Krigen mot terror i stjerneformat

Forestill deg at menneskeheten forflytter seg langt ut i verdensrommet og etablerer kolonier på tolv planeter. Se deretter for deg at nesten alle menneskene der utslettes av atombomber. De eneste gjenlevende er rundt 50 000 personer som var i transportskip mellom planetene under angrepet. Romskipene samler seg rundt restene av den militære flåten og flykter ut i det ytre rom. Etter hvert vil de søke en trygg havn, og tror den finnes på en mytisk planet kalt Jorden. For å lokalisere planeten må de kombinere avansert navigasjon med tolkning av antikke tekster. Underveis blir de konstant forfulgt av en teknologisk overlegen art androider kalt cyloner, som er overbevist om at det er Guds plan å utrenske menneskeheten fra universet. Høres dette kjent ut?

Plotet er fra tv-serien Battlestar Galactica (BSG), produsert av Ronald D. Moore, en tidligere mangeårig manusforfatter for Star Trek og hans kollega David Eick. NRK har allerede vist to sesonger, og 20. februar kom tredje sesong på norske skjermer. Serien er i utgangspunktet en nyinnspilling av en eldre serie med samme navn, som ble regissert av Glen A. Larson og vist på amerikansk fjernsyn i 1978 og 1980. Rundt originalserien vokste det fram en ekte fandom, eller lojal tilhengerskare. Takket være dem er BSG siden blitt resirkulert i romaner, tegneserier, dataspill og kortspill.

Et raskt nettsøk vil imidlertid vise at serien til nå er et ganske ukjent fenomen blant norske medieforskere og kritikere. Den fraværende omtalen taler kanskje sitt eget språk i den grad at en kan spørre seg om dette bare er en døgnflue, uten kapasitet til å fange publikums forestillingsevne på lik linje med Sopranos, Seks fot under eller The Wire. En slik vurdering ville i så tilfelle være et betraktelig avvik fra publikums oppslutning om serien i USA. Både The New Yorker, New York Times, Rolling Stones Magazine og The Guardian har framhevet den som et skoleeksempel på hvordan genren science fiction best kan fornyes. Time Magazine kåret BSG til beste tv-serie i 2005, American Film Institute rangerte den blant ti beste tv-program i 2006 og den vant også Peabody-prisen i 2006. BSG har også blitt et eget felt innen medieforskning, og det er utgitt flere analyser i bokform. I europeisk sammenheng er det antagelig en milepæl at Buckinghamshire New University i fjor arrangerte et eget symposium om tv-serien.

I LIKHET MED Supermann-fortellingen er rommet primært en fluktrute for menneskeheten i BSG. Romekspedisjonen er ikke (som i Star Trek) motivert av en progressiv utforskningstanke. Den skal ikke redde fremmede sivilisasjoner, utvikle ny teknologi eller oppdage nye verdener. Tvert imot er reisen motivert av å finne redningen i noe som antas å eksistere på bakgrunn av hellige tekster. Her er de religiøse overtonene svært framtredende, spesielt i forhold til bibelens myte om Moses som ledet sitt folk til det lovede land. Og det er vanskelig å ikke tenke at de tolv koloniene er en henvisning til Israels tolv stammer. Samtidig er det den greske gudeverden menneskene dyrker, og som har gitt koloniene deres navn. Og menneskeheten skal ha oppstått på planeten Kobol, som det er nærliggende å se på som et anagram for Kolob, stjernen som er nærmest Gud ifølge mormonerne (Glen A. Larson er mormoner). Symbolikken står med andre ord formelig i kø.
Ekspedisjonen hadde uansett ikke klart å finne nye sivilisasjoner om de hadde ønsket. «Den andre» finnes ikke noe sted. Menneskeheten møter bare seg selv i døra i form av en vakker og hensynsløs drapsmaskin den selv har skapt. Likevel blir cylonene ofte degradert under klengenavnet «brødrister». Men det er bare unntaksvis. Serien er et opptrappende brudd med det manikeiske konfliktmønster ved at de stridende parter gradvis blir bevisst på hvor mange gråsoner og fellestrekk det er mellom dem. Ambivalensen oppstår hovedsakelig ved at karakterene bytter side i konflikten, oftest av romantiske årsaker. Dr. Gaius Baltar (James Callis) er det fremste eksempelet på hvordan rollebytte leder til ny kunnskap. Han er den som slapp cylonene forbi forsvarslinjene under masseutryddelsen, og er seriens ukronede Judas. Samtidig er han en fascinerende hovednøkkel for å forstå cylonenes bevissthet siden han har et forhold til cylonprototype seks (én av tolv prototyper). Relasjonen tilfører cylonene en ekstra enigmatisk dimensjon da hun bare kan sanses av ham og ingen andre mennesker. Det er uklart om dette betyr at cylonene kan laste seg inn i hans bevisshet, om Baltar bare er psykotisk, eller selv er en cylon. Forskjeller mellom artene kan derfor være like interessante som fellestrekkene. Cylonene reinkarnerer bevisstheten sin i en ny kropp med identisk utseende, og forskyver dermed oppfatning av døden i en kristen retning, som eviglevende sjel, noe som også forsterkes av at cylonene, imot setning til menneskene, er monoteister.

