Når to elefanter sloss …

Tre dager etter at «det historiske valget» forløp «under fredelige omstendigheter» – slik den amerikanske ambassadøren i Nairobi, Michael Ranneberger, uttrykte det – blusset ilden opp igjen i Kenya. Da valgresultatet, som åpenbart var fikset til fordel for den avtroppende president Mwai Kibaki, ble kunngjort, brøt det ut opptøyer der menneskeliv gikk tapt. Mer enn 700 døde er talt opp. Ifølge forskeren Hervé Maupeu dreier det seg om «vold utøvd av manipulerte ungdomsgjenger som terroriserer befolkningen». Han nyanserer dessuten kraftig når det gjelder hendelsenes etniske karakter. Ansvaret for blodbadet hviler også på politistyrkene som har rett til «å skyte for å drepe».

Hvem hadde ventet seg slike hendelser i det så rolige østafrikanske landet? I hvert fall ikke det store, vestlige publikum. For det Kenya som ble servert dem like før dette avgjørende valget, så i stor grad ut til å videreføre bildet av de drømmeaktige «store slettene», halvveis mellom Peter Beards fotografier og bildene fra Løvenes konge. På den franske tv-kanalen TF1 ble bildet av landet sammenfattet i landsbyen Tungai, der et trettitalls masaikvinner har bestemt seg for å leve atskilt fra mennene. En nydelig historie fra det evige Afrika, farget med en dose feminisme. Og den glansede versjonen ble spredt vidt i den europeiske magasinpressen, som vokter seg vel for ikke å miste tilskuddene fra det kenyanske turistkontoret.

Men bungalowene i dyrereservatene og hotellene på kysten ved Det indiske hav, en infrastruktur som tar unna mer enn én million besøkende hvert år, er en kunstig verden, fjernt fra realitetene … Kenya hadde en vekst på seks prosent i 2007, børsindeksen har steget med mer enn 800 prosent på seks år. Landet var kontinentets fremste hagebruksland, «en modell for økonomisk velstand og stabilitet i Afrika», og de internasjonale finansinstitusjonenes yndling. Men samtidig brygget landet på en feber som man inntil da trodde var forbeholdt naboene (Etiopia, Sudan, Somalia, Uganda).

Mindre enn to kilometer fra forretningsstrøket i Nairobi tikket hovedstadens 143 bølgeblikkbyer som tidsinnstilte sosiale bomber. Disse områdene for utstøtte er kjent for å være blant de største og mest eksplosive i Afrika sør for Sahara. Volden lå latent i hovedstaden med 20 000 flyktninger. Byen er et knutepunkt humanitært, mediemessig og økonomisk. Nairobi er sete for de regionale kontorene til FN og flere internasjonale NGO’er, har den største konsentrasjonen av journalister på kontinentet, og blir av et hundretalls multinasjonale konserner brukt som base for å angripe de framvoksende markedene i Øst-Afrika.
Som professor Jacqueline M. Klopp ved Columbia University har bemerket: «Helt siden kolonitiden har landets historie vært preget av vold og undertrykkelse. […] De fleste steder hvor volden har brutt ut – som Eldoret, Nolo og Narok – var det også sammenstøt under valgene i 1992 og 1997. De alt for mange fordrevne som fortsetter å leve i fattigdom og usikkerhet er på nytt blant ofrene.»

