Opus Deis nye medierevolusjon

Camino 999 … Tittelen er utvilsomt virkningsfull. Jean-Jacques Reboux, grunnlegger og direktør for det unge forlaget Après la Lune, skjuler ikke sin tilfredshet nærmere ett år etter boken kom ut: «Vi satt og tenkte på en tittel til denne romanen, og plutselig slo det ned. Camino er en direkte henvisning til det mest kjente verket til Opus Deis grunnlegger, Escrivá de Balaguer. Denne religiøse læreboken [El Camino, «Veien»] består av 999 setninger. Hvis du vender dette tallet opp ned får du 666, Dyrets tall, slik det står i Johannes' åpenbaring. For en kriminalroman er dette ganske morsomt og det låter ikke så verst …»

Det var kanskje dette som våren 2007 gjorde Opus Dei oppmerksom på Catherine Fradiers roman. Forfatteren er kun kjent innenfor et lite franskspråklige krimmiljø. Hennes rykte strak seg utvilsomt ikke til korridorene til den katolske organisasjonen, som har litt over 900 medlemmer i Frankrike (80 000 i hele verden) og ikke er spesielt kjent for sin kjærlighet til litteratur. I Camino 999 framstilles Opus Dei («Guds verk» på latin) i et svært slett lys, som en mafiøs organisasjon som ikke nøler med å ty til mord for å forsvare sine interesser. Romanen ble politianmeldt av Opus Deis avdeling i Frankrike, som mente sammenblandingen av virkelige elementer (eksempelvis navn på sjefene) og fiksjon var ærekrenkende. Cathrine Fradier og Jean-Jacques Reboux ble ikke dømt, anmeldelsen ble avvist av dommerne i Paris 21. november 2007. «Saken kom ikke opp for retten,» beklager Arnaud Gency, numerarie¹ og kommunikasjonssjef for Opus Dei i Frankrike. «Folk må forstå at man ikke kan fortsette å si hva som helst om oss.»

FORUTEN JESUITTENE i forutgående århundrer, har ingen katolsk organisasjon gitt opphav til så mange kritiske bøker, pamfletter, artikler og reportasjer som Opus Dei.² Listen over tradisjonelt formulert anklager omfatter så å si alle tenkelige nedrigheter: hjernevasking, psykologisk terror mot medlemmene,³ intellektuell strenghet (eller idioti), sadomasochistiske straffeformer, reaksjonær lobbyvirksomhet, fundamentalisme, fascisme eller ultraliberalisme (alt etter tilfellet), og de skal ha infiltrert religiøse, politiske og økonomiske maktsteder med planer som er like dystre som de er diffuse (økonomisk grådighet, mafiaforbindelser).

Organisasjonens egen diskresjon har gitt grobunn for denne fascinasjonen. Medlemmene måtte holde medlemskapet hemmelig fram til 1982, da pave Johannes Paul II forfremmet Opus Dei til personalprelatur (se egen artikkel). Ifølge statuttene er Opus Deis eneste formål å hjelpe troende med å finne Gud i «hverdagen» gjennom «å praktisere de kristne dydene». Det er i den dennesidige verden, særlig i arbeidslivet (som ses på som en bønn), at de troende skal leve ut «den sekulære åndeligheten» som gjør dem spesielle. Ingen ytre kjennetegn skiller dem fra sine medborgere.

Denne hemmeligholdelsen har gjort «outing» av antatte Opus Dei-medlemmer til en flittig utøvd sport. I Frankrike kan personer som deltar i offentlige debatter om ikke-religiøse tema på steder som styres av Opus Dei (som Centre Garnelles i Paris), i årevis senere komme til å slite med merkelappen «Opus Dei» eller «Opus Dei-sympatisører». Slik har for eksempel næringslivsledere som Claude Bébéar, Didier Pineau-Valencienne og Louis Schweitzer (en protestant!) blitt «opusisert».