SJANGERMESSIG KAN serien plasseres i kategorien «naturalistisk science fiction». Her finner en ingen overflod av nye oppfinnelser og teknologi. Ingen har for eksempel utviklet våpen mer dødbringende enn atomvåpen. Romklisjéene er også kuttet betydelig ned. Det er ingen aliens med forvokste hoder eller pittoreske rombarer à la Star Wars. Serien er formet av begrensninger, ikke ville overdrivelser. Flåten er underlagt de strenge betingelser en post-apokalyptisk situasjon tilsier: konstant mangel på trygge havner, drivstoff, vann og mat. Menneskeheten er i tillegg en truet art. Av en slik grunn blir det nøyaktige tallet mennesker ombord på flåten oppgitt i hver episode. Musikken er også enkel, dominert av repeterende taiko-trommer. Fokuset i BSG er rettet mot politiske intriger og etiske paradokser, ikke visuelle rekvisitter. Det er kanskje en av årsakene til at et bredt publikum velger å følge med på serien.

Men en like viktig årsak kan være seriens implisitte drøfting av «krigen mot terror» og tilstanden i USA etter terrorangrepene 11. september 2001. Som det meste av science fiction dreier serien seg om en projisering av vår egen samtid. Serien beveger seg som sådan på forskjellige nivåer. Som et overbyggende nivå har vi de motstridende verdenssynene til cylonene og menneskene, der cylonene framstår som religiøse ekstremister uløselig knyttet til deres monoteisme, og evolusjonære religionstro (de er menneskenes barn og arvtakere). Menneskene på sin side virker i tråd med polyteismen for det meste sekulære, selv om det til tider oppstå new age-aktige diskusjoner om tilsynelatende skjebnebestemte hendelser. I en slik forbindelse utvikler det seg også et håp om forsoning i en slags messiasskikkelse, et barn av cylon og menneske.
Hvordan USA som et demokratisk samfunn er blitt truet i grunnvollene av 11. september blir drøftet i BSG i scener hvor menneskene er blitt like demoniske som den forestilte fienden. Det kom tydelig frem i begynnelsen av sesong tre der menneskenes undergrunnbevegelse på planeten New Caprica tyr til selvmordsaksjoner som et siste desperat maktmiddel mot cylonene. I sesong to var ellers bruken av tortur og utenomrettslige henrettelser mot tilfangetatte cyloner et gjennomgående tema. I en Abu Ghraib-aktig episode kommer dette klart til syne da bruk av tortur blir gjort lovlig som forhørsmetode, og kvinnelige cylonfanger får merke den kollektive vreden som er rettet mot dem. Men det er ingenting som antyder på at serien aksepterer premisset for det såkalte «tikkende bombe»-argumentet (tortur er legitimt hvis man kan få informasjon som redder liv), som i disse dager brukes til å legitimere tortur i USA. Et tredje sentralt tema er forholdet mellom militærmakt og demokrati. Skal militæret styre i krigstid? Føderasjonens president Laura Roslin (Mary McDonnell) er stadig i konflikt med admiral William Adama (Edward James Olmos) om borgerrettigheter og personlig frihet må skyves til side til fordel for militære beslutninger.

BSG LEGGER TIL rette for en følelse av ambivalens overfor ens egen art, – menneskene – og hva vi er i stand til å gjøre. Likevel er det ikke en dystopisk framtidsverden vi møter, men heller en omplassering av hendelser i vår egen samtid. Den er av et helt annet kaliber enn 24, den hittil mest omtalte serien som skildrer krigen mot terror. Der legges det fram få motforestillinger mot at hensikten helliggjør middelet. BSG viker derimot ikke unna for å eksponere etiske problemstillinger knyttet til krigen mot terror på en måte få i den frie presse eller regissører av tv-serier har tatt seg råd til hittil i USA.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Henholdsvis 23. januar 2006, 17. juli 2006, 27. januar 2006, og 27. juni 2007.

Eksempler på slike bøker kan være Battlestar Galactica and Philosophy (2008) av Jason T. Eberl, Cylons in America: Critical Studies in Battlestar Galactica (2008) av Tiffany Potter og C. W. Marshall og antologien Investigating Battlestar Galactica: Flesh, Spirit and Steel (2008), av Roz Kaveney og Jennifer Stoy (red.).

Symposiet var ledet av Dr. Ewan Kirkland og het The Politics, Poetics and Philosophy of Battlestar Galactica. http://bucks.ac.uk/newsroom/news/june_2007/bsg_2007.aspx (…)