Al-Qaidas nye slagmark?

«Vi er med makt blitt kastet ut i et slag som ikke er vårt. Jeg ville helst sluppet å ta opp kampen mot den libanesiske hæren.» Med disse ordene henvendte en av lederne for Fatah al-Islam, Chachin Chachin, seg til en forhandler under den libanesiske hærens beleiring av den palestinske flyktningeleiren Nahr al-Bared. På den tiden var det ennå ikke kjent at han var sønn av Osama bin Laden og en høytplassert leder i Al-Qaida. Og forbeholdet som han ga uttrykk for i forhold til kampene, gjenspeilte den tvetydige posisjoneringen til bin Ladens organisasjon overfor Libanon: Er landet et område for konfrontasjon med USA og deres allierte, eller bør det betraktes bare som en trenings- og transittbase for Al-Qaida-krigere?

ETTER 4. SEPTEMBER 2007 – to dager etter at flyktningleiren falt – erkjente direktøren for hærens etterretningstjeneste, Georges Khoury, at soldatene fra Fatah al-Islam virkelig var medlemmer av Al-Qaida. Men denne organisasjonens røtter i Libanon har en lengre historie. Allerede på 90-tallet dømte libanesiske domstoler «salafister» (se egen sak) for «å opprette terroristceller knyttet til Al-Qaida». Aktivistene som ble dømt var libanesere som hadde fulgt i fotsporene til Salim al-Shahals som i 1974 opprettet grupper av Muslimun (Muslimer) og Shahab Mohammad (Muhammeds unge) i Tripoli. Shahal ville innføre regler for hva som var «lovlig og ulovlig» i byen. Han begynte med å gå til angrep på kinosalene og hindret de unge i å gå dit. Innflytelsen hans strekk seg helt til enkelte byer i Syria. Men på denne tiden hadde de salafistiske ideene ennå ikke noe solid fundament.

Sunnimuslimene var delt, mellom handelsborgerskapet og administrasjonen på den ene siden og på den andre det ofte analfabetiske småfolket på landsbygda. Og de uttrykte sin arabiske nasjonalisme og støtte til den palestinske kampen ved å slutte seg til Nasserstrømninger eller venstresiden. Men etter at syriske tropper gikk inn i Libanon i 1976 og sto for store undertrykkelseskampanjer, vendte flere sunnimuslimske grupper seg mot radikal islamisme. Samtidig økte Det muslimske brorskapet i Syria sin innflytelse og truet Damaskus gjennom væpnede aksjoner fra sin kjempende «fortropp».

Da den libanesiske borgerkrigen tok slutt med Taëf-avtalen i 1989, gikk salafistene – som fremdeles hadde liten innflytelse – løs på andre islamske organisasjoner, særlig Foreningen for islamsk veldedighet, bedre kjent under navnet Al-Ahbache.¹ Disse sammenstøtene bidro til at salafistgruppene fikk slipt både de intellektuelle og de misjonerende redskapene sine, ved å innrullere medlemmer i mange byer og landsbyer. De spredde sin innflytelse særlig blant høytutdannede og lønnsarbeidere fra middelklassen, men også blant shariastudenter som hadde sine eksamener fra Saudi-Arabia og som hadde bevart båndene til landets mest radikale ulemaer. Men disse gruppene er fortsatt splittet. Den mest kjente er Al Hidaya wal-Ihsan (Forkynnelse og almisse) som ble omorganisert av sønnen til strømningens grunnlegger, Dai al-Islam al-Shahal.

31. august 1995 myrdet en av disse gruppene lederen for Foreningen for islamsk veldedighet, sjeik Nizar al-Halabi. Dette attentatet framkalte en sjokkbølge: Det var første gang en salafistbevegelse gikk til det skritt å drepe en motstander. Medlemmer av organisasjonen tilsto drapet, og fastholdt like fram til de sto ved skafottet at de alene var ansvarlige. De libanesiske myndighetene og den syriske etterretningstjenesten (som kontrollerte landet) valgte likevel å knytte forbrytelsen til palestinske Ahmad Abd al-Karim al-Sadi (Abu Mahjan), leder for gruppen Ousbat al-Ansar i den palestinske flyktningeleiren Ein el-Helwe, nær byen Saida, sør i landet. Denne gruppen ble opprettet av tidligere Afghanistansoldater og tok også på seg drapene på fire dommere inne i tinghuset i Saida i 1999.