Tidligere finansminister Hervé Gaymard forsikrer de som stiller ham spørsmålet direkte, at ryktene om hans medlemskap ikke stemmer. Nåværende boligminister Christine Boutin har heller ikke behov for medlemskap i Opus Dei for å vise fram sine religiøse overbevisninger og sitt engasjement for Vatikanet.⁴ Man må være bestemt her: Selv om det finnes kjente eksempler på at ministere, embetsmenn eller næringslivsledere er medlemmer av Opus Dei,⁵ er kjensgjerningen at man har en maktposisjon samtidig som bekjenner sin ufravikelige katolske tro, ikke i seg selv tegn på tilhørighet til Opus Dei.

I lang tid bidro Opus Dei selv til at det oppsto en myte rundt organisasjon, fordi den ga inntrykk av at den ikke brydde seg særlig om dette. Dermed føyde den seg inn i en katolsk kultur med medieforakt og markedsføringfrykt (med mediegeniet Johannes Paul II som et viktig unntak). Prelaturet hadde et minimalt kommunikasjonsapparat. Organisasjonen bestemt seg imidlertid for å revolusjonere feltet. Arnaud Gency forklarer: «Et grunnprinsipp for institusjonell kommunikasjon er: hvis du ikke selv sier hvem du er, vil andre snakke for deg og si hvem du ikke er. Vi var kanskje ikke bevisst nok på dette før.»

ORGANISASJONEN HAR virkelig revolusjonert området de siste ti årene. Da paven i 1992 ga Josemaría Escrivá de Balaguer (1902–1975) statusen «salig» (det første steg mot å bli helgen), viste det seg problematisk, i det minste mediemessig. De fiendtlige holdningene til organisasjonen økte. Innenfor den katolske kirken var det nesten umulig å finne en biskop som aktivt støttet prosessen. Mens debatten tok til, nøyde kommunikasjonsapparatet til Opus Dei seg med å kontakte et par journalister og gi dem informasjon om Escrivá de Balaguers liv og lære. Til ingen nytte. De store massene fikk det meste av informasjon fra svært kritiske avisartikler og reportasjer.

«Vi var på defensiven. Etter saligkåringen evaluerte vi det som hadde skjedd. Vi fant ut at vi måtte bli mer profesjonelle,» innrømmer Juan Manuel Mora, kommunikasjonsdirektør for Opus Dei fra 1991 til 2006. Organisasjonen hadde mye kompetanse: kommunikasjonsrådgivere og journalister, og forelesere og forskere fra kommunikasjonsfakultetet ved Universitetet i Navarra (Spania) som ble grunnlagt av Opus Dei i 1952. En ny «proaktiv» strategi ble innført: å kommunisere før debattene starter.

Det var dette som ble gjort forut for pressekonferansen i 2002 da kanoniseringen av grunnleggeren ble annonsert. Opus Dei kontaktet oppadstigende journalister, tilbød dem hjelp og informasjon, pleiet relasjonene til sine samtalepartnere og forsøkte seg på forskjellige «åpen dør»-arrangementer i studiesentre og studentboligene. Resultatet var svært positivt. Debatten om grunnleggeren kom, men var ikke i nærheten av å bli like intens som i 1992. Innenfor den katolske kirken fikk Opus Dei viktig støtte. På ti år mistet den framskrittsvennlige katolisismen større deler av sin tilhørerskare. Men det var ofte kritiske katolikker som fôret pressen med informasjon. Til slutt gjorde kanoniseringen av grunnleggeren det vanskeligere for de kritiske innenfor institusjonen. De finnes fortsatt, men kritikken er langt mer dempet og kommer fra marginale grupper innenfor kirken.

