Takk for meg

Kjære leser.

Etter snart fem års drift har jeg solgt Le Monde diplomatique.

Jeg anser gründerperioden for å være tilbakelagt. Vi har fått på bena en avis som leses av rundt 70 000 her i Norge. Etableringsfasen er over.

Redaksjonelt har avisen funnet sin nisje. Her får de grundige storpolitiske analysene plass. Her dekkes en rekke samfunnsmessige vilkår fra land Norge hører lite til. I denne avisen fylles også spaltene med kritiske filmkronikker og stoff om dokumentarfilm. Og de nye og gamle mediene settes under lupen. Dessuten er det plass til lengre kritisk-filosofiske artikler og intervjuer. Avisens tekster får fullføre sin framstilling eller resonnement.

DETTE ER GRUNNLAGET for avisens framtid hos de nye eierne. Jeg slutter derfor som redaktør. Men jeg fortsetter de neste årene som filmkritiker og journalist. Denne kommentaren du leser vil opprettholdes. Og vår norske utvidelse av den franske utgaven, slik den har fått fylle mange sider i del to, fortsetter. De nye eierne vet å verdsette den intellektuelle takhøyden avisen har åpnet for.

La meg benytte anledningen til et lite resymé:

Vi er spesielt stolte av hvordan vi i flere artikler grep an den mistenkelige og mangelfulle offisielle amerikanske forklaringen på hva som skjedde i USA 11. September 2001. Og hvordan avisen til stadighet har satt lys på statsterrorisme, den legitimerte volden enkelte statsapparat utøver mot sin egen befolkning. Vi syntes det var viktig å bringe til bords i norske hjem artikler om hvordan legemiddelindustri skaper sykdommer; bin Ladens påståtte formue; det latinamerikanske alternativet; overgrep utført i navn av «krigen mot terror»; framveksten av islamske forbryterskoler; hvordan oljereservene tørker ut, kritikk av USA erklæring av evig krig, kritikk av storgiganter som IKEA og Wal-Mart; Israelske krigforbrytelser; det andre Amerika ved siden av Bush; den franske raseriet fra forstedene; at Arafat ble forgiftet; om slummens hellige krigere; om hvilken vei Europa går; og Zapatistaenes situasjon. Og artikler spesielt om vår tids medier: framveksten av overvåkning og et nytt kontrollsamfunn; tenkningen som avfødte internett; symbolsk ulydighet; internetts betydning for motstand; politisk kunst; Mac'ens nye betydning; kamera som politisk våpen; samt sensur av norskprodusert kritisk dokumentar.

Og vi er stolte av å ha brakt fram en del filosofiske problemstillinger: Som eksempelvis serien om ateisme og religion; samfunnslønn som løsning; om man er frihetskjemper eller terrorist; grenser for internasjonal solidaritet; anarkistiske forhåpninger med de nye globale mediene; kosmopolitiske visjoner, kritisk film som virkelighetens tilbakekomst, diskusjonen av hvordan Marx' overbygning tar over for basis, informasjon som det nye dopet, hvordan virkeligheten «produseres», og vårt tids nye intellektuelle.

Vi er også fornøyd med de siste årene i den norske redaksjonen å ha brakt tekster, omtalt eller intervjuet filosofer og intellektuelle: Jeg kan nevne i farten Slavoj Zizek (vår faste kommentator), Jean Baudrillard, Jacques Derrida, Jacques Rancière, Julie Kristeva, Simon Critchley, Toni Negri, Michael Hardt, Gianni Vattimo, Hal Foster, Pierre Bourdieu, Alain Badiou, Alain Resnais og Wim Wenders. Og tidligere avdøde intellektuelle som Jean-Paul Sartre, Gilles Deleuze, Felix Guattari, Michel Foucault, Hannah Arendt, Jean-Luc Godard og Che Guevara. Og på den mer hjemlige samtids arena danskene Carsten Juhl, Mikkel Bolt, Alexander Carnera og Jacob Lillemose.