DET VAR PÅ DENNE tiden at båndene mellom salafistene og Osama bin Ladens organisasjon ble knyttet. En organisasjon som sannsynligvis var tsjetsjensk og knyttet til Al-Qaida, ba Bassam Kanj (Abu Aisha) om å gjøre det lettere for muslimske soldater å ta seg fram til Israel. Kanj hadde hoppet av studier i USA i 1988 og utdannet seg for verdensjihad i Afghanistan. Han dannet gruppen som ble kalt Dinniyeh, men ba om å få to år på seg, for å komme seg inn ved siden av Hizbollah som en anti-israelsk motstandsstyrke.

Den gang hadde de russiske fredsforhandlerne – som sammen med syrerne overvåket gjennomføringen av den israelske tilbaketrekningen fra Sør-Libanon (25. mai 2000) – skaffet de libanesiske og syriske myndighetene et opptak av en samtale mellom Kanj og tsjetsjenske mudjahedin. Denne informasjonen førte til en hastig libanesisk militærintervensjon for å tilintetgjøre Dinniyeh-gruppen i løpet av nyttårsaften 2001. Parallelt innledet de syriske myndighetene, på den andre siden av grensen, en arrestasjonsbølge i de radikale islamistenes rekker, noe som bekreftet det «transnasjonale» ved dette nettverket.

Al-Qaida ventet på den amerikanske invasjonen av Irak i mars 2003 før de åpent ba om at det ble opprettet grupper i Libanon. Her må vi huske at Al-Qaida også er en «label» og at dens struktur er langt fra å være sentralisert, noe som gir stort spillerom til de lokale gruppene. På slutten av 2005 er gruppen på plass og de libanesiske myndighetene greier å pågripe de fremste elementene i det som vil bli kalt «de trettens nettverk» som ledes av libaneseren Hassan Nabaa. Nettverket har også saudi-arabiske, syriske og palestinske medlemmer, og støtter Al-Qaida og den irakiske motstandsbevegelsen. Det opererer i Libanon og Syria der det ved flere anledninger har vært i kamp med etterretningstjenestene, særlig i grenseområdene. Etter sigende skal nettverket sågar ha skutt ned et syrisk helikopter.

Disse arrestasjonene vakte sterk debatt, for de siktedes tilståelser inneholder detaljer som viser at de var innblandet i drapet på den tidligere statsministeren Rafik Hariri, 14. februar 2005. Mange undersøkelser fastholder likevel måten disse tilståelsene er blitt avtvunget på, likeledes gruppens antatte forbindelse med den unge palestineren Ahmed Abu Adas, som i et videoopptak har tatt på seg ansvaret for selvmordsangrepet mot Hariri.²

VÅREN 2006 BLE Fatah al-Intifada rammet av splittelse. Organisasjonen som ble opprettet i 1983, var nært knyttet til regimet i Damaskus, og sprang ut av Yasser Arafats Fatah. Et syttitalls medlemmer knyttet seg til en palestinsk offiser, opprinnelig fra Jordan, ved navn Shaker al-Abssi (Abu Ali). Avhopperne spredde seg på flere palestinske flyktningleire: Bourj el-Barajneh i en forstad sør for Beirut, Ein el-Helwe ved Saida, Shatilla i Beirut, og i de to leirene Badawi og Nahr al-Bared i nord. De fikk tilslutning fra et femtitalls aktivister under ledelse av Shehab al-Qaddour (Abu Hureira) en libaneser som hadde tilbrakt mesteparten av livet i dekning etter at den syriske sikkerhetstjenesten arresterte ham i Tripoli i 1986 da han bare var 14 år gammel.

Like fra starten mottok Fatah al-Islam støtte fra en representant for jihadbevegelsen i leiren Ein el-Helwe, som sikret den økonomisk støtte fra Al-Qaida. Parallelt ble noen av medlemmene trent av den militært ansvarlige for gruppen Jund Al-Sham, som også var etablert i Ein el-Helwe. Denne gruppen ble opprettet i 1999 i Afghanistan av jihadister fra de fire Sham-landene (det historiske Syria som også innbefatter områdene til Libanon, Palestina og Jordan) og skiller seg ut ved en særlig radikal retorikk.

