Olje og gull fra Canada

Det lille kanadiske forlaget Cumulus Press fra Montreal – som fra før har utgitt et blandet sortiment av poesi, romaner og dokumentarer – imponerer og overrasker med sin første tegneseriebo, Extraction!. Den 128 sider lange boken i sort/hvitt, setter et kritisk fokus på bergverksnasjonen Canada med tegneserier om de fire sektorene gull, bauksitt, uran og olje. Så mye som 60 prosent av investeringene innenfor verdens bergverks- og gruvedrift er ifølge boken kanadiske eller kommer fra et selskap registrert på en kanadisk børs. Og det kanadiske pensjonsfondet er en betydelig investor. Foruten de fire tegneseriene, inneholder boken grundige artikler både om selve bokprosjektet og om Canadas rolle som gruvenasjon.

TEGNESERIEJOURNALISTIKK, eller «comix reportage» som forlaget selv har kalt boken, er fortsatt en ny sjanger med mye uprøvd. Men den er allerede en anerkjent retning innenfor moderne tegneserier. Mest profilert er den amerikanske pioneren Joe Sacco med sine reportasjeserier fra Midtøsten og Bosnia.¹ På norsk kjenner vi også sjangeren fra franske Fotografen, med handling fra Afghanistan.²

Sacco både skriver og tegner selv, og det gjør også de fleste av hans etterfølgere. Som heltsøpt tegneserieskaper er arbeidsprosessen hans styrt av visualiseringen som reportasjereisen skal munne ut i. Det gjelder hele hans stoffutvalg, vinklinger og oppbygging av konfliktene, hvordan han prioriterer når han gjør sine skisser, notater og fotografier. Han tenker historiefortelling og billedlegging, og bruker mange av fiksjonens dramatiserende virkemidler for å skape en tegneserie som ikke bare er interessant, men også en sterk leseopplevelse.

I Extraction! har arbeidsmåten vært helt annerledes, og redaktørene har lagt mer tradisjonelle journalistiske føringer på framstillingen. Hver serie er laget av både en journalist og en tegner. Oppgaven til journalistene har vært å fokusere på sakens fakta, uten tanke på framstillingen som tegneserie. Det gjøres i neste ledd av tegneren, etter at saken og informasjonen er på plass. Tre av tegnerne var heller ikke med journalisten ut i felten, og har altså basert seg på beskrivelsene i manuset og noe foto.

De fire sektorene som boken omhandler er valgt ut fra ressursenes aktualitet og størrelse innenfor kanadisk gruveaktivitet. Alle journalistene har arbeidet med og skrevet om sektorene de dekker fra før. Dawn Paleys reportasje om gull omhandler Goldcorps aktiviteter i Guatemala (tegnet av Joe Ollmann). Sophie Toupin tar for seg uranutvinningen i den kanadiske landsbyen Mont-Laurier (illustrasjon: Ruth Tait). Bauksitt-reportasjen av Tamara Herman (tegnet av Stanley Wany) handler om Alcan, en av verdens største aluminiumsprodusenter og basert i Montreal, og det omstridte Utkalprosjektet i India (som også Norsk Hydro var involvert i). Den siste serien av Petr Cizek beskriver og kritiserer oljeproduksjonen fra tjæresand i Alberta-området, der offisielle prognoser legger opp til en voldsomt økt aktivitet det neste tiåret (tegning: Phil Angers).

Tonen i boken er saklig og tegningene er realistiske. Men som forlegger og medredaktør David Widginton også påpeker i sitt forord, er det fortsatt en spenning mellom karikatur (eller symbolisme) og realisme – som gir tegneseriejournalistikken en ekstra dimensjon. Konkret ser vi det i tegneserien om tjæresand, der store selskapers finansielle krumspring skildres ved å bruke en Onkel Skrue-karikatur. Det tilfører reportasjen en spisset vinkling eller kritikk som kan forstyrre den journalitiske nøkternheten som er bokens erklærte mål. Samtidig frisker det opp en framstilling som til tider er ganske så tørr.

TYPISK FOR tegneseriejournalistikken er bruddet med den nøytrale nyhetsstilen. Reporteren er selv til stede som figur i serien. Sjangeren er en krysning av dagbok om utarbeidelsen av reportasjen og selve saken. Seriene har altså gjerne et metanivå som tydeliggjør reporterens intensjoner og metode, som gjør at vi lettere kan forholde oss til de mer subjektive vinklingene. Det er denne iscenesettelsen Extraction! tar avstand fra. Faktafokuset og sakspurismen er et interessant prosjekt, men som leser opplever jeg at man har lagt begrensende føringer på tvers av det som er sjangerens fortellermessige fortrinn. Seriene har stor informativ verdi, men er tungt og statisk fortalt, særlig den om bauksittutvinning. Åpningsserien om gull er atskillig mer leservennlig takket være kulttegneren Joe Ollmans burleske strek. Boken er uansett et interessant bidrag i debatten om hva tegneserieskapere kan tillate seg, hvis de samtidig vil gjøre krav på journalistisk integritet.