HØSTEN 2007, da utfordreren Railia Odinga brått tok ledelsen på meningsmålingene, var en blodig sommer i landet så vidt over. I hovedstadens «no go»-soner var stemningen fremdeles opprørt etter de dødelige sammenstøtene i 2006 mellom luomilitser (kalt Taliban) og kikuyumilitser (kjent under navnet mungiki). De dreide seg om kontrollen over den hemmelige handelen med changaa (utblandet tradisjonell sprit) og ble fulgt av den ene utenomrettslige henrettelsen etter den andre, utført av regjeringens spesialstyrker, Kwe Kwe Squad. I slumstrøkene skjøt disse styrkene med en gang de så ungdommer, som var mistenkt for å tilhøre mungiki. Den regelrette dødsskvadronen er ansvarlig for at nær 500 mennesker døde. Den kenyanske menneskerettighetskommisjonen fordømte mungikienes ugjerninger, og den nasjonale pressen gir dem skylden for all slags hendelser som knyttes til utryggheten i Nairobi. Disse ugjerningene bidro dermed også til å styrke motviljen mot kikuyu – den etniske gruppen presidenten tilhører – blant de 60 prosent av Nairobis innbyggere som trenger seg sammen i disse uformelle bydelene.
Samtidig, ved foten av Mont Elgon og Mont Kenya, i Rift Valley, har jordspørsmålet og tvangsfordrivningen av befolkningen fra begynnelsen av 90-tallet nørte opp under hatet mellom kikuyumajoriteten som er bønder og kalenjinminoriteten som er kvegoppdrettere. Her sår militser «manipulert av mektige politikere frykt i en strategi som tar sikte på å destabilisere gjennom vold, og slik endre distriktenes politiske demografien og multi-etnisiteten.» Om høsten spredde ryktene om grove forseelser seg: Presidenten som gikk av (72 år gammel) gjennomførte en administrativ «reform» og flerdoblet antallet valglokaler i områder som man antok støttet ham. En del medlemmer av valgkommisjonen ble byttet ut.

Valgkampen sto mellom to pamper i kenyansk politikk som etter 40 år spilte sin siste rolle i et komplekst spill «av allianser og forræderi, som uten skam ble forkledd som etniske sammenstøt ettersom det gagnet dem personlig.» Og det hele var preget av korrupsjon og svarte penger. Foran valgkommisjonen skrev alle kandidatene under på en erklæring om god oppførsel, der de lovet på ære og samvittighet at de ikke ville ty til vold. Men tragedien var allerede i gang. Den kom til å foregå nettopp i valgkretsene der «sammenfallet av et økende gap mellom fattige og rike og en voksende elendighet førte til opprør på bakgrunn av tapte forhåpninger». De ansvarlige for den foregående volden fant man både blant Kibaki og Odingas tilhengere. Sikret gjennom sin straffrihet ble de mobilisert på nytt og kom til å lede en ny valgkamp i det skjulte: Gjennom å spre penger og giftig avsky i en befolkning som allerede var delt i et overdrevent håp og raseri.

FATTIGDOM, STRAFFRIHET, instrumentalisering, en ny generasjon i gatene … I motsetning til det som ble skrevet i krisesituasjonen på slutten av 2007, ser grobunnen for den kenyanske krisen ut å ligne mer på det som var grobunnen for den ivorianske krisen på slutten av 90-tallet enn på den som gjaldt i Rwanda i 1994. Nairobi har samme funksjon som knutepunkt i det engelskspråklige Øst-Afrika som Abidjan i det franskspråklige Vest-Afrika. Og akkurat som i bydelene i Abidjan (le Plateau og Cocody), har størstedelen av det utenlandske samfunnet i Nairobi forskanset seg i de trygge bygningene i hovedstadens finere strøk. De har foretrukket at ingenting skjer, og vektlagt tausheten. Krisen viste så fram sitt sanne ansikt. Det er motsetningen mellom de velstående og de som lever på kanten av samfunnet, «en politisk elite full av selvgodhet og kenyanere i nød».

