Sublim opprustning

Carsten Juhl gir dansk rasisme en lekse så det holder i hans nye samfunnskritiske bok Globalæstetik. Verdensfølelsen og det kosmopolitiske perspektiv . Danmark framstår som «mer nasjonaldemokratisk enn noensinne og parat til islamofobisk rasisme» med «voksne lutheraneres dømmesyke og fremmedfiendtlige selvtekt. Landet er kanskje spesielt et land uten etikk.» Juhl er sint og indignert overfor den manglende gjestfrihet Danmark viser: «Så da heller feire sumpen, hvor den øllede danskhet befinner seg, den avskyelige hyggetilstand, hvor intet humant lykkes, men alle fordommer trives. Danmark uten innhold, men med masse vulgaritet, porno, ukvemsord, brutalitet, ydmykelser av de svake og beundring for de kongelige.»
En slik «verdensfølelse» krever et reflektert utadvendt sinn

Juhl er også mannen bak tidsskriftet Hefter for Gæstfrihed. Ifølge ham står Danmark bare ved demokratiets begynnelse. De oppholder seg i en kombinasjon av nasjonalisme og etnisitet – altså etnokratiet, som kun pleier sin egen selvtilfredshet, slik de holder andres elendighet på avstand.

GLOBALÆSTETIK ER MED 424 sider full av historisk dokumentasjon, eksempler og argumenter for å belyse Juhls informerte og radikale poenger. Dette er bind III i hans bokserie Den Æstetiske Fordring. Det minner om Juhls landsmann Knud E. Løgstrup som femti år tidligere skrev Den etiske fordring, der det grunnleggende og uavvikelige faktum for menneskelig kommunikasjon overhodet bestemmes som tillit – slik man som barn må ha tillit til andre for å kunne tilegne seg språk og kultur. Juhl prøver å strekke dette kommunikatoriske perspektivet til å oppøve en estetisk sans for felleskap, eller en mottakelighet for de andre – og da spesielt de mer eller mindre fordømte og undertrykte i og utenfor Vesten. Men en slik «verdensfølelse» krever et reflektert utadvendt sinn.

Blant annet å kunne la seg berøre av at 350 millioner barn globalt er tvunget til hardt og skadelig arbeid, av at 12 millioner går sultne til sengs og av at like mange årlig dør av sykdommer som kunne vært unngått.

Juhl fant en slik verdensfølelse, eller det kosmopolitiske sinnelagets potensialitet, i årene 1945–47 – da menneskerettighetene og FNs grunnleggende forbud mot å føre angrepskrig ble nedtegnet. Men etter Nürnberg-prossessens noe utydelige etiske fordring, fulgte «perlerekken av fortrengte, men meget effektive politisk-militære undertrykkelser – Indokina, Madagaskar, Korea, Øst-Berlin, Iran, Ungarn, Algerie, Kongo, Tsjekkoslovakia, Polen.» Man fikk ikke noe kosmopolitisk anslag før Murens fall i 1989, et kort øyeblikk fram til 11. september 2001.

JUHL UTRYKKER som nevnt en ramsalt indignert negativ kritikk av den rådende dumskapen, men fører til tastaturet også konstruktiv kritikk (se senere). Det er imponerende hvilken aktivitet som rører seg mellom bindene – eller mellom Juhls ører – så la meg gjengi en del av posisjonene nedetter arket:

Juhl betegner spesielt rasismen som noe obskønt, sli den estetisk er en «sensuell avsky» – en sansemåte, en avsky for det ukjente, ikke minst for «den annens» ukjente kropp. Rasismens sammenkok av tanker og sanser tar form av et stemningsfundert behov som søker sin tilfredsstillelse, helst en syndebukk, og helst tilfredsstilt gjennom «vold, imaginær, byråkratisk formidlet eller spontan, vold.»

Juhl tar tak i rasismens tre stilarter: Først og fremst fråden og blodtørsten overfor de absolutt svake, som flyktninger og asylsøkere. Her ligger fascinasjon overfor det «vemmelige» – et tema som virkelig selger aviser. Neste stilart er grådigheten, den tilsynelatende trusselen innvandrere utgjør mot danske medborgeres pengepung – slik denne «smålige, nærige eller pugeriske, er obskøn på en kjedelig og nusset måte», og gjerne appellert til av visse politiske partier. (I Norge gjerne uttrykt som redselen for «sosial dumping», fra Ottar Brox og Klassekampen, eller utnyttet av FrP.) Rasismens tredje stilart er den sentimentale. Heri ligger en blod-og-jord-fundamentalisme, slik den gjerne kan utrykkes i dagens EU-motstand. Denne stilarten varierer mellom ekstrem selvrettferdighet og moderat makelighet.

