Carlos Slim – statssubsidienes mann

Carlos Slims livsførsel er nærmere den vanlige meksikaner enn en «jetsetteren» som han «forakter», hvis man skal tro flesteparten av portrettene av ham som pressen har pøst ut etter at han ble plassert i toppsjiktet av listen over planetens rikeste. «Ingen ståkende 'sløsing' for baseballsupporteren som ikke bruker datamaskin, skyr sosietetens middagsselskaper, fortreker chili framfor kaviar, og lenge har kjørt bilen sin selv.» Alt ved ham utstråler «nøkternhet», eller snarere «ydmykhet». Alt unntatt overskuddene …

Ifølge næringslivstidsskriftet Forbes hadde Slim en formue på 59 milliarder dollar sommeren 2007. Det meksikanske økonominettsted Sentido Comun mente at Forbes' tall var altfor lave ettersom «kong Midas» skal hatt noen lykketreff på børsen og økt formuen til 67 milliarder dollar, en økning på nærmere 740 prosent i forhold til 2000. På den tiden kunne han bare oppvise den 33. største formuen i verden.

Men for virkelig å gripe omfanget av formuen må man sette den i kontrast til et Mexico der 40 prosent av befolkningen må nøye seg med mindre enn to dollar om dagen. Med en rikdom på mer enn en fjerdedel av statsbudsjettet, står Slim for over 40 prosent av den samlede kapitalen på Mexicos børs. En annen absolutt rekord: han står bak nær åtte prosent av landets brutto nasjonalinntekt (BNI). Til sammenligning overskred John D. Rockefeller aldri 2,5 prosent av den amerikanske BNI.

Slik sett gjenspeiler portrettene av «kjøpmannssønnen» Carlos Slim ikke direkte virkeligheten, men snarere måten den moderne kapitalismen forteller sin historie. Særlig slik den gjør det gjennom disse «eksemplariske» hvermannsene som lykkes gjennom evner og arbeid. Disse «livshistoriene» har faktisk den fordelen at de gir de mindre rike – som man kunne frykte en dag ville bli lei av de stadig økende ulikhetene – et håp om at det, kanskje, en dag er deres tur. Magasinet Le Point innleder et av deres (mange) portretter av Slim med disse ordene: «Hvem drømmer ikke om å våkne en morgen som medlem av millionærfamilien? Bevar troen, det kan fortsatt hende deg. Nye dollarmillionærer spretter opp som paddehatter.»

Ifølge kapitalistmytologien er det gjennom eksepsjonelle intellektuelle evner – ofte synlig fra tidlige barndom av – som er «hemmeligheten» bak disse moderne heltenes formuer. Selv om han sikkert er svært «begavet», er det ikke det som skiller Slim fra resten av gjengangerne på «Forbes-listen», og hans formue skyldes kanskje mindre kjærlighet til tall enn hans familiebakgrunn og politiske venner.

SLIM BLE FØDT inn i rikdom etter at hans far – en libanesisk innvandrer – skapte seg en formue på eiendom under den meksikanske revolusjonen. Slim ble fort en av de viktigste finansieringskildene til Det institusjonelle revolusjonspartiet (PRI), som kom til å styre Mexico fram til år 2000. Og det manglet ikke på gjenytelser.

I 1982 førte fall i oljeprisen til en alvorlig økonomisk krise i Mexico. Daværende president José López Portillo nasjonaliserte bankene, men målet hans var ikke å skape grunnen for en «sosialistisk» stat, det var snarere å «nasjonalisere oligarkiets private gjeld». Likevel ble den tradisjonelle eliten engstelig og solgte unna aksjene sine for å kunne stikke av fortest mulig. Slim var ikke like bekymret – vennene hans satt tross alt med makten – og utnyttet panikken til å slå kloa i noen av landets største selskaper. Særlig likte han bedrifter som levde av leveringer til staten. Dette tjente han tjente godt på. Eksempelvis er Seguros de México – landets største forsikringsselskap, som han kjøpte for 44 milliarder dollar – i dag verdt 2,5 milliarder.

Men det er takket være hans venn Carlos Salinas de Gotari – som ble valgt til president i 1988 – at formuen for alvor este. Med den «økonomisk oppåpningen» som ble gjennomført under påtrykk fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, ønsket Salinas (selv om han var svært føyelig) skape grunnlag for en nasjonal kapital som var i stand til å motstå angrepene fra de amerikanske selskapene. Dette ønsket var ikke først og fremst «nasjonalistisk», det hvilte snarere på utsiktene til å knytte direkte bånd med landets framtidige profittsentre. Presidenten viste seg dessuten mer opptatt av å tekkes de store næringslivslederne, ettersom han hadde kommet til makten ved hjelp av valgfusk, noe som ikke hadde gått upåaktet hen.

Hundrevis av statsselskaper ble dermed solgt, fortrinnsvis til presidentens nærmeste. Fra to i 1991 økte antallet meksikanske milliardærer til 24 i 1994, da perioden hans var over. Den fremste blant dem het Carlos Slim.

I 1990 kjøpte Slim Teléfonos de México (Telmex) sammen med Southwestern Bell og France Telecom. Omstendighetene rundt kjøpet var tvilsomme. Foruten en pris som de meksikanske myndighetene var taktfulle nok til å holde på et rimelig nivå (omtrent to milliarder dollar for 20 prosent av selskapet), skånte salgsbetingelsene Slim for konkurransens ubehageligheter: «Mens land som Brasil og USA fordeler statsmonopolet på forskjellige konkurrerende selskaper, solgte Mexico sitt monopol fullstendig intakt, og forbød konkurranse i seks år,» forteller Wall Street Journal.