Kibaki ble kastet av den fattigste delen av sitt etniske grunnfjell (kikuyu), som på Odingas oppfordring ikke nølte med å stemme mot ham, slik som under folkeavstemningen om grunnloven 22. november 2005. På to år – fra 2003 til 2005 – skuffet statssjefen faktisk alle de som hadde håpet på forandring. Løftene om rettferdighet, opprettelse av antikorrupsjonskommisjoner og sannhets- og forsoningskommisjoner etter angrepene på menneskerettighetene som var begått under Daniel Arap Mois 23 år lange styre, ble det ingenting av. «Tsaren» av antikorrupsjonskommisjonen, John Githongo, greide ikke å få straffet de skyldige og måtte i februar 2005 flykte til London. Samtidig besluttet Odinga, som blir ansett for å være arkitekten bak Kibakis seier i 2002, seg for å forlate regjeringskoalisjonen som var dominert av presidentens kikuyumiljø. Den 62 år gamle Odinga er en demagogisk spekulant «som har blitt en mester i å bruke kaos til å skape endring».

Rådgiverne hans befinner seg i en stjernetåke som virker like uklar og eksplosiv som den til hans tidligere gudfar. Det gjorde at opposisjonslederen, i tilfelle seier, lovet visepresidentembetet til Musalia Mudavadi, som var finansminister under Moi. Mudavadi var den gang innblandet i en av de verste underslagskandalene i det offentlige: Goldenbergsaken. William Ruto, kalenjin-baron i den viktige Riftdalen, satt i ledelsen for ungdomsavdelingen av Kenya African National Union (KANU), president Mois parti. Han dukket opp på begynnelsen av 1990-tallet, og hadde personlig fordel av de hundreder av millioner shilling Kenyas nasjonalbank trykket for å sikre at overhodet deres ble gjenvalgt i 1992. Like illeluktende er løpebanen til en av Odingas rådgivere: Dick Morris, Bill Clintons amerikanske «spin doctor», som iscenesatte oransjerevolusjonen i Ukraina i november 2004. Han ble etter allment press til slutt avskjediget før innspurten på valgkampen.

DET ER I LØPET av de demokratiske overgangsperiodene at risikoen for voldelige spenninger er størst. Særlig i en kontekst der den stadig akselererende globaliseringen krever rask tilpassning. Fem år med kibakisme har også bidratt til å øke det sosial gapet mellom rike og fattige i et samfunnet der 50 prosent av befolkningen lever for under to dollar dagen. I slummene i Mombasa, Nairobi, og Kisumu vegeterer en ung befolkning (de fleste under 40 år) som vitner til den globaliseringen som de også er satt utenfor. De er aktører (noen ganger) eller tilskuere (som oftest) til det usikre markedet som styrer fattigstrøkene: veisikring, utpressing av leie, mafiavirksomhet innen offentlig transport, illegal elektrisitetsforsyning, vill styring av de få latrinene som finnes … Sosiologen Awinda Atiento, som har gjort feltarbeid blant de unge kikuyuene i slummen i Nairobi, uttalte før valget: «Av kjærlighet til Kenya, får vi håpe at mungikiene bare er et symptom på en forbigående valgfeber og ikke et brutalt forvarsel om noe enda mer brutalt.»

Jeandayi Frazer er ansvarlig for afrikasaker i det amerikanske utenriksdepartementet og ble USAs stedlige representant etter voldsomhetene. Hun ba Kibaki og Odinga om å løse «dette problemet ved å arbeide sammen om å styrke de kenyanske institusjonene». For Kenya som er en strategisk nøkkelpartner for Washington – og ble bevilget mer enn 500 millioner dollar i bilateral hjelp, er også USAs forpost i kampen mot terrorismen som herjer Afrikas horn. Landet er til og med blant dem som er tilbudt å huse hovedkvarteret for Africom, militærkommandoen som USA holder på å etablere på kontinentet. Kenya er den viktigste åpningen mot havet for Uganda, Rwanda, Burundi, Sør-Sudan og Øst-Kongo, som allerede hadde fått merke prisstigning på olje og nødvendighetsartikler. Destabiliseringen av landet skaper bølger som bidrar til ytterligere å svekke økonomien i det østafrikanske baklandet.
Odingas Orange Democratic Movement (OMD) kontrollerer allerede flertallet i Parlamentet. Miniåpningsregjeringen Kabiki utnevnte 7. januar besto av tvilsomme gamle kjenninger av makten. Ministeren for innenrikssikkerhet, Georges Saitoti ble i 2006 tvunget til å gå av som utdanningsminister etter at også han hadde vært innblandet i Goldenbergsaken. Og ved hans side kom Kiraitu Murungi tilbake som energiminister, en post han hadde måttet forlate i 2006 for å ha hindret granskningen i forbindelse med en annen korrupsjonssak: Anglo Leasing-Finance.