Strategien var dermed finpusset da Dan Browns roman Da Vinci-koden (2003) slo innover organisasjonen. Først nøyde prelaturet seg med å komme i forkjøpet. De svarte på alle forespørsler for å unngå ethvert tilløp til debatt. Lanseringen av Ron Howards filmadaptasjon tvang imidlertid Opus Dei til å få på plass en krisestrategi. Dette ble besluttet på et møte mellom informasjonssjefene i New York, London, Paris, Madrid, K...ln, Lagos og Montreal i Roma 10. januar 2006. Her ble de enige om å gjøre «de bitre sitronene» (angrepene i Da Vinci-koden) til «søt saft».⁶

Organisasjonens kommunikasjonsapparater over hele verden satt i gang hjulene. De svarte på nær sagt alle medieforespørsler og finpusset argumentene i møte med spørsmål som nesten utelukkende kretser rundt den myten Da Vinci-koden spiller på. Opus Dei fikk snart på plass egne nettsider på 22 språk, som til og med språkforsker og forfatter Umberto Eco anbefalte etter å ha blitt lei av å stadig bli spurt om Da Vinci-kodens sannferdighet.⁷ Når de store mediene ikke hadde Opus Dei på forsiden (Time, Figaro Magazine), var organisasjonen tema for lengre artikkelserier. Tv-kanalene hastet av gårde til de «åpne dør»-arrangementene.

«En journalist fra et stort ukeblad sa til meg at vi hadde flaks med at de utsendte reporterne var allround- eller feature-journalister snarere enn religionseksperter,» forteller Arnaud Gency. «Det er mulig. Journalistene behandling av temaet var kanskje ikke perfekt for oss, men de var ikke like forutinntatte som visse religionsinformanter.»

Dan Brown tegner sikkert og visst et forvrengt bilde av Opus Dei, men fordi organisasjonen var godt forberedt på stormen, klarte den paradoksalt nok å vende det hele til sin fordel. «Da Vinci-koden har vært en god forretning for Opus Dei,» hevder Christian Terras, sjefredaktør for det katolske tidsskriftet Golias. «Den har gjort det mulig for dem å bli stuerein gjennom å gi mediene saftige detaljer, som for det meste er fullstendig ved siden av saken.» Anekdoter og småhistorier gjorde underverker.

Ett eksempel: En av de mest foruroligende skikkelsene i romanen er Silas, en albino presentert som «Opus Dei-munk», en psykopatisk morder som organisasjonens paranoide sjefer benytter seg av. Opus Dei (virkelighetens) forklarte først at organisasjonen ikke hadde munker, noe som er sant. Deretter presenterte den en supernumeraria som i likhet med romanens albinomorder het Silas. Men i dette tilfellet dreide det seg om en fredsommelig familiefar med nigeriansk opprinnelse og aksjemegler ved New York-børsen. Mediene lot seg selvfølgelig lure av denne visuelle spøken og latteren fikk gjenlyd hos Opus Dei.

«JEG VET IKKE om vi er gode,» ler Manuell Sanchez beskjedent. Numeraria med ansvar for kontakt med den internasjonale pressen ved informasjonskontoret til Opus Dei i Roma, fortsetter: «Men det er klart at vi har fått en viss erfaring.» Erfaringen brukes til å tjene den katolske kirken i sin helhet. Det pavelige universitetet Santa Croce i Roma, som er direkte knyttet til Opus Dei, har fire fakulteter: filosofi, teologi, kirkerett og institusjonell kommunikasjon. Sistnevnte er det eneste i sitt slag i hele den katolske universitetsverdenen. Her utdannes spesialister som arbeider for bispedømmene, de nasjonale bisperådene og andre katolske institusjoner. Studentene – som for det meste ikke er medlemmer av organisasjonen – kommer fra hele verden. De undervises i de nyeste teorier og teknikker og kan studere her helt fram til doktorgraden. Kommunikasjonsfakultetet ved Santa Croce-universitetet organiserer kollokvier og seminarer på høyt nivå, som hovedsakelig er rettet mot kommunikasjonsmedarbeidere i kirken, men også er åpne for journalister i den sekulære pressen. Siden 2006 har fakultetet, i samarbeid med den internasjonale foreningen for journalister med akkreditering hos Vatikanet (AIGAV), arrangert et årlig kurs for utenlandske journalister som kommer til Roma for å dekke religion.