Telmex ble i tillegg forært den eneste konsesjonen for landsdekkende mobiltelefoni, mens konkurrentene måtte nøye seg med begrensede konsesjoner for visse regioner. Selskapet – som kontrollerer 90 prosent av fasttelefonnettet – er i dag det nestestørste børsnoterte selskapet i Latin-Amerika. América Móvil – «mobiltelefoni»-filialen til Slim-gruppen – har seilt opp på en femteplass i listen over verdens største mobiltelefonselskaper, med 70 prosent av de meksikanske markedet og mer enn 120 millioner kunder i rundt femten land. Men Slim-imperiet begrenser seg ikke til telekommunikasjon.

OM DEN VANLIGE meksikaner bruker strøm, fyller bensin på tanken eller kjøper en plate, en bok, en sjokolade, om han går inn i et supermarked eller på et tog, om han røyker, driver med idrett, ser på tv, om han «surfer» på internett eller bruker dopapir, heller han sine «pesos» ned i de dype lommene til Carlos Slim. Hans imperium, Carso-gruppen, teller faktisk mer enn 250 selskaper i så vidt forskjellige sektorer som butikkjeder (Sanborns), sigaretter (Cigatam), gruvedrift og kjemisk industri (Empresas Frisco), jernbane (Ferromex), undervannskabler og PVC-slanger (Condumex), rørledninger, oljeplattformer. Og selv datamaskiner – deriblant 3 prosent av Apple som Slim kjøpte – flaks! – noen dager før Steve Jobs vendte tilbake som sjef, en gjenkomst som førte til at aksjekursen steg med mer enn 480 prosent. Slim er til stede i så å si alle de latinamerikanske landene – særlig innen telekommunikasjon – og besluttet nylig å styrke sitt nærvær i landbrukssektoren ved å investere i biodrivstoff i Paraguay.

Carso-gruppen har en omsetning på mer enn 150 milliarder dollar. Selskapet har nærmere 220 000 ansatte, som får delt ut brosjyrer som hamrer inn budskapet «Økt produktiviteten, konkurransedyktigheten, reduser kostnadene og utgiftene». En instruks som seg hør og bør blir fulgt. Selv om konsernet er et av de med raskest voksende i Mexico, får de ansatte spesielt lave lønninger der «provisjonen» ofte utgjør over 50 prosent av lønna.
En slik suksess åpner dører (noe som gjør det enklere å få suksess). Slim spiller bridge med Bill Gates (hans partner), omgås Rockefeller, prins Charles, den tidligere spanske presidenten Felipe González (hans globale lobbyist) og New Yorks tidligere borgermester, Rudolph Giuliani, som han ga valgkampbidrag til (slik han også gir til Hilary Clinton).

Arv, politiske kontakter og utbytting av de ansatte: alt i alt er «hemmeligheten» bak Slims formue mindre et bestemt talent enn de tradisjonelle drivkreftene bak kapitalistisk akkumulasjon. Og likevel framstilles han som en støvete konservativ! Snarere tvert imot. Den store bruddlinjen går ifølge ham mellom «moderniteten og arkaismen, ikke mellom høyre og venstre». Av den grunn skjuler han ikke – til enkeltes store forbauselse – sitt vennskap med Brasil president Luis Inácio «Lula» da Silva, som han deler kritikken av nyliberalismen med. Forkjemperne for økonomisk liberalisering lar seg lett omvendes til proteksjonister med en gang de har fått monopol.

I MEXICO GÅR Slims interesser i siste instans foran nasjonens. Carso-gruppens priser på internettilkobling er over 260 prosent høyere enn i nabolandene, 312 prosent høyere for mobiltelefon og 65 prosent for fasttelefon. Dette har, ifølge den meksikanske sentralbanksjefen, Guillermo Ortiz, en direkte innvirkning på «nasjonens konkurransedyktighet».

Kan man dermed kritisere monopolet til Carlos Slim? I Mexico er det ingen som våger. Carso-gruppen er som landets økonomiske ryggrad, blitt en hellig ku. Med sin sjenerøsitet alene, gjør Slim politikerne overbærende: han gir penger til alle de politiske partiene, særlig opposisjonspartiene under forrige presidentvalg. Også de store fagforeningene har nytt godt av hans gavmildhet siden begynnelsen av 90-tallet, og innrømmer at deres kritikk som følge av dette har blitt nedtonet en smule. Og i mediene krever fornuften – i Mexico som andre steder – at man avstår fra å irritere annonsørene. Og Slim er den viktigste av dem.
Ifølge Andrés Oppenheimer, en av de mest kjente spaltistene i Latin-Amerika, er det nytteløst å kritisere Slims formue. Derimot må man «skape en veldedighetskultur som gjør at man lovpriser de som gir mest, gjør dem til virkelige helter». Slim virker å ha tatt oppfordringen, men ikke uten å ha presisert at han på ingen måte har noen «intensjon om å dele ut sin formue til høyre og venstre, som julenissen». Men i løpet av de siste årene har magnaten betalt for 200 000 kirurgiske operasjoner, 70 000 briller, 150 000 studiestipender og 95 000 sykler.

Og det er bare begynnelsen. Filantropen har annonsert at han vil gi fire milliarder dollar – litt mindre enn 7 prosent av pengene han har skrapt sammen de siste syv årene – i til veldedighet og utdanning. Privat sektor, hevder han, må «involvere seg sterkere i formingen av menneskelig og fysisk kapital,» for å skape forbruker til produktene deres. Da Financial Times spurte ham om hans bidrag på dette området, understreket Slim sitt ansvar: å la Mexico tjene på «næringslivserfaringen, [som] kan være et svar sosiale utfordringer som overskrider politikken». Med andre ord, gjør at landet blir styrt som en bedrift. Fortrinnsvis en av hans egne.

(…)