Den perfekte forbrytelse

Ny film av Sidney Lumet? Men han er da …? Nei, New York-regissøren som skrev seg inn på filmkartet med Tolv edsvorne menn i 1958 og filmatiseringen av O’Neills Lang dags ferd mot natt fire år senere, viser seg å være høyst oppegående med sin nye film Before the Devil Knows You’re Dead, en tittel som bygger på et irsk ordtak.¹ Nylig har en annen banebrytende 60/70-talls-regissør hatt et bemerkelsesverdig comeback, Mike Nichols (76), med Charlie Wilson’s War. Men Lumet er 83, debuterte 20 år før Otto Preminger pensjonerte seg, og er nesten på alder med auteur-veteranene Eric Rohmer og Alain Resnais. Etter gigantene Bergman og Antonionis bortgang i fjor er Lumet en av de få som beviser at filmkunsten er et land der også gamle menn har noe ugjort.

Sammenlignet med de nevnte europeiske, intellektuelle regissørene fremstår Lumet som en dyktig håndverker, en som nesten alltid leverer varene, men som gjennom karrieren har spredt seg tematisk og stilistisk. Håndverker, men kunsthåndverker: Lumet er fremfor alt en av filmverdenens beste skuespillerinstruktører. Blant filmene som vil bli husket er to rettssalsdramaer, The Verdict med Paul Newman fra 1982, i tillegg til gjennombruddsfilmen Twelve Angry Men. Minneverdig er også Pantelåneren fra 1964 med Rod Steiger, en av de første spillefilmene som tematiserte holocaust, og Høyden (The Hill, 1965), et tett krigsdrama med Sean Connery, som også har hovedrollen i publikumssuksessen The Anderson Tapes (1971).² I Serpico, den siste ærlige purk (1973) spiller Al Pacino en New York-politimann som er nært beslektet med Russell Crowes rollefigur i American Gangster. Den jordnære realisten Lumet overrasket mange med å takke ja til Agatha Christie-filmatiseringen Mord på Orientekspressen (1975). Et tog fullt av stjerner. Men Lumets betydeligste film er nok Network (1976), en satire over TV-ratingens makt. Paddy Chayefskys Oscar-belønnede manus må være det beste Lumet har hatt å jobbe med.

LUMET HAR DE siste tjue årene regissert filmer med jevne mellomrom, men av ujevn kvalitet. The Morning After (1986) med Jane Fonda og Jeff Bridges er den mest solide. Family Business (1989) er en av filmene som Lumets nye film knytter tematiske bånd til. Men det fins en tidligere Lumet-film som ligner mer, nemlig Dog Day Afternoon (1975), men kun i den forstand at begge handler om mislykkede ran. I den dokumentarisk baserte 1975-filmen blir ranet til en gisselaksjon og absurd sommerunderholdning på live-TV. I Before the Devil foregår alt innen familien.

Og hvilken familie! Philip Seymour Hoffman spiller storebror Andy Hanson, Ethan Hawke lillebror Hank. Faren, Charles Hanson, inkorporeres av ingen ringere enn Albert Finney. Moren Nanette (Rosemary Harris) står mot normalt bak disken på familiebutikken nettopp den dagen hun ikke skal være der. Og Andys kone Gina (Marisa Tomei) gir stadig en ekstra porsjon til den hjelpeløse svogeren, og selv om hennes dannelse stort sett begrenser seg til klesskapet og sminkebordet, er hun giftig nok til å kalle ham «Oliver Twist».

Lumet er realist, i den forstand at han skildrer gjenkjennelige verdener på en nærgående, usminket måte. Samtidig har hans nye film noen utpreget modernistiske grep, først og fremst en organisering av fortellingens forløp som bryter med et lineært skjema. Det innebærer blant annet at sentrale deler av plottet blir røpet på et tidlig tidspunkt, og det gjelder også noen av konsekvensene.