Det som slår en ved å lese Globalæstetik er Juhls tankekraft, der han som enkeltperson står på for sine overbevisninger. Selv om argumentene er sterke, vil motstanden fra dagens utbredte nasjonale egoisme være stor – festningsmurene rundt Danmark og Norge AS er høye. Og stort sett vil han møte den tause og passive majoritet referert i boken. Men man burde vel gi gi Juhl rett (les: rettferdighet) i dette forslaget: «De nasjonale regjeringer og parlamenters burde slutte seg til en internasjonal menneskerettighetsregulerende konvensjon om rett til fri bevegelighet for alle, samt rett til å slå seg ned over alt, naturligvis under overholdelse av den lokale, sivile legalitet.» Juhl minner her om fordelingsretten apropos vann, mat, husly, helse og utdannelse. Da nasjonal suverenitet er det største hinderet for fri bevegelse, foretrekker Juhl kosmopolitikken – det kantianske spørsmålet om verdensborgerens beskaffenhet. Han går så langt som å beskrive suverenitisme som et større problem enn tradisjonell ideologisk høyre-venstre-krangel mellom privat og statlig eiendom.

Juhl beskriver således de «universelle» menneskerettighetene som mangelfulle: De burde ikke være underlagt Folkerettens postulatet om nasjonenes territoriale suverenitet. «Absolutt asyl og frie migrasjonsrettigheter» skal stå øverst i den universelle menneskerettserklæringen. Han går også inn for at det er en menneskerett å desertere fra militærtjeneste i en despotisk stat. Juhl minner oss om de 40 000 tyskere som på «bolsjevisk» vis ble henrettet som desertører blant Hitlers soldater.

I BOKEN TYR Juhl stadig til sin landsmann Lars von Trier og filmen Dogville slik den eksemplarisk viser hvordan danskene behandler den fremmede.
Selve utelukkelsen er vår tids problem. Og dette argumenterer Juhl godt for. Med begrepsammunisjon fra tenkere som Hannah Arendt og Giorgio Agamben viser han historisk hvordan spørsmålet rik/fattig har hengt seg for mye opp i analyser av vareformer, produksjon/sirkulasjon, reproduksjon og produksjonsmidlenes eiere: «Stalins og Maos statskapitalisme hvilte like så mye på lønnsarbeide og kapitalakkumulasjon som enhver annen kapitalisme. […] fascistiske, sosialdemokratiske eller kommunistiske økonomier kan når som helst la seg 'privatisere' og omvendt.»

Juhls rettsegalitarisme og likhetstanke går ut på å komme likt i mål. Framfor liberalisme eller sosialisme, dreier det seg mer om å reflektere over unntak og utelukkelse.

Juhl går altså ikke som Løgstrup direkte til etikkens «du bør», men til estetikkens «sanselighet». Hans fordring er at vi oppøver vår reflekterte sansning, en mottakelighet for andre. Først nevnt via Agambens gjenkjenning av skamfølelsen som den undertryktes siste menneskelige følelse – «det nakne menneske» – før den andre ender i rå følelsesløshet. De av oss som fremdeles kjenner eller ønsker å kjenne et annet menneskes smerte – den utelukkede, fattige, innvandreren, arbeidsløse, krenkede – må la seg påvirke av den andres skam og krav på verdighet som medmenneske. Og reagere deretter med å bedre forholdene.

Men analysen stikker dypest der han forklarer verdensfølelsen som selve det sublime. Som kjent fra 1700-talls Kant er det sublime en opplevelse av uforståelig makt og velde knyttet til rå natur – som storm, jungel og fjellmassiv. I dag er det vel heller vestlig kultur enn natur som gir sublime erfaringer. Juhl antyder en ny ufattbar sublim erfaring: «Veksten i befolkningsmengden synes å være det beste formløse eller konturløse bilde, som vi kan gi på noe, som i dag kan vekke følelsen av en dynamisk sublimitet.» Dette er ens opplevelse av å være det lille jeg'et i verdenssamfunnet, lik dråpen i havets strømmer. Denne sublime verdensfølelsen av befolkningsmasse, mengde eller multitude gir ydmykt grunnlag for en «kvantitativ humanisme» – en naturpakt grunnlagt på samfunnsutviklingen, selve sosialiseringen av jorden.