Selve eksistensen av Santa Croce-universitetet – offisielt grunnlagt av Vatikanet i 1990 – og plasseringen midt i Roma, har bidratt til å gi Opus Dei legitimitet. «Når folk ramler over dette universitetet to skritt fra Piazza Navona og ser at studentene kommer fra hele verden, og at medlemmer fra kurien [det katolske byråkratiet] underviser her regelmessig, slapper de av,» konstaterer John Wauck, prest ved Opus Dei og foreleser ved kommunikasjonsfakultetet, og forhenværende taleskriver for amerikanske abortfiendtlige politikere. «Opus Dei har blitt en naturlig del av Roma. Jeg konstaterer at visse amerikanske biskoper begynner å sende seminarister hit allerede første året. Det er nokså nytt.»

Blant mengden av verk om Opus Dei som har blitt utgitt siden 2002, skiller den nitide undersøkelsen til den amerikanske journalisten John L. Allen (Roma-korrespondent for National Catholic Review, et katolsk ukemagasin med en svært liberal tone) seg ut. Allen er heller liberal og hans journalistiske integritet er ubestridelig. Ut fra sine granskninger⁸ tegner han et relativt måteholdent bilde av Opus Dei i forhold til de vanlige anklagene. Han har benyttet seg av Opus Deis nye åpenhet og fått tilgang til alle dokumenter han har bedt om, deriblant en del som vanligvis er forbeholdt medlemmene eller ryktes være «hemmelige».⁹ Han har samlet mer enn 3 000 timer med intervjuer – og hatt utallige uformelle samtaler – med medlemmer på alle nivåer, motstandere og tidligere medlemmer i åtte land. Selv om han ikke gjør Opus Dei til en engleklubb, konkluderer han med at «det er ikke så dårlig stilt – eller i det minste bedre enn man ofte tror.»

FAKTISK BLANDER organisasjonen svært moderne elementer med gamle doktriner, noe som kan lede observatørene på avveie. Grunnleggerens store tanke var å ta seriøst det moderne samfunnets generelle sekulariserings- og autonomiseringstendens, for dermed å takle den bedre i stedet for å avvise den blankt slik som den fundamentalistiske katolisismen.

Ved for eksempel å forkynne at alle kan nå Gud gjennom hver dag å utføre et vanlig arbeid, brøt Escrivá de Balaguer med en dypt forankret idé i den katolske forestillingsverdenen om at geistlige eller munker som vier seg fullt og helt til religionen har et bedre utgangspunkt i kappløpet mot himmelriket.¹⁰ Men denne demokratiseringen av det hellige og denne bestemte spranget ut i den dennesidige verdenen, har aldri truet katolisismens tradisjonelle geistlige forankring. Fortsatt er det prestene som sitter i maktposisjonene, og numeraries (ikke-prester, men som vier seg fullstendig til deres apostelgjerning ved å sverge til sølibat) som styrer med den størsteparten av opplæringen i menighetene. Den ekstreme tilknytningen til sakramentene, særlig skriftemålet, leder også tilbake til denne geistligheten man later som om man overser. Opus Deis markedsføring av de sekulære og deres frihet blir ofte framstilt som profetisk i forhold til 2. Vatikankonsilet (1962–65). Men de strenge åndelige rammene medlemmene underkaster seg (daglige gudstjenester, rosenkransbønner, samvittighetsgranskning, ukentlig skriftmål, månedlig retrett), begrense uten tvil kraftig farene for frihetlig forfall. Som et medlem i Paris (postekspeditør og fagforeningsrepresentant!) betror oss: «Jeg har i mitt liv en svært tydelig ramme for tenking og handling som jeg aldri overskrider: den katolske kirkens katekisme.»

Men Opus Dei er ikke en del av katolisismens fundamentalistiske strømning. Selv om medlemmene synes å like latin og en viss type klassisisme, holder de fast på de forsonende normene, særlig i forhold til liturgien. De anklages til og med av fundamentalistene for å «støtte opp om den sekulære holdningen i våre samfunn, på tvers av samfunnsriket til Vårherre Jesus Kristus.»¹¹ Men denne formell trofastheten til Vatikankonsilets tekster ledsages av en evne til å trekke dem mot konservative fortolkninger.¹² På den andre siden er det minimale forskjeller mellom teologien som utgjør fundamentet for Opus Deis lære og fundamentalistenes teologisk utgangspunkt.

