Avviklingen av byen

Philadelphia, oktober 2000. Under en konferanse om menneskelig bosetting, uttalte geografen Brian J.L. Berry i sitt foredrag om bosetting i USA det eiendommelige ordet «e-urbanization». Han mente at IT-revolusjonen drar i samme retning som idealet om The American Creed, nasjonens vogge. Allerede i 1782, i Letters from an American Farmer av Hector Saint-John de Crèvecoeur,¹ kan vi se begynnelsen av denne myten, som framhever følgende trekk som typisk amerikanske: higen etter det nye; ønsket om å være nær naturen; smeltedigelen som den «nye amerikanske rasen» stiger ut av; og følelsen av å være forutbestemt til å spille en viktig rolle. Ifølge Berry ble spredningen av bosettingene, som dette paradigmet normalt fører til, lenge tøylet i tungindustriens tid, for da måtte bosettingene konsentreres. Bilen har imidlertid begynt å løse opp de urbane sentrene i en såkalt «metropolisering», der vi får stadig mer omfangsrike byer. Slik spres bosettingene sakte men sikkert, og formene for individuell samhandling utvikles, men blir stadig mer stereotype. Avstandsforhold blir enklere, og bruken av bil som transportmiddel stadig mer utbredt. Cyberspace og e-urbanization tidobler denne tendensen. Internett gjør det nå mulig å bo midt i naturen og bestille alt man trenger uten å måtte arbeide eller handle i byen. Dette er en forlengelse av logikken som ligger bak paradigmet Crèvecoeur skapte, og det er en grunnleggende del av det som betraktes som typisk amerikansk, med den konsekvens at byen avvikles.

I EUROPA MØTER denne modellen til en viss grad motstand av idealet om byen. Da han ble spurt om hva som kunne tilsvare dette idealet i USA, og føre til det endelige resultatet av den «diffuse byen» (e-urbanization) svarte Berry etter å ha tenkt seg om en kort stund: «Naturen».

På denne tiden underviste jeg ved et japansk universitet, der man jobbet mye med bruken av informatikk i forbindelse med bosetting. Under en diskusjon hadde studentene mine gitt uttrykk for idealer som minnet mye om Berrys idealer. Med en liten forskjell: For dem var ønsket om å bo midt i naturen forårsaket av den japanske mentaliteten, der mennesket må reise seg over de teknologiske endringene. Både den amerikanske og den japanske myten ser søken etter naturen som et uttrykk for deres respektive egenart.

Det er forbausende at nærmest ingen i de to landene forstår at diffus urbanisering ikke er et gode for naturen, men tvert om øker det menneskelige presset på miljøet, og slik ødelegger selve målet for deres søken. Noe vi kan illustrere med «lignelsen om tofu-leverandøren».

Først tar vi en helt vanlig, kompakt by, før bilen ble allemannseie. 100 innbyggere går til fots til kjøpmannen på hjørnet, og kjøper tofuen sin der. Så tar vi den diffuse byen. De samme 100 innbyggerne bor nå i hver sin tilbaketrukne enebolig, ved enden av en liten vei, midt i naturen. Og alle bestiller tofuen sin på internett. Dermed må 100 leverandører med motorkjøretøy levere disse 100 tofuene ved enden av hver av disse 100 små veiene. Hva er mest miljøvennlig? Den kompakte byen eller den diffuse byen?
Geografer og byforskere har i lang tid lagt fram beviser på at spredte bosetninger er mer kostbart enn en by med like mange innbyggere. Men til ingen nytte. De har blitt møtt med egoistiske argumenter: Meningsmålinger viser at 75 prosent vil ha eneboliger. Ekspertene har talt for døve ører. Og markedet har ordnet opp i disse uenighetene på egenhånd: I løpet av de siste 35 årene av 1900-tallet spratt diffuse byer opp overalt i de rike landene.

Dette fenomenet er direkte knyttet til bruk av bil, og det var derfor USA som først opplevde det. Den amerikanske byforskeren Melvin Webber var den første som pekte på dette problemet, i 1964.² Hans hypotese var at den tradisjonelle byen med klare grenser, atskilt fra landsbygda, hadde gitt tapt for det han kalte «det urbane området».