La meg skyte inn: Når norske LO og NHO for tiden driver med nasjonale lønnsoppgjør, mangler de altså verdensfølelsen. De evner ikke lenger konkret å ta høyde for internasjonal arbeidersolidaritet slik den marxistiske filosofien en gang tenkte seg den. For ifølge Juhl skilte marxismen lag med kommunismen på 1920-tallet: Oktoberrevolusjonens effekt førte for Europas vedkommende til en atskillelse av arbeiderbevegelse og tenkning, en splittelse mellom liv og kunst – da sansen for fellesskap, verdensfølelsen, også krever å være reflektert. Gy...rgy Lukács' forsøk i 1920 på å innkretse den «levende kritikk, som proletariatet hele tiden utøver» finner Juhl i dag heller i nordamerikanske og europeiske metropoler, representert av flyktninger og asylsøkere – der spørsmålet om arbeidskraftens status problematiseres.
Det sublime er et brudd med det nasjonslokale og kjente. Den sublime befolkningsmengden oppleves i storbyenes trengsel og anonym ensomhet. Tar man innover seg hvor liten og avmektig man er kommer den beklemte opplevelsen: «Subjektet kan ikke skjelne mellom sin synsopplevelse, sin anfektelse og sin trang til å flykte.» Noe i likhet med enorme rockekonserter vil den enkelte oppleve å bli avindividualisert, kjenne at egennavnet forsvinner, at kroppen avsjeles. Verdensfølelsen kommer altså fra de voksende metropoler og ikke forstedene. Forstedene beskriver Juhl som i status quo med sine merkevarer, tv/film og redselen for innbruddstyver. Og fra (bak)landet som vegeterer i mytologisk stoff som slektskap, lokalhistorie og nasjonalisme, kan man ikke forvente verdensfølelse

Jeg mener nå at også Juhl kunne sett for seg deler av mediesamfunnet som en vel så sterk urban erfaring av fellesskap, og mulig sublim erfaring.
Juhls visjoner sikter mot den langsiktige horisonten. I 1988 sto Juhl bak diskusjonen «Hva vil forlate planeten i fremtiden?» mellom Baudrillard og Lyotard i København. Perspektivet er stort:

Juhl nevner eksempelvis verdensbevegelsen Double Up som forfektet at alle rike vestlige land skal ta imot likeså mange mennesker fra fattige land, som deres eget befolkningstall per i dag. Vestens levestandard ville da falle med 30 prosent, mens 1-2 milliarder mennesker ville få massiv velferdsstigning.

I boken foreslås det at Nürnberg II (Haag) må ta for seg blant annet Putin, 5-6 algeriske generaler, 10 argentinske offiserer, og Bush (Hussein og Sharon slapp unna). Rettsoppgjørene er eneste sivile måte å gjenopprette troen på fellesskapet.

På verdensplan ønsker denne verdenstenker fra Kierkegaards København – med lange opphold i Italia og Frankrike – et nytt alliansesystem: «EU må utelukke England, Italia og Danmark, og i stedet inngå i et snevert samarbeide med verdens største demokrati, India, og med verdens lengst kjempende antirasistiske bevegelse, ANC.» Og FN må flyttes, denne kosmopolittiske institusjonen «kan ikke ligge i et torturland som USA.» Da heller i Paris eller New Delhi.

Den velorienterte Juhl er også teoriansvarlig på Det Kongelige Kunstakademi i København. Han finner derfor verdensfølelsen spesielt forberedt i de to siste billekunstmønstringene Documenta 11 og 12: Den første drøftet den etisk-estetiske situasjonen ved globaliseringen, metropoler og massevandringer. Den neste tok for seg «orienteringen» som noe tredelt: vår modernitet, de utelukkede (Agamben), og en pedagogikk for å bygge verdensfølelsen. Nå er Juhls forhåpning at neste Documenta (2012) heller vil ta for seg «organiseringen» – deriblant løse opp det tradisjonelle filosofiske skillet mellom estetikk og etikk. Som Juhl påpeker i begynnelsen må et estetisk fellesskap, og en sans for felleskap (globalestetikk) inneholde ett egalitært prinsipp for å kunne virke. Det må skje ved at verdensbefolkningens med fri ferdsel og opphold får like muligheter til opplevelser (jeg vil her skyte inn at internett kan bidra stort til spredning av utdanning og kulturprodukter).
Nettopp her ligger Juhls geniale logikk om at vi må fokusere på forbindelsen til økonomien som «enhver estetikk må medtenke.» Kunsten må tenke den økonomiske likhets etikk. Et sterkt skille mellom kunst og økonomi, fører som Juhl påpeker bare til at Vestens politiske maktrom opererer fritt.

KJÆRE LESER: Jeg kom her bare halvveis inn i bokens arsenal av poenger, også de mange kunst- og filmeksempler, historiske og rettsteologiske forklaringer, om vitnesbyrdet, revolusjonsteori, ansvarsfrasigelse og utbyttingens karakter. Juhl må være en av Nordens siste kritisk-konstruktive intellektuelle.

Les derfor boken.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Globalæstetik. (Den Æstetiske Fordring III). Billedkunstskolernes Forlag, København 2007 (Schultz Distribution).

Kristelig Dagblads helside om Barnekonvensjonen, 12.11.99.

Juhls kursiv. Begrepet 'privare' fortolkes i denne forbindelse med 'å unndra'. Se s. 276/7.