I juli 2006 brøt så «33-dagerskrigen» ut mellom Israel og Hizbollah. Jihadistgruppene dro fordel av forvirringen for å etablere seg bredere. De utnyttet også at «Den islamske staten i Irak» (opprettet av Al-Qaida) hadde besluttet at elementer uten særskilt militær kompetanse, samt de som ikke greide å smelte inn i lokalbefolkningen, skulle sendes ut av landet. Fatah al-Islam kom til å trekke til seg mange av disse rådville soldatene, noe som frambrakte skarpe reaksjoner fra Fatah og andre medlemsorganisasjoner i Palestinernes frigjøringsorganisasjon, PLO, som ønsket å «rense» den palestinske leiren Ein el-Helwe. På den andre siden hadde den libanesiske hæren som nylig gjennomført en enorm oppmarsj sør for Litani-elven etter slutten på kampene mellom Hizbollah og Israel, og bekymret seg for jihadistenes nærvær bare noen kilometer unna de 12 000 Unifil-soldatene i Sør-Libanon. Under disse betingelsene bestemte Fatah al-Islam å søke tilflukt i Nord-Libanon, et område med sunnimuslimsk majoritet og derfor betraktet som vennlig.

Flere møter forbedte terrenget for denne forflytningen, ikke bare med de lokale salafistene, men også med representanter for Framtidsstrømningen (Future Current) til Saad Hariri som var bekymret for Hizbollahs innflytelse. Shaker al-Abssi, lederen for Fatah al-Islam, hadde samtaler med en sunnimuslimsk representant fra Tripoli, en lege som fra langt tilbake tilhørte venstresiden. Han uttrykte sin frykt for å se det sjiamuslimske Hizbollah gå løs på sunniene.³ Abssi svarte ham at selv om han ønsket å unngå konflikt med en styrke som slåss mot Israel «ville [han] ikke tillate noen å skade sunnimuslimene».

Fatah al-Islam slo seg altså ned i Nahr al-Bared og sendte ut sin første pressemelding derfra 27. november 2006. Samtidig var det mange soldater knyttet til Al-Qaida som kom og gikk i Libanon, enten gjennom de lovlige grenseovergangene eller ved å krysse den syriske grensen i skjul. Etter et kort opphold i leiren Nahr al-Bared dro enkelte av dem ut for å opprette sine egne nettverk i områder med stor tetthet av sunnimuslimer. Disse nye medlemmene kom ikke bare fra den arabiske verden, men også fra land som Russland, Tsjetsjenia, Tyrkia.

På slutten av 2006 kom saudieren Ahmed Touwaijiry, en av Al-Qaidas ledere til Libanon. Der møtte han ved flere tilfeller ledere for Fatah al-Islam og andre salafistgrupper. Det bugnet med pengestøtte og det kom gaver fra Saudi-Arabia og Kuwait – både åpent og skjult – fra «penge-jihadister», rike forretningsmennene som ønsker å støtte jihad økonomisk.
Samtidig prøvde salafistsammenslutningene⁴ å omgruppere styrken sin for å møte «sjiatrusselen». Den politiske krisen i Libanon og de punktvise sammenstøtene mellom sunnier og sjiamuslimer, så vel som mellom tilhengere av majoriteten og opposisjonen skapte en gunstig kontekst (se egen sak).

De lokale medlemmene av Al-Qaida benyttet seg av at Framtidsstrømningen til Saad Hariri så seg tvunget til å danne en milits som ville gjøre den i stand til å være en motvekt mot det sjiamuslimske Hizbollah. Selv om Framtidsstrømningen var klar over farene det innebar å forhandle med fundamentalistgrupper, gikk den likevel inn for denne strategien på kort sikt i kampen sin mot Hizbollah, Syria og Iran. Al-Qaida på sin side viste seg pragmatiske og benyttet anledningen til å skaffe penger. Dermed ble det mulig å rekruttere flere titalls ekstra krigere, organisere treningssesjoner i leiren Ein el-Helwe og utarbeide angrepsplaner mot Unifil-styrkene i sør, og spionoppdrag i vestlige lands og Gulflandenes ambassader i Beirut og omegn.