HANDLINGEN UTSPILLER seg i Westchester, en velstående forstad til New York. Men hovedaktørene i dramaet har store pengeproblemer – storebror Andy fordi han har et eksessivt forbruk, lillebror Hank fordi han ikke har talent for å tjene penger og kanskje ikke på andre områder heller, bortsett fra å være erstatningselsker for storebrors kone.

Andy har ansvaret for lønnsutbetalinger i et større boligmeglerfirma. Han venter revisorbesøk og har grunn til å være bekymret. Dessuten er han hekta på kokain, i en kontorscene er han ikke ferdig med å sniffe det hvite stoffet før sjefen kommer inn og henter ham til hastemøte, der han blir sittende rød i toppen, stotrende. Hank ligger etter med bidrag og klarer ikke engang å betale en klassetur for datteren. Så foreslår Andy at de skal begå den perfekte forbrytelse: rane foreldrenes lille juvelbutikk. Og hva er så perfekt med det? For det første vet begge at foreldrene er fullforsikret. Andy vet at det vil være store verdier i butikken den aktuelle dagen.. Faren har et ærende den dagen, butikken skal betjenes av en eldre dame. There won’t be blood: De skal kun bruke leketøyspistol, det vil si: Hank skal illudere kaldblodig raner, for sleipe Andy argumenterer med at han har vært der nylig og kan bli gjenkjent. Hank er alvorlig i tvil. Han trenger pengene, men har moralske skrupler og kalde føtter. Motstrebende går han med på planen, bare for å gjøre en fatal vri, idet han drar inn en utenforstående, bartenderen og småskurken Bobby fra Bronx, som han skylder penger.

Ranet blir skildret som absurd realisme med tarantinske undertoner: Hank stiller opp med løsbart og parykk. Bobby ber ham bli igjen i leiebilen, Bobby kan dette, og han har ekte våpen. Det går så galt som det kan gå. Bobby med finlandshetta tror det fins mye kontanter i butikken, og når han skjønner at beholdningen ligger i smykker og diamanter, begynner han å hamre løs på glassboksene med pistolskjeftet. Damen er ikke tapt bak en disk og trekker fram en pistol. De skyter og dreper hverandre.

Under deler av ranet kan jeg ikke fri meg fra å assosiere til en annen minor hoodlum, han i Mulholland Drive som klarer å skyte støvsugeren og lager kortslutning som igjen utløser alarmen. Men dette er blodig realisme, og innledningen til en tragedie av gammelgreske dimensjoner: Det er brødrenes egen mor som står i butikken denne dagen, for første gang på lenge, som avløserens avløser, det skjønner vi plutselig i en flashbackscene som kommer kort tid etterpå.

Nå er Hank prisgitt sitt eget hysteri. Andy prøver å gjenvinne kontrollen før det er for sent. De klarer å skjule noen spor, men enhver handling synes å avføde nye problemer, i tillegg til de tidsinnstilte bombene. Både regnskaps- og ekteskapsproblemene til Andy viser seg verre enn vi trodde. Hank redder seg unna en banal, fatal forglemmelse, bare for å bli innhentet av en pengeutpresser. Og hvor skal han ta pengene fra? Hvordan skal Andy finansiere sine jevnlige, rituelle besøk hos en androgyn (transvestittisk?) narkolanger høyt oppe i en skyskraper? De spør antagelig ikke faren, de har antagelig spurt ham en gang for mye. Andys forhold til faren kan kort beskrives med hans reaksjon på morens død: Hvorfor ble ikke han drept i stedet? Og verre skal det bli.

Når gamle Hanson har kommet seg over den sorteste sorgen, begynner han å agere privatdetektiv. Og man behøver ikke å ha sett Albert Finney i hans mer durkdrevne roller, for eksempel som gangsteren O’Bannon i Coen-brødrenes Miller’s Crossing, for å skjønne at han aldri gir opp noe han har satt seg fore. Hanson finner en løs tråd og begynner å nøste: Hva hadde vel en småskurk fra Bronx å gjøre i Westchester in the first place ? Spaningen skal lede Charles Hanson til den newyorkske diamantbørsens bakgater. Her slutter jeg resymeet, det gjenstår mye – mye paranoia, mye svik, nye lik i skapet. Happy ending har sjelden gitt høyere odds.

VI HAR ALTSÅ å gjøre med en heist-film der heisen bare går nedover, med unntak av Andys besøk hos narkolangeren. Et absurd ran som blir en familietragedie vondere enn noen mafiafilm. En gresk tragedie om den amerikanske drømmens kollisjon med skjebnen, og amerikanske realiteter.

Skjønt, kanskje noe hinsides den amerikanske drømmen, heller en drøm om slaraffenland. Andy ligger under for en dødssynd: nytelsessyke. Og narsissisme. Det ser vi allerede i filmens innledningsscene, der han tar kona bakfra mens han kikker mot speilet, og lovpriser akten (mens hun bare stønner og jatter med). Denne tydeligvis sjeldent vellykkede hyrdestund finner sted under en ferie i Rio. «La oss være her for alltid,» sier Andy. Denne drømmen om Rio – eller, med Baudelaires ord, «Any where out of the World»³ – får sitt ekko senere i filmen, gjennom tittelen på Stanley Donens romantiske komedie fra 1984, Blame it on Rio. Det er drømmen om Rio som har skylden.

Andy er en slep jævel, men Lumet unnlater ikke å vise hans humane trekk, først og fremst i bilder der han uttrykker fortvilelse og oppgitthet. I kameras blikk på Andy får filmen et Ecce Homo-moment: Se dette menneske, se hvor han har rotet det til for seg. Det gjelder ikke minst scenen der han ligger utstrakt på dopdealerens seng, etter at sprøyten har åpnet porten for den sublime tomhet og han pludrer ettertenksomt i slow motion. «My life doesn’t add up.» Det skal dreie seg mer og mer om addisjon og subtraksjon. Derimot, når han etter sjokket med morens død utbryter: «This is not fair!» kan jeg ikke la være å assosiere til Clint Eastwoods nådeløse bemerkning i Unforgiven [Nådeløse menn]: «Deserve’s got nothing to do with it.» Det dreier seg i stedet om hybris paret med hamartia: Andy velger feil, og skjebnen hjelper ham til å begå enda verre valg. Men lenge etter at Andy har begynt å rendyrke sine brutale sider, sitter et snev av sympati igjen: Filmen tar aldri entydig stilling mot Andy, heri ligger et shakespearesk moment.

Hank er mindre brutal enn broren, mer lammet i sin fortvilelse, mer samvittighetsfull – men også en enklere karakter. Hanks store svakhet er hans urealistiske forelskelse i brorens kone, en realistisk, men i seg selv uinteressant karakter. Hans eneste styrke er hans posisjon som yndlingssønn, i den grad at faren ikke ser at Hank er like svikefull som broren.

Dobbeltperspektivet på oppgjørsscenen mellom Andy og faren, der forfordeling og manglende omsorg er hovedingrediensene og gamle Hanson fiker til sønnen i sinne, åpner for denne filmens mest frapperende kvalitet: den temporale organiseringen, den ikke-lineære filmfortellingen. Den nevnte scenen ser vi først fra Gina Hansons vindusperspektiv, i en senere sekvens er vi midt i krangelen mellom far og sønn. Det vrimler av slike eksempler. Først ser vi ranet før vi er blitt kjent med personene. Så kommer bakgrunnen. Vi rykker tre dager tilbake, to dager fram, så igjen tilbake (Lumet bruker captions, forklarende tekster), og slik fortsetter det. Først i siste del av filmen er tidsperspektivet overveiende lineært. Fortellingen blir et puslespill der de største bitene riktignok blir lagt relativt tidlig, men hvor andre biter, små og større, utfyller og forklarer det vi har sett, i enkelte henseender blir vårt bilde omkalfatret, helhetsforståelsen av fortellingen blir utvidet. Teknikken, som Lumet aldri har brukt i et slikt omfang tidligere, er blitt sammenlignet med Tarantinos Reservoir Dogs og Christopher Nolans Memento (skjønt der er det mer snakk om reversering). Selv vil jeg trekke fram Neil Jordans The End of the Affair som en både elegant, utdypende og emosjonelt ladet variant når det gjelder omstokking av den kronologiske orden. I bakgrunnen spøker de franske mestrene Rivette, Resnais og Robbe-Grillet og deres lek med eller oppløsning av den narrative orden.