Dessuten viktigheten av både samtaler, lange diskusjonsturer her i Oslo, og tekster produsert av og med forfatter Erland Kiøsterud (tidligere styreformann i Morgenbladet), Bjørgulv Braanen (Klassekampens redaktør), forfatter Truls Øra og filmkritiker Arnstein Bjørkly. Samt redaksjonssjef Remi Nilsen, som med sin avlastning og skrivning hjalp meg underveis til å få hodet over vannet.

KJÆRE LESER. Å skilles med et lite gründerbarn på fem år er noe vemodig. Men skal dette vokse videre trenger det finansielle krefter og ressurser jeg ikke besitter.

Slik vi så med Morgenbladet – som jeg solgte i 2003 – er det ressurser i dette samfunnet som ønsker å gå inn og viderebygge kvalitetsaviser når anledningen byr seg. Begge aviser ble drevet som non-profit.

Min totale omlegging av Norges eldste avis, var ti år gammel da den fikk nye foreldre. Den gang var min gründermotivasjon forlengst på hell. Morgenbladet har nå snart tredoblet opplaget ved hjelp av pengestøtten på 15 millioner fra Fritt Ord – og iherdig innsats fra ny redaktør og direktør Alf van der Hagen og nye ansatte.

Jeg velger denne gang å selge mens motivasjonen er på topp. Og følger derfor også med på lasset som kritiker og journalist. Nilsen forblir redaksjonssjef, og avisens skribenter følger avisen som før.

Det er derfor med glede at jeg kan annonsere at Mediehuset Vårt Land tar stafettpinnen videre. Dette er et mediekonsern som eier en rekke publikasjoner, deriblant ukeavisen Ledelse, Økonomisk Rapport, bladet Gründer og dagsavisen Vårt Land. Sistnevnte er den eneste med kristen formålsparagraf. Mediehuset satser nå på nisjeprodukter, har gått vekk fra lokalaviser, og fant norske Le Monde diplomatique som en naturlig publikasjon å satse på. Faktisk kan man i redaktør Helge Simonnes sin avis Vårt Land finne en rekke kommentarer og artikler som samsvarer med Le Monde diplomatique på det kritiske internasjonale humanistiske engasjementet.

Ukeavisens redaktør Magne Lærø blir redaktør i Le Monde diplomatique, og sørger for å opprettholde avisens utlagte kurs – også i forhold til den franske moderavisen. Mediehuset vil nå først og fremst satse kraftig på markedsføring. Avisen du holder i hånden har nærmest ikke blitt markedsført de siste to årene etter at avisens entusiast fra starten, Anne Lilleberg, fant nye oppgaver. Men opplaget sank ikke av den grunn! Det har heller steget med opplagsveksten i Klassekampen i disse årene.

Norske Le Monde diplomatique har likt seg godt innimellom Klassekampens sider, slik den månedlig har blitt vedlagt denne dagsavisen de siste fire årene. Og den årlige avtalen som vedlegg i Klassekampen er fornyet for 2008. Mediehuset tar sikte på at dette samarbeidet skal fortsette.

NORSKE LE MONDE diplomatique betydning er å bringe et fransk og kritisk perspektiv inn i en ellers engelsk-språklig basert medieverden. Avisens styrke er fremdeles alle dens skribenter – både franske, engelske, spanske og arabiske. De har gjerne først skrevet bøker om det de skriver om i sine artikler, eller oppholder seg internasjonalt midt i situasjonen. Slik som den libanesiske innenriksministeren i 2006.

I en stadig mer kommersiell og tabloidisert presse skrives det stadig om tilsynelatende konflikter, benyttes sjokkerende effekter og serveres svært så personorienterte uvesentligheter.

Kjære leser, vi ønsker avisens seriøse og nyanserte ferd lykke til videre. Jeg takker for meg, og hvilken lærdom det var å være redaktør/utgiver.