En Villa for Chavez

Drabantbyen Guarena består av en rad forfalne boligblokker og slumbybrakker langs motorveien. På den andre siden av motorveien skinner tre ti meter høye blanke klosser i den tropiske solen, som stiger opp fra sin sørlige vinteromveien. På innvielsesdagen forklarte president Hugo Chavez, henslengt i en regissørstol, at disse nye filmstudioene, én times kjøring fra hjertet av Caracas, skulle «bekjempe Hollywoods kulturelle diktatur». Siden har egentlig ikke kommet noen film herfra. Prosjektene har blitt forsinket, men spiller ingen rolle så lenge «den bolivarske revolusjonen» har tilkjempet seg de venezuelanske lerretene.

Strukket utover halvannet hektar ved foten av fjellet, er Villa del Cine en av de sjeldne latinamerikanske eksemplene på studioer som er heleid av staten, sammen med de på Cuba.

Kulturminister Farruco Sesto, lot seg rive med av en reise til Teheran i 2005, der han søkte råd fra den iranske allierte om den beste måten å utvikle dette komplekset. Villa er finansiert av oljepenger (en grunninvestering på ni millioner dollar), og vil framfor alt «starte opp prosjekter av nasjonal interesse», ifølge kompleksets unge direktør, Lorena Almarza. Hun nevner som eksempel den pågående filmingen av en seks timer lang biografisk tv-film om Francisco de Miranda (uavhengighetshelten under krigen mot Spania, som blir sitert på utallige måter i offisielle taler), en dokumentar om «oljekulturen» som er under forbereding, og en serie romantiske eventyr om kampene til innbyggerne i den tredje verden. Som bevis på at «kulturen tilhører folket» – et av Chavez' favorittslagord – blir alle kostymene i filmen lagd av lokale håndverkere. Villaen har 170 ansatte og stiller også til disposisjon – til «solidariske priser» – utstyr (to studio for innspilling), postproduksjonslokaler, produksjon av dekor og kostymer.

I ET LAND SOM kun produserer en håndfull filmer i året og 98 prosent av produksjonene som settes opp på kinoene er amerikanske, har disse studioene stor symbolverdi. De er det framskutte ansiktet til en grasrotbevegelse, som startet for flere måneder siden, og vitner om en plutselig interesse for den syvende kunsten. Det er dessuten under Chavez' styre at landets første filmlov har blitt vedtatt (den trådte i kraft i november 2005). Loven oppretter et hjelpefond på ti millioner euro, som for det meste tilføres av kinoeierne, distributørene og fjernsynskanalene, for å subsidiere prosjektene. Og det har blitt innført kvoter: 20 prosent av filmene som årlig blir satt opp på landets 55 kinoer skal fra nå av være venezuelanske. I kjølvannet av loven har en «plattform for film» blitt dannet, en paraplyorganisasjon som omfatter lederne for CNAC (en venezuelansk variant av Norsk filminstitutt), Venezuelas cinematek, Amazonia Films (en statseid distributør) og Villaen. Sammen skal de «gi retning til» landets film. På denne måten har regjeringen fått plassert sine trofaste tjenere i ledelsen, og plutselig tatt kontroll over produksjonen, distribusjonen og framvisningen av landets filmer. Metoden er på ingen måte ny. I 2001, tre år etter at Chavez på demokratisk vis kom til makten, avsatte han lederne og de ansatte ved 36 kulturinstitusjoner for deretter å oppnevne sine menn – en utrenskning som anses som det offisielle startskuddet for den venezuelanske «kulturrevolusjonen».
En onsdag i oktober 2006 møttes representantene for plattformen i kjellerne i Parc Central, betongblokkbydelen i sentrum av Caracas, for deres første landskongress. Det tok sin tid å venne seg til neonlysene i denne stormessen for den chaveziske filmen, der mer enn 700 representanter, fra alle delstatene i landet, var samlet. Man måtte spisse ørene for å høre koordinatoren for plattformen, Juan Carlos Lossada, som mottok stående applaus da han trakk fram løfter om «en filmkunst som har estetiske kvaliteter, men framfor alt en filmkunst som interesserer folket og frigjør det». Etter disse lyriske flyturene, delte deltakerne seg i tre grupper for å bestemme seg for de mer tekniske sakene (produksjon, distribusjon, utdannelse). Deres forslag la grunnlaget for en ny kulturlov («kulturen tilhører folket»). Under debattene dukket ideen om en «folkets skole» opp, en skole som kunne utdanne manusforfattere, regissører og teknikere over variable tidsrom – en beskjeden idé som er i ferd med å realiseres i Macuto. «I 2005 ble tre filmer spilt inn samtidig i Caracas, og en av produsentene ble tvunget til å kaste et nytt blikk på kalenderen fordi det ikke fantes tilgjengelige teknikere. Skolen skal løse dette problemet,» forsikrer Juan Carlos Lossada.

