Hard valgprøve for den italienske venstresiden

Etter Akira Kurosawas film Rashomon – som vant Gulløven i Venezia 1951 – vet vi at en sannhet er mