De levende døde vender tilbake

En by ligger i ruiner, det råder absolutt stillhet. De øde gatene er hjemsøkt av urørlige biler. Plutselig høres lyden av skritt. Tre skikkelser nærmer seg. Den første er ei lita jente. Hun løper, ansiktet fordreid av stum skrekk. Bak henne kommer to voksne, en politibetjent og ei serveringsdame. De nærmer seg med stive skritt. De istykkerrevne klærne deres er svarte av størknet blod. De har blikket festet på jenta, og strekker hendene grådig mot henne mens de utstøter umenneskelige skrik.

En ekstremt smittsom sykdom herjer, og de som blir smittet, forvandles til kannibaler. De overfører i sin tur sykdommen til ofrene sine ved å bite dem. Denne enkle, men effektive ideen stammer fra zombiefilmsjangerens far, amerikaneren George A. Romero. Og på 2000-tallet har de levende døde vendt tilbake til kinolerretet, blant annet i kommersielle suksessfilmer som Zack Snyders Dawn of the Dead og 28 dager senere av Danny Boyle.

George A. Romero har alltid holdt seg i utkanten av Hollywood, og filmene hans forholder seg politisk til sin samtid. Han konsentrerer seg om USA og posisjonerer seg klart på venstresiden, uten noen gang å bli belærende. I den forstand skiller filmene hans seg merkbart fra de mange kopiene som ble laget av dem på 70- og 80-tallet. Hele poenget med mange av disse var å velte seg i blod og gørr.

ALLE FILMENE I Romeros kjente trilogi (Dead-trilogien, se undersak) bygger på det samme fortellergrepet. Personene stenges inne på et sted omringet av levende døde, og spenningen mellom de overlevende blir stadig sterkere helt til zombiene på et tidspunkt klarer å trenge seg inn på området. Romeros døde er deformerte gjenspeilinger av amerikanerne de fortærer, og de levende deles inn etter de store skillelinjene som preger det amerikanske samfunnet i den perioden hver film ble laget.

Night of the Living Dead (1968) er for eksempel gjennomsyret av de tre store traumene som fikk det amerikanske samfunnet til å eksplodere på 60-tallet. Filmen veksler mellom ekstremt rå bilder, voldeligere enn noe man tidligere hadde sett, og fiktive reportasjer der myndighetenes beroligende eller absurde tale iscenesettes. Filmen er først og fremst en tilbakevending til den fortrengte Vietnam-krigen, som med sitt barbari innhentet USA og rev i stykker bildet av et land som siden andre verdenskrig hadde oppfattet seg selv som heroisk og upartisk. I likhet med de grusomme bildene som hjemsøkte nyhetssendinger og aviser i 1968, gravde de levende døde i Romeros film opp all den volden og råskapen som amerikanerne nå visste at landet deres hadde i seg.

Et annet sår filmen åpnet, var den sosiale kløften. Dette var en tid der USAs svarte sloss for sine borgerrettigheter, og helten i filmen, Ben, er afroamerikaner. Han er den eneste som overlever denne forferdelige natten, men filmen skaper ingen illusjoner. Tidlig om morgenen blir Ben drept av en hvit sheriff som tror han er en zombie, og liket hans blir brent på bålet.

Det tredje og siste traumet er generasjonskonflikten som preget 1960-tallet så sterkt, her representert ved patriarken som ikke klarer å beskytte familien sin, og den lille zombiefiserte jenta som dreper sin mor og spiser sin far.

I Dawn of the Dead (1978) ti år senere søker hovedpersonene tilflukt i et kjøpesenter, det amerikanske forbrukersamfunnets mekka. Barrikaderte og avskåret fra en verden de har valgt å forlate, fråtser de uhemmet i de nærmest ubegrensede ressursene de har til rådighet. Men sett med det tomme blikket til levende døde som ser ut til å huske at også de likte å oppholde seg her, framstår hedonismen raskt i all sin absurditet. Det grenseløse forbruket er synonymt med det å være innestengt, og blir et mekanisk ritual tømt for mening. Det skaper ensomhet og fjerner folk fra hverandre på ugjenkallelig vis. Og når en gjeng plyndrere går til angrep på kjøpesenteret, er det den mest materialistiske personen som åpner ild og tiltrekker plyndrere og zombier, som til slutt finner en måte å invadere stedet på.
Day of the Dead (1985) utspiller seg i et underjordisk militæranlegg, der to grupper står mot hverandre: På den ene siden forskere som ikke er i stand til å forstå epidemien, og på den andre siden soldater som ikke er i stand til å kontrollere voldsimpulsene sine. Denne gangen er helten en kvinne. Ved å framstille henne som det eneste balanserte mennesket midt i et helt galleri av fremmedgjorte menn, problematiserer filmen den amerikanske maskuliniteten: umodenhet, våpen- og machokultur, og ikke minst kvinnefiendtlighet. Soldatenes hat til hovedpersonen, den uavhengige kvinnen, gjenspeiler 1980-tallets store backlash mot amerikanske kvinner.¹ Når kjæresten hennes blir blitt av en zombie, redder den unge kvinnen livet hans ved å kutte av ham armen. Ute av stand til å takle denne symbolske kastrasjonen, ender han med å åpne inngangen til militæranlegget og slippe inn horder av levende døde som fortærer både forskere og soldater.

HVA SÅ MED DAGENS zombiefilmbølge? Zombier – og temaet smitte og kannibalisme i bredere forstand – har på 2000-tallet vendt tilbake med full kraft i engelskspråklig litteratur og film.² Attentatene 11. september 2001 overrasket og destabiliserte vestlige land, som siden har følt seg truet av en verden de ikke forstår. De to blokkene er sprengt i filler, og truslene er like mange som de er ukontrollerbare, både når det gjelder terror, helse, miljø og økonomi.
Det viktigste som skiller disse filmene fra Romeros trilogi, er at de forsøker å ha en internasjonal dimensjon, noe som gjør at de beveger seg mer over i det postapokalyptiske registeret. De har også en annen estetikk og sosiokulturell posisjonering ettersom alle omhandler vestlige samfunns ugjenkallelige sammenbrudd, slutten på verden slik vi kjenner den. Men her trues ikke verden utenfra, av utenomjordiske krefter som i Klodenes kamp (Steven Spielberg, 2005). Den brytes ned innenfra, av seg selv, og degraderes til et primitivt kaos. Formen og årsakene til dette kaoset viser til det historisk nye fenomenet som kjennetegner vår modernitet, nemlig globaliseringen av en stadig mer brutal kapitalisme.

I bunn og grunn er det selve betingelsene for globaliseringen – stadig flere transaksjoner, rask transport og umiddelbar overføring av informasjon – som får sykdommen og panikken til å spre seg. Den globale landsbyen slik den framstilles her, preges av at alt er knyttet sammen, gjensidig avhengig og avregulert. Den er så sårbar at alt, også sykdom og vold, kan spres helt uhindret. Det samme kan man si om formen ondet tar. Disse fortellingene henter sin energi fra frykten, som er høyst levende i samfunn der kapitalen forsøker å tvinge igjennom en ekstrem individualisme, der vi skal betrakte våre medborgere – og våre nærmeste – som potensielle fiender. Det første smitten gjør, er å bryte alle sosiale bånd og sette alle opp mot hverandre. Amerikanere fortærer amerikanere, foreldre fortærer barna sine osv. Den levende døde, eller den «smittede», forvandles til en maskin som spiser sin neste, og blir et fascinerende bilde på den nyliberale individualismens terminale fase. Når egeninteressen så til de grader slippes løs, går sivilisasjonen til grunne.

Disse filmene iscenesetter altså et sivilisasjonsubehag som i stor grad preger vår samtid, men de konstaterer bare at katastrofen er uunngåelig. De klarer ikke å uttrykke noe annet enn en blind frykt for verdens undergang, eller en konvensjonell nostalgi overfor den samfunnsorden som er borte. Mens Romero brakte samfunnets motsetninger til overflaten, nøyer disse filmene seg med å betrakte ødeleggelsen med fascinasjon. Dermed faller de ofte tilbake til en overbevisning som er dypt forankret i den amerikanske kulturelle identiteten, nemlig at uten autoriteter er mennesket et dyr.³

NÅR HOVEDPERSONENE i 28 dager senere søker tilflukt på et kjøpesenter, er ikke de fargerike varene som funkler i hyllene, synonymt med fremmedgjøring, som i Dawn of the Dead. De er i stedet et symbol på trøst og håp, og i gledesrus fyller personene veskene sine til randen. Her sidestilles viljen til å overleve og begjæret etter å konsumere. Senere blir de konfrontert med soldater som viser seg å være like farlige som de smittede, spesielt for kvinner. Men soldatenes fiendtlige og suicidale atferd er ikke lenger et produkt av en militarisering av bevisstheten, som i Day of the Dead. I 28 dager senere begrenser man seg til å hevde at hvis menn får frie tøyler, vil de voldta alle kvinner de får tak i.

I oppfølgeren, 28 uker senere, tas denne kyniske logikken til sin ytterste konsekvens ved at de hovedpersonene som tar ansvar for menneskehetens framtid, selv blir ansvarlige for smitten. De eneste heroiske figurene i filmen finner et barn som bærer på et virus, men er immun mot det. De bestemmer seg for å gjøre alt for å redde barnet, i håp om at barnets gener kan gjøre det mulig å utvikle en vaksine. Fordi de ofrer livet sitt, klarer barnet å komme seg ut av England, som er avfolket på grunn av viruset. Men barnet sprer sykdommen, og filmen slutter med at en gruppe smittede kommer ut av en metrostasjon foran Eiffeltårnet i Paris.

I am Legend (2007) er basert på en bok av Richard Matheson fra 1954. Helten i romanen, Robert Neville, tror han er den eneste overlevende etter en epidemi som har gjort de fleste mennesker til vampyrer. Han er besatt av tanken på å redde verden fra dette ondet, og setter seg fore å drepe vampyrene mens de sover om dagen. Det ender med at han blir tatt til fange av fienden, og oppdager for sent at de han trodde var dyr, har skapt en ny sivilisasjon. Den nådeløse ironien i romanens tittel åpenbarer seg på de siste sidene, der Neville til slutt forstår at det er han som er monsteret, det «legendariske» uhyret som har terrorisert uskyldige.

I filmen snus dette helt på hodet. Her holder man fast ved nostalgien overfor en verden som var dominert av et velmenende USA, og vampyrene framstår som umælende, ville dyr. Den amerikanske helten representerer siste skanse mot barbariske horder som truer med å sluke hele sivilisasjonen. Neville er blitt en anerkjent biolog, han har teknologien på sin side – en fetisj som dagens Amerika tilsynelatende henter sin kraft fra. Han ofrer livet for å gi verden en vaksine, og blir en «legendarisk» redningsmann for menneskeheten.

I 2005 KOM George A. Romero med et tilskudd til sin berømte trilogi, en fjerde film. I likhet med de foregående filmene utspiller Land of the Dead seg i USA, denne gang representert ved en befestet by der menneskene som har overlevd katastrofen, har søkt tilflukt. Men dette samfunnet reproduserer den gamle orden, og det er derfor også det går under. De rike lever et behagelig liv i den eneste skyskraperen som er igjen, og hersker over en fattig befolkning som de manipulerer ved å forespeile dem tilgang til eiendom i den luksuriøse bygningen. For å få tak i varene som trengs for å få byens økonomi til å gå rundt, organiserer de plyndringstokt. Væpnet til tennene massakrerer leiesoldater zombiene de støter på, tar alt de kan og returnerer med byttet sitt.

Dette er en transparent metafor for forholdet den amerikanske eliten har til sin egen befolkning og de fattige i resten av verden. Land of the Dead ender med at zombiene gjør opprør, de dukker opp i skyskraperen og massakrerer beboerne.

Romero er tro mot seg selv og unngår også her å falle i nostalgi- eller kynismefellen. Han minner om at mennesket fortsatt er et sosialt vesen, selv om oppskriften ikke er like virkningsfull som før. Universal-produserte Land of the Dead har et mer konvensjonelt scenario enn Romeros tidligere filmer. Han lykkes ikke helt med å tilpasse seg begrensningene som følger med en Hollywood-produksjon. Filmen er konvensjonell og forutsigbar, og skjemmes av en klossethet som gir den en belærende tone, noe han på briljant vis unngikk i «Dead-trilogien».

Det er kanskje for å viske ut denne halveisfloppen at Romero har regissert et femte verk, Diary of the Dead, som lanseres i 2008. Ifølge ryktene skal de levende døde igjen bite fra seg som aldri før.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Se Susan Faludi, Backlash: The Undeclared War Against American Women, 1991. (Utgitt på norsk i 1993 under tittelen Det store tilbakeslaget: 90-åras kvinnebilde.)

2 For eksempel Cormac McCarthys The Road (Knopf, 2006), som beskriver en postapokalyptisk verden der menneskeheten stort sett er redusert til kannibalisme. Se også Max Brooks World War Z, Three Rivers Press, 2007 (Hollywood-film basert på boka er under forberedelse). Brooks tar opp tråden fra Romeros filmer ved å bruke zombier til å påpeke globaliseringens galskap.

3 Denis Duclos, Le Complexe du loup-garou (Varulvkomplekset), La Découverte, Paris, 2004.