Ødelandet vokser

Det første drapet skjer på sheriffkontoret: Nylig arresterte Anton Chigurh reiser seg fra stolen, angriper fullmektigen bakfra, vikler lenken fra håndjernet rundt halsen hans, og drar ham baklengs ned på gulvet. Han får lovens håndhever på ryggen over seg. Mannen spreller vilt, stol og søppelbøtte fyker av gårde. Bevegelsene får teppet under dem til å hope seg opp rundt dem. Fullmektigen forsøker forgjeves å ta fingrene oppunder den stramme lenken, han gurgler med blod i munnen, blod som er i ferd med å kvele ham. Chigurh ligger under med spent kropp og hodet vendt bort, de triste øynene noe henrykket. Han drar så hardere til, til håndjernet skjærer inn til benet. Offerets høyre halspulsåre rives av og blodstrålen står rett ut i rommet, treffer veggen, renner nedover. Den døende skjelver litt og stilner hen. Chigurh puster rolig, reiser seg opp, tar nøklene fra fullmektigen, låser seg fri, går til neste rom, vasker av seg blodet. Den dødbringende ferden er bare så vidt begynt.

Den premiereklare Coen-filmen No Country for Old Men (2007) følger ganske presist handlingen i Cormac McCarthys bok No Country for Old Men (2005). I nevnte åpningsscene erstattes riktignok teppet og blodstrålen med et oppstripet gulv som avtegner støvelsporene til den sprellende sheriff-assistenten. Nettopp hva Coen-brødrene er flinke til: spor, avtrykk, tegn og etterlatenskaper. (…)