Syria lukket øynene for denne aktiviteten og lot sine motstandere – fra Framtidsstrømningen til jihadister – komme på avveier i sine valg. Til gjengjeld spente landet skruestikken hos seg selv og kvittet seg med et stort antall av disse aktivistene, som så valgte å søkte tilflukt i Libanon.
Første halvår i 2007 ble et tjuetalls grupper aktivisert som var mer eller mindre knyttet til Al-Qaida: besøk av ledere, krigere kom inn, grupper med utgangspunkt i Al-Qaida reiste ut mot Europa (Frankrike, Storbritannia, Nederland og Tyskland) straks opplæringen deres var fullført. I samarbeid med Fatah al-Islam vevet Al-Qaida slik et stort nettverk som ikke ble revet i stykker under krigen i Nahr al-Bared. Organisasjonen sikret seg våpen ved smugling gjennom Syria, oppkjøp hos lokale forhandlere og ved å ta kontroll over PLOs våpenlagre i denne leiren i Nord-Libanon.

Eksplosjonen kom natten mellom 19. og 20. mai, da etterretningsavsnittet som tilhørte Styrkene for indre sikkerhet (FSI) bestemte seg for å gjennomføre en razzia mot en Al-Qaida-gruppe i Al-Mitayn-gaten i Tripoli. Disse mennene som også var ettersøkt av saudierne, sikret mudjahedin i Irak teknisk støtte. De arbeidet under Fatah al-Islams beskyttelse og kampene spredde seg meget raskt til leiren Nahr al-Bared. De kom til å vare i 106 dager. 170 soldater ble drept, 47 sivile palestinere og 200 krigere fra Fatah al-Islam. Mer enn 150 medlemmer og ansvarlige for organisasjonen greide å unnslippe, mens 40 krigere drept de siste dagene, de fleste med et skudd mot nakken eller hodet. Hæren okkuperte en tom leir og hindret alle sivile og humanitære parter i å komme inn, og forbød til og med fotografering av omgivelsene. Hærens bulldosere jevnet boligblokkene med jorden og fjernet alle spor etter kamp.

I juni, en måned etter at kampene startet, oppdaget den libanesiske sikkerhetstjenesten at Chahin Chahin ikke er noen ringere enn sønnen, kalt Saad, til Al-Qaidas grunnlegger, Osama bin Laden. Han infiltrerte leiren noen dager etter at kampene startet og har skapt seg et navn blant de stridende. Sikkerhetstjenesten hadde noen måneder tidligere oppdaget at han var kommet til Libanon. Bin Ladens sønn, en av de mest aktive i avsnittet for Al-Qaidas operasjoner, opprettet celler og depoter over hele området i samarbeid med Shehab Al-Qaddour (Kadur).
Tross dette militære nederlaget, reduserte de Al-Qaida-tilknyttede gruppene ikke sine aktiviteter i Libanon. De var fortsatt til stede i den palestinske leiren Ein el-Helwe og de sunnimuslimske sonene i Bekaa og enkelte fattige bydeler i Beirut. «Tror du virkelig at vi bare er 500 stridende som er innsirklet i Nahr al-Bared,» uttalte Chahin Chahin (Saad bin Laden) da jeg møtte ham en og en halv måned etter at kampene brøt ut. Drapene på framstående politikere og attentatene i Beirut og mot Unifil-styrkene, som Fatah al-Islam tok på seg skylden for under sin pressekonferanse 4. september, viser hvor viktig denne Al-Qaida-tilknyttede gruppen i Libanon er. Det samme gjør den informasjonen etterretningstjenesten samlet etter å ha arrestert mer enn 200 medlemmer av salafist- og jihadistbevegelsen.
Observatørene spør seg fremdeles om hvorfor nummer to i Al-Qaida, Ayman al-Zawahiri, ikke har snakket om slagene i Nahr al-Bared, men nøyer seg med å velsigne angrepet mot en spansk tropp fra Unifil i sør, som en gruppe nær Fatah al-Islam utførte 24. juni 2007. Slik Chahin Chahin forklarte oss, er det fordi organisasjonen ikke ser med blide øyne på å bli sittende enda mer fast i en lukket konfrontasjon, inne i en leir, og heller ikke på den politiske isoleringen. De fleste politiske krefter i Libanon, også salafistene, tar avstand fra Fatah al-Islam. Beleiringen har redusert Al-Qaidas spillerom og gitt hæren påskudd for å gå til enkelte razziaer og arrestasjoner.

Men den vedvarende krisen i libanesisk politikk og den økende tendensen til at alle fraksjonene i området skaffer seg våpen og trener opp soldater kan gi Al-Qaida anledning til å gjemme seg bak den største sunni-bevegelsen, Framtidsstrømningen, som setter krefter inn på å innrullere soldater under dekke av private sikkerhetsselskaper. Hariris bevegelse har på denne måten rekruttert 2400 militssoldater og planlegger å innrullere enda 14 000 bare i Nord-Libanon. Men på den andre siden førte kampene i Nahr al-Bared til at en del av den libanesiske sunnimuslimske eliten mener at prisen de måtte betale for en allianse med Al-Qaida var altfor høy.