NÅR EN GARVET regissør velger å forlate et lineært skjema og således åpne for gjentagelsenes forskyvninger og avsløringer, ligger det mer til grunn enn en lek for lekens skyld. Bildet av fiksjonens helhet blir et annet, spørsmålet om sannhet lanseres. I denne filmen finner vi også en undertone av sjelemesse (i den grad fiksjonspersoner har sjel) over skikkelsenes skjebnesvangre valg. Dette grepet skjerper sansene og øker spenningen, fortellingen får en annerledes nerve enn en A-til-Å-beretning. Hitchcocks suspensteknikk er en av forgjengerne: avsløre et viktig moment relativt tidlig og deretter la spenningen ligge i avsløringens forventningspotensial og relasjonenes gradvise forskyvning.

På billedsiden er Lumet streit realist. Det fungerer optimalt. Et av de få kunstgrepene som bør nevnes, er frysning av bildet med jevne mellomrom, på en måte som kan minne om Scorsese i Mafiabrødre og Casino.

Ingen svakheter? Etter visningen tenkte jeg at vi ikke får nok bakgrunnsinformasjon om årsaken til kulden mellom Andy og faren. Det meste kommer i en enkelt scene, bortsett fra det, bare antydninger. Nå kan balansen mellom forklaring og overforklaring være hårfin, og vi må ikke glemme at det dreier seg om personer som lever bare to timer på lerretet. Men jeg lurer også på hvorfor begge sønnene til en diamanthandler har så vanskelig økonomi hver på sin måte. Butikken er riktignok liten, men her hadde det vært på sin plass å få vite mer, også for å forstå hvorfor Andy i det hele tatt setter i gang og planlegger kuppet. Kanskje har jeg oversett en liten edelsten av en replikk. Uansett er plot-ideen mindre konstruert enn for eksempel «criss-cross»-mordet i Strangers on a Train. I det hele tatt: Mesterlig manusarbeid av nykommeren Kelly Masterson.

EN TREDJE MULIG innvending er Tomeis rollefigur. Realistisk nok, men hadde ikke en litt mer profilert skikkelse vært på sin plass? Finney er den perfekte far for to uperfekte sønner. I Ethan Hawkes gestaltning har Hank dette ømfintlige ved seg som gjør at storebroren kan mobbe ham. Og så Seymour Hoffman, da. Han har vært utspekulert stakkar i Magnolia, arrogant sleazebag med irriterende flir i Den talentfulle Mr. Ripley og utagerende suksessforfatter i Capote. Rollen som Andy legger et alen til lerretet. I morsrollen er Rosemary Harris et klokt valg. Hvor har jeg henne fra? Jo, for eksempel István Szabós Sunshine (1999) og Branaghs Hamlet (1996).

Men først og fremst: en av Lumets aller beste. Og han er allerede i gang med en ny film.

© norske LMD. Before the Devil Knows You’re Dead. USA 2007. 1 t 56 min. Norgespremiere 29. februar.

Fotnoter:
1 Nærmere bestemt en irsk skåltale: «My you have food and raiment, a soft pillow for your head, may you be 40 years in heaven, before the devil knows you're dead.»

2 I 1964 lagde Lumet også et kaldkrigs-drama, Fail-safe, med Henry Fonda og Walther Matthau. Denne filmen (som jeg ikke har sett) har et godt rykte, men fikk den ublide skjebne å ha premiere like etter Kubricks Dr. Strangelove.

3 Tittelen på Baudelaires prosadikt XLVIII, hans eneste dikttittel på engelsk, rent bortsett fra «Spleen»-serien i Les Fleurs du Mal og ordet «spleen» i undertittelen på Petits poëmes en prose, «Le spleen de Paris».

SLUTT