Kibaki fortsetter å bagatellisere krisen. Han har lovet å åpne opp regjeringen sin enda mer. Men oransjeopposisjonen OMD nekter å delta. Landet blir umulig å styre. Alles øyne er nå vendt mot gaten der det hersker midlertidig ro.

«Når to elefanter slåss på savannen er det bare gresset som lider» sier et berømt kikuyuordtak. «Denne gangen», minner Klopp oss om, «er det på tide å be om rettferdighet. Vi må ikke gjenta fortidens feil. Ellers bidrar vi ytterligere til å sinke Kenyas sårbare ferd mot demokrati.»

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 I motsetning til presidentvalget ble gjennomføringen av valget til nasjonalforsamlingen, som ble avholdt samme dag, ansett som tilfredsstillende. The Orange Democratic Movement (OMD) som ledes av opposisjonspolitikeren Raila Odinga fikk 99 av 222 plasser, mot 43 til Kibakis National Alliance Party of Kenya (NAK). Presidenten måtte altså forsøke å få gjennom lover overfor en gruppe folkevalgte der nær halvparten betrakter regjeringen hans som illegitim.

«Les tueries au Kenya surpassent les ethnies» (Drapene i Kenya overskrider etniske inndelinger), Le Soir, Brussel, 2. januar 2008.

«Interdit aux hommes», sendt på TF1 11. november.

Se «Jeunes Kényans entre dérive mafieuse et révolte sociale» (Unge kenyanere mellom mafia og sosialt opprør), franske Le Monde diplomatique, januar 2005.

«Impunity and Violence in Kenya», Review of African political economy, kommende nummer, London.

«Kenya elections: a luo and kikuyu affair», The New Vision, Kampala, 5. desember 2007. Etter 24 år ved makten ble partiet til diktatoren Daniel Arap Moi, Kenya African Union (KANU) avsatt i 2002 av Regnbuealliansen, eller NARC-alliansen, ledet av Kibaki. Avsettelsen skjedde på bakgrunn av korrupsjon og voldelig undertrykking (drap på luo- og kikuyumotstandere).

«Deadly militiamen: the untold story», The Daily Nation, Nairobi, 9. april 2007 og Jean-Philippe Remy, «Les demons libérés du Kenya» (Kenyas frigitte demoner), Le Monde, 4. januar 2008.

Se Paul Rogers, Losing Control: Global Security in the 21st century, Pluto Press, London, 2002.

Michela Wrong, «How Kenya Lost its way», The new Statesman, London, 3. januar 2008.

Under folkeavstemningen om grunnlovsreformen, bidro mange fra kikuyufolket til nei-seieren, med mer enn 56 prosent skryter opposisjonen til Odinga.

Fra 1990 til 1993 tapte Kenya 600 millioner dollar på grunn av tvilsomme betalinger som ble gjort for påstått gull- og diamanteksport.

Jean Marc Châtaigner og Hervé Magro (red.), Etats et Sociétés Fragiles. Entre conflits, reconstruction et développement (Sårbare stater og samfunn. Mellom konflikter, gjenoppbygging og utvikling), Karthala, Paris, 2007.

«Mungiki, Neo Mau Mau and the prospect for democracy in Kenya». Review of African Political Economy, nr. 113, London, høst 2007.

Denne fiktive bedriften skal ha mottatt titalls millioner dollar i 2004 fra de kenyanske myndighetene for å iverksette kontrakter (deriblant om uforfalskbare pass) som aldri ble gjennomført.