN ER EN stor ironisk filmskaper, ikke en kyniker. Han er mindre interessert i desillusjonerte konstateringer uten appell (for kjedelig for ham) enn den konstante balanseringen mellom følelser og å tvile på dem. Mellom sannheten og kritikken av den. Mellom skrekken og fliret. Ellis oppdager en rekke kadavre, men hører latterbrølene fra motstandsfolkene som gjør narr av en jente som ligger med nazister. Uroen blir tatt ved roten, knust av latter, men den kommer tilbake i det bitre blikket til Ellis, som ironisk nok ligger med en nazi for en edel sak. Omslagene rammer ikke bare nikkedukkeskikkelsene, de vekker konstant uro. Man blir kasteball for en standhaftig filmskaper som i likhet med sine rollefigurer aldri gir opp, aldri tar en pust i bakken. Når man tror alt er over kastes man uti igjen: motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser.

Det finnes tross alt et blindspor og en utglidning. Selv om man blir beruset av stiliseringen i Black Book, består likevel denne rene, uangripelig, siden til denne forelskede nazisten. Verhoeven beskriver faktisk en trehodet sjef: han tillegger sin overordnede en blind herskesyke og sin nestkommanderende en grådig dumskap, men denne oppgavefordelingen er for lettvint. Han frikjenner nazisten, som har blitt reddet av kjærligheten, fra all ond vilje. Verhoeven låses inn av situasjonen fordi han får oss til å tro at Ellis forelsker seg uten å narre seg selv. På den andre siden er den fullstendig ondskapsfulle rollefiguren til den falske motstandskjemperen ekstremt svartmalt. Nazist eller ei, det er forræderskikkelsen som virker mest avskyelig i filmskaperens øyne. Men er det nødvendig å iscenesette forræderens død på en så avskyelig måte? Ellis bruker familiemedaljongen til å forsegle likkisten der svikeren skjuler seg og hun venter langs elvebredden til han slutter å puste. Det er vanskelig å følge Verhoeven i denne torturen, som sakter men sikkert ender med døden, som han må legitimere med sinnsforvirring i gjerningsøyeblikket hos hovedpersonen for slippe unna med.

MAN AKSEPTERER Å VÆRE en konstant kasteball fordi Rachel kastes fram og tilbake sammen med oss. Black Books store bragd er å skape en hederlig rollefigur midt i all nedrigheten. Den unge Carice van Houten er uutømmelig. Hun går fra frivolitet til alvor, arroganse til lydighet, fra ondskap til fortvilelse. Hun krysser grensene og får oss til å tro på rollefiguren som jøden som forelsker seg i en nazist. Når hun med tårevåte øyne legger elskerens hender på kroppen sin og spør om den er jødisk, er det umulig å vite om det er kjærlighet eller skuespill. Er hun på jobb eller er hun forelsket? Hun sykler tilbake til motstandsbevegelsen som om hun var på vei hjem fra arbeid. Men å krysse grensene er farlig, man kan bli utsatt for de verste lidelser eller forelske seg.

Det er her Verhoeven i siste instans er å foretrekke framfor Michael Mann. Løypene ligner på hverandre – i Miami Vice infiltrerer en purk underverdenen og forelsker seg i forbryterdronningen – men hos finner vi en reversibel identifisering. Politimennene infiltrerer underverdenen uten problemer, fordi i Miami er alle like og fordi de er superprofesjonelle. Dette er høydepunktet av profesjonalitet, en Ray Ban-filmkunst som glir fra den ene verdenen til den andre uten å vie overgangen den minste oppmerksomhet, en svært alvorlig filmkunst.

Hos showmannen Verhoeven er reversibiliteten aldri naturlig, den er alltid anledningen for en komisk monstrositet, maskene faller som på teateret. Ingen profesjonell surfer, men amatøren som drikker champagne med et stort glis og spyr i skjul. Amatøren avsløres på minst to måter, men redder livet gjennom kjærligheten.
Her finnner vi motsetningen til profesjonalismen: heltinnene. Feministen Verhoeven plasserer sine modige (Keetje Tippel, Showgirls) og erobrende (Basic Instinct) kvinner over den mannlige mølja. Men Rachel/Ellis er kanskje den mest vellykkede. Som den opportunistiske danseren i Showgirls, går hevneren gjennom en stri strøm av søle. Hennes nakne kropp viser fram tegn på utmattelse: syfilitisk, bleiket like inn til kjønnet, fullstendig dekket av en flom av dritt, slik Carrie ble oversprøytet med griseblod. Hun holder hodet hevet og sprekker ikke før helt mot slutten. Og følelsesutbruddet kommer desto mer overraskende: «Men vil det aldri ta slutt?»

Hele slutten lukker på ironisk vis dørene til en annen leir, i Israel, en annen krig begynner. Fortsatt finnes det ikke kynisme i denne sirkelen. Filmen har bevart Rachel/Ellis som et absolutt sannhetskrav blant løgnene. Utvilsomt vil hun på ny opponere mot denne iherdig denne skjebnen.

Oversatt av R.N.

(…)