STILT OVERFOR DETTE mangfoldet av initiativ og store ord, har det venezuelanske filmmiljøet begynte å bukke. «Dette er den første regjeringen som har satt filmspørsmålet på den politiske dagsordenen, og vi har sikkert og visst behov for studioer,» sier Diego Risquez (regissør av Bolivar sinfonia tropical (1982) og i nyere tid en respektløs versjon av Mirandas liv) i likhet med mange andre. Ved nærmere ettersyn øker likevel de foruroligende tegnene: en stadig sterkere politisering av kommisjonene som fordeler CNACs forskjellige støtteordninger; en svært offisiell filmkunst vedvarer (nyeste eksempel: Roman Chalbuads pinlige El caracazo om det sosiale opprøret i hovedstaden i 1989); og framfor alt det skrikende fraværet av regissører og filmprofesjonelle i plattformen. «Alle kulturområdene har blitt paranoid for kulturloven, som kan true flere framskritt,» påpeker Diego Riquez. «Selv cineastene som hevder de er for plattformens pågående prosess, frykter at CNAC raskt vil miste A'en i navnet – som står for «autonom» – og rette seg direkte etter regjeringens valg, fortsetter dokumentarfilmskaperen John Petrizzelli. «Dens rolle vil dermed i kjølvannet av Villa del Cine være å promotere «filmer med sosial rekkevidde» og kun dette.»

Et scenario som forsterkes av for eksempel Telesur. I 2004 skapte Chavez den første regionale tv-kanalen i Latin-Amerika, Telesur, som motvekt til amerikanske CNN, forklarte Chavez. Siden har Telesur framfor alt snakket om dette ved å sende Chavez’ søndagssending «Alo presidente» – timevis med skjønnmalende taler fra presidenten, som svarer på innringninger folk fra over alt og hvem som helst.

FOR Å FÅ LITT frisk luft, hopper vi på den første bussen ut av byen. Ti timer senere er vi i Andesfjellene. Her, i Mérida (310 000 innbyggere), to skritt fra den kolombianske grensen, bygde cineaster «i eksil» en egen skole i høyden i 1999. Den er tilknyttet et lokalt universitet, og har et trettitalls studenter per kull. Dette improviserte kollektivet utgir også et eget tidsskrift, C de Cine (den eneste publikasjonen i landet viet film), og organiserer annethvert år en venezuelansk filmfestival (med regissør Karina Gomez som den store drivkraften), som gir innbyggerne i regionen anledning til å se hele den nasjonale produksjonen. Skeptiske, motstandere, skuffede eller simpelthen ikke fullstendig overbevist av presidentens politikk – disse få filmmakerne i alle aldre fortsetter å lage film. Men helst langt fra Caracas.

Filmene lages i full frihet for 200 000 dollar, litt mindre hvis man også får støtte fra det spanske programmet Ibermedia. I rulletekstene finner man så å si alltid de samme folkene. Produsent og regissør for en suksessfull dokumentar om klassiske orkestrer for barn (Tocar y luchar), Alberto Arvelo, har teoretisert alt dette under merkelappen «tropisk dogme». Han forklarer dette svært seriøst og med armene i kors, som «filmen atomisert i tropene». De meste overbevisende eksemplene på denne tendensen forblir fram til nå Sangradores (2000) av Leonardo Henriquez, en sort/hvit-adaptasjon av Macbeth i tåkelagte Andesfjellene, og dokumentaren Macadam (2001) av Andrés Agusti, et portrett av landet nedenifra, fra veiene og folkene som bebor det.
På terrassen hans langt oppi fjellet, gjør Henriquez, med sitt hvite hår og skjegg, ingenting for å skjule sin bekymring for framtiden til den venezuelanske filmen. «Plattformen er et redskap som kommer til å gjøre det mulig for regjeringen å kontrollere alt. Dette har ingenting å gjøre med en filmpolitikk, det er ren og skjær nasjonalisme,» murrer han med øyne rettet mot de hvite toppene på mer enn 5000 meter. Et par skritt herfra, i stua, sender tv-en direkte fra en støttedemonstrasjon for Chavez, tusenvis av venezuelanere i hovedstadens gater, røde revolusjons-t-skjorter, samlet i kjølvannet av presidentens følge.

Oversatt av R.N. © Cahiers du Cinéma / norske LMD.