OPUS DEI ER beryktet for å ha som sentral mål å infiltrere maktsteder. Men organisasjonens reelle samfunnsmakt er svært vanskelig å måle. Sjefene vi snakket med sa at de ikke hadde statistikker over medlemmenes sosiale og yrkesmessige bakgrunn. Men organisasjonen interesserer seg spesielt for intellektuelle miljøer (se egen sak) og medlemmenes utdannelse. Det kreves universitetsutdannelse for å bli numeraria, og prestene oppfordres til å avlegge doktorgrad. Organisasjonen har dessuten en rekke studentboliger som er åpne for alle, men gode akademiske resultater anbefales for å få en plass.¹³ Nyttige for rekruttering.

Innenfor den katolske kirken så man under Johannes Paul 2 en økningen i utnevning av Opus Dei-medlemmer til kurien og bispedømmene, spesielt i Latin-Amerika. Det var symbolsk at numerarien Joaqin Navarro-Vals ble sjef for Vatikanets pressetjeneste i 1984 (hvor han har vært i 24 år). John L. Allen relativiserer: «Sammenlignet med jesuittene, dominikanerne eller selv fransiskanerne, er dette latterlig …» Men organisasjonen er fortsatt et ungt tilskudd til den katolske kirkens historie. Dessuten, understreker sjefen for det religiøse nyhetsbyrået Adista, Giovanni Avena, er det doktrinemessige gruppesamholdet i Opus Dei sterkt: «Hos jesuittene, fransiskanerne og andre ordener eller bevegelser finner man et bredt spekter av teologiske meninger eller alternativer som på sitt vis gjenspeiler allmennkirken, fra det mest framskrittsvennlige til det mest tradisjonalistiske. Dette er ikke tilfellet med Opus Dei, som formaterer sine medlemmer teologisk.»

Det var dype forbindelser mellom Opus Dei og Franco-Spania – en god kuvøse for Opus Dei. Men det var likevel de mest innflytelsesrike Opus Dei-medlemmene innenfor diktaturet – de såkalt «teknokratene», flere av dem hadde framtredende ministerposter¹⁴ – som presset på for en økonomisk modernisering av liberalistisk type (en modernisering som Opus Dei følte seg hjemme i), snarere enn mot å dra diktaturet i retning av et totalitært teokrati som det spanske Falangistpartiet fantaserte om. Opus Dei kritiserte aldri de totalitære regimene i Latin-Amerika, men enkeltmedlemmer uttrykte for sin egen del reservasjoner. I Europa og Nord-Amerika ble disse som regel knyttet til høyresidens (og det ytre høyres) klassiske sosiale og økonomiske prosjekter.

Det er heller ikke forbudt for et medlem å stemme eller agitere for sentrum-venstrepartier. Den italienske senatoren og numerarien Paola Binetti, er en de mest kjente skikkelsene til det nye italienske Demokratipartiet som har overtatt etter Olivenkoalisjonen. Men posisjoneringen til Opus Deis medlemmer i spørsmål om familieetikk eller bioetikk (selvbestemt abort, homoseksuelt partnerskap, kunstig befruktning, forskning på stamceller) sammenfaller systematisk med grensedragningene til den katolske læreautoriteten. Dermed står deres posisjon kraftig kontrast til det sekulære samfunnets progressive forhåpninger på disse områdene.