HENDELSENE I NAHR al-Bared forårsaket også en mobilisering blant salafistene i sunnisamfunnet, ut i fra kjente fakta: Noen moskeer i leiren var blitt fornedret av kristne soldater som hadde vanhelliget Koranen der, som i Roumieh-fengselet der jihadister sitter fengslet. Flere nettsteder har dukket opp som åpent bekrefter sin støtte til Al-Qaida, og priser martyrene fra Fatah al-Islam. På et av dem kan man således lese: «Tålmodighet … Al-Qaida er tilbake i Libanon: Slutten for Nahr al-Bared betyr begynnelsen for Al-Qaida.»

Tusener av unge sunnimuslimer som er trøtte av en krig uten politisk horisont, ser med misunnelse på sjiamuslimene som har greid å gjøre monopol på motstanden mot Israel. De gleder seg også over Al-Qaidas attentater i Vesten og dens enn så begrensede seire i Irak. En ny generasjon går i moskeen hvor den blir mobilisert av salafist-jihadistenes tanker, i en kontekst av mistillit til de offisielle strukturene i sunni-samfunnet, enten det er Dar al-Ifta (en organisasjon i sunni-kulten), de islamske solidaritetsfondene eller de religiøse domstolene. Denne mistilliten går både på den posisjon som institusjoner som støtter Saad Hariri og Framtidsstrømningen har fått, men også på deres korrupsjon. I tillegg kommer følelsen av urettferdighet og mangelen på enhver horisont med løsning på konflikten med Israel. Al-Qaida kan spille både på redsel for sjiismen og Hizbollah, på sunnienes frykt for å bli marginalisert og på antiamerikanske følelser (mens regjeringen og de offisielle sunnimuslimske kreftene framstår som Washingtons allierte). For noen ligger løsningen på problemet i islam, og veien som må følges er Al-Qaidas vei.

Likevel er Al-Qaida – men ikke nødvendigvis alle gruppene som påberoper seg å tilhøre den – framfor alt interessert i Libanon som en base, som en trenings- og utdanningsleir og som et trygg transitthavn for sine soldater på vei til Irak, og fra Irak til Europa. Landet er altså først og fremst et sted for teknisk nyvinning, der bevegelsen kan arbeide med å utvikle nye stridsmidler: Små fjernstyrte fly som inneholder 30 gram sprengstoff, fjernstyrte innretninger med sprengstoff som kan slippe unna støysendersystemet til den amerikanske hærens panservogner i Irak, og dataprogrammer som gjør at Al-Qaidas ledelse på verdensbasis kan kommunisere og samordne sine aktiviteter via internett uten å bli oppdaget av de lokale etterretningstjenestene, heller ikke av USAs National Security Agency (NSA). I denne sammenhengen har Al-Qaida, som Chahin Chahin forklarte, ikke interesse av å blande seg inn i Libanons indre kamper.

HVORDAN FORENER organisasjonen denne relative «nøytraliteten» med de ferske avsløringene fra sin nestkommanderende om Unifils tilstedeværelse, avsløringer som ble fulgt av angrep? Vil de lokale gruppene som sier de tilhører Al-Qaida, godta å holde seg unna den libanesiske scenen? Uansett hva svaret er, er en ting sikkert: Al-Qaidas framtid i Libanon er vel ivaretatt.

Oversatt av K.E.V.
organisasjon i sunni-kulten), de islamske solidaritetsfondene eller de religiøse domstolene. Denne mistilliten går både på den posisjon som institusjoner som støtter Saad Hariri og Framtidsstrømningen har fått, men også på deres korrupsjon. I tillegg kommer følelsen av urettferdighet og mangelen på enhver horisont med løsning på konflikten med Israel. Al-Qaida kan spille både på redsel for sjiismen og Hizbollah, på sunnienes frykt for å bli marginalisert og på antiamerikanske følelser (mens regjeringen og de offisielle sunnimuslimske kreftene framstår som Washingtons allierte). For noen ligger løsningen på problemet i islam, og veien som må følges er Al-Qaidas vei.

Likevel er Al-Qaida–men ikke nødvendigvis