Denne formen for urbanisering må ikke forveksles med framveksten av kjempebyer i fattige land. I den diffuse byen er innbyggerne sosiologisk sett byborgere, og ikke bønder. De vil bare bo som om de bodde på landsbygda. Derfor flykter de for godt fra byen eller kjøper bolig nummer to i utkanten av byen. I de fattige landene flykter folk derimot fra landsbygda, for å installere seg i byene (slik man gjorde i de rike landene før i tiden).
Mellom disse to teoretiske motpolene finnes et hav av mellomliggende tilstander. Historisk sett er forstedene en forgjenger for den diffuse byen. Overgangen fra forsteder til diffus by er forskjellig fra land til land. Grovt sett finnes det en «oseanisk» type, der de rike bor langt fra sentrum, og en kontinental type, der det motsatte er tilfellet. Den oseaniske typen representeres særlig av Storbritannia, USA og Japan, mens Frankrike representerer en typisk kontinental type. Dette fenomenet er imidlertid blitt mer komplisert den senere tiden i de største byene, der sentrum i stadig større grad tas over av de aller rikeste, mens middelklassen stenges ute på grunn av eiendomsspekulasjonen.³ I Japan fører byfornyelsen for eksempel til en mangedobling av såkalte manshon, høye blokker der leilighetene selges til skyhøye priser.

I DE RIKE LANDENE er det en gjennomgående tendens til diffus urbanisering over hele landet. Noe som betyr at den urbane befolkningen til en viss grad er i ferd med å ta landsbygda fra bøndene. Og dette har ikke noe med høykonjunktur eller lavkonjunktur å gjøre: Begrunnelsen de fleste gir for å kjøpe bolig langt fra sentrum er at de vil bo nærmere naturen.

En amerikaner og en japaner har imidlertid vidt forskjellige oppfatninger av hva «natur» er.⁴ Oppfatningen av dette begrepet avhenger av miljø og historie. Fenomenet diffus by viser imidlertid at levemåtene likner på hverandre. Spørsmålet er altså hvorfor de rike samfunnene har idealisert livet i eneboliger nærmest mulig moder natur (se egen artikkel).

Drømmen om naturen, fra de eldste mytologiske uttrykkene til våre dagers oppfatning av dette begrepet, dekker over 3000 år av vår historie. Og i dag butter denne historien i et ondartet paradoks: Vår higen etter «natur» (i betydningen landskap) er i stor grad med på å ødelegge naturen (i betydningen økosystem og biosfære). Enebolig og bil er blitt hovedbestanddelene i en livsstil der vårt ekstremt store økologiske fotavtrykk⁵ fører til et overforbruk av naturlige ressurser, som i lengden er uholdbart.

Fra en byforskers synspunkt er begynnelsen på løsningen av dette problemet soleklar. Kort sagt vil det økologiske fotavtrykket bli mindre dersom bosettingen konsentreres og folk benytter kollektiv transport.⁶ Den diffuse byen representerer derimot en ekstrem sløsing av menneskehetens økologiske kapital, noe som i det lange løp er et globalt selvmord.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Det er det engelske navnet som Michel-Guillaume Jean de Crèvecoeur (1735–1813) valgte da han slo seg ned i New York i 1759, etter Quebecs kapitulasjon.

2 Melvin Webber, «The Urban Place and the Non-Place Urban Realm», Melvin Webber (red.), Explorations into Urban Structure, Philadelphia, University of Pennsylvania Press, 1964.

3 François Ruffin, «Penser la ville pour que les riches y vivent heureux» (Planlegge byen slik at de rike kan ha det godt der), Le Monde diplomatique (fransk utgave), januar 2007.

4 Man kan for eksempel sammenlikne Max Oelschlaeger, The Idea of Wilderness, from Prehistory to the Age of Ecology, New Haven, Yale University Press, 1991, og Augustin Berque, Le Sauvage et l'artifice. Les Japonais devant la nature (Det ville og det kunstige. Japanerne i møte med naturen), Paris, Gallimard, 1986.

5 Et økologisk fotavtrykk måles i arealenheter (jordkloder), og viser det areal som er nødvendig for at naturen skal kunne fornye naturressursene menneskene bruker. Menneskehetens samlede økologiske fotavtrykk er i dag tre ganger større enn jordens biokapasitet.

6 En studie av P. Newman og J. Kenworthy (Libération, 12.?13. januar 2007, s. 34) viser for eksempel at forbruket av drivstoff er omvendt proporsjonalt med befolkningstettheten. Newman og Kenworthy har sammenliknet 32 rike byer, og kan vise at forbruket av drivstoff er maksimalt i Houston og minimalt i Hongkong.