Dermed er kritikken som i dag kan rettes mot Opus Dei delvis den samme som retter mot den katolske institusjonen i sin helhet slik den har utviklet seg siden Johannes Paul II ble pave. Den ideologiske snuoperasjonen som har pågått siden 80-tallet bidrar til en relativ normalisering av forestilling om Opus Dei blant katolikkene, og dermed også hos folk generelt. I en tid da institusjonens fremste prioritet er Benedikt 16 vektlegging av «identitet» i møte med «relativismens» farer, framstår Opus Deis teser stadig mer i overensstemmelse med de dominerende strømningene innenfor den katolske kirken.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Opus Dei har mange typer medlemmer. «Supernumeraries» (ca. 70 prosent) er for det meste gift og har et vanlig familieliv som–til å være knyttet til en intens religiøs praksis–i det store og det hele lik familielivet til størstedelen av befolkning i landet de lever i. «Numeraries» og de «innlemmede» (alt etter om de bor i Opus Deis sentre eller ei) lever i sølibat, men avlegger ikke et religiøst løfte. Til slutt finner vi prestene (to prosent av medlemmene). Visse prester er ikke direkte medlemmer av Opus Dei men tilknyttet gjennom Prestesamfunnet ved Santa Croce som er direkte knyttet til organisasjonen.

2 François Normand, «La troublante ascension de l'Opus Dei» (Opus Deis problematiske forfremmelse), Le Monde diplomatique, september 1995.

3 Se for eksempel Véronique Duborgel, Dans l'enfer de l'Opus Dei (I Opus Deis helvete), Albin Michel, 2007, en beretning fra et tidligere medlem.

4 Christine Boutin er rådgiver i Det pavelige rådet for familien.

5 Særlig i Spania og Sør-Amerika. I Storbritannia skjuler ikke nåværende transportminister, Ruth Kelley, at hun er supernumeraria i Opus Dei.

6 Alle detaljene til denne strategien blir forklart av en av bakmennene i Marc Carrogio, Brian Finnerty og Juan Manuel Mora, «Three years with the Da Vinci Code», (http://www.opusdei.us/art.php'p=15986).

7 L'Espresso, 30. juli 2005.

8 John L. Allen Jr, Opus Dei: An Objective Look Behind the Myths and Reality of the Most Controversial Force in the Catholic Church, Doubleday, 2005.

9 Man må bevise at man ikke er spesielt krigslysten for å få tilgang til disse dokumentene, en krigslyst som granskere som Peter Hertel (Schleichende Ûbernahme, das Opus Dei unter Papst Benedikt XVI, Publik-Forum, 2007) ikke manglet.

10 Saligkåring og kanonisering gjelder fortsatt nesten utelukkende geistlige.

11 I Abbé Hervé Gresland, «La canonisation de Josémaria Escriva de Balaguer ou une nouvelle étape de la glorification de l'Eglise conciliaire» (Kanoniseringen av Josémaría Escrivá de Balaguer eller en ny etape mot glorifiseringen av den forsonende kirken), Nouvelles de chrétienté (Nyheter fra kristendommen), nr. 77, september-oktober 2002. Nouvelles de chrétienté, et tidskrift som gis ut seks gang i året av Prestebrorskapet Saint-Pie X (katoliske fundamentalister).

12 Se for eksempel i Romana (nr. 41, juli-desember 2005) forelesningen til Fernando Ocariz, hjelpeprest i Opus Dei, om paragraf 8 i Vatikanets grunnlov, Lumen Gentium. Ocariz følger her Joseph Ratzingers linje i hyllesten av Dominus Jesus av 2000, der han forsvarer at termen «kirke» kun skal brukes om Den katolske kirken. Romana er Opus Deis nyhetsbrev.

13 Opus Dei styrer også svært suksessfullt flere utdanningssteder viet grupper som ikke er spesielt favoriserte, som ELIS-senteret i Roma, et utdanningssenter for ungdommer og voksne med et svært godt rykte. Romas ordfører og leder for Demokratipartiet (venstre), Walter Veltroni, lovpriser senteret.

14 De første opusiske ministrene (Mario Navarro Rubio, finansminister og Alberto Ullastres, handelsminister) gikk inn i regjeringen i 1957. Ifølge kildene har mellom åtte og tolv ministere (av rundt hundre totalt) vært medlem av Opus Dei i regjeringene fram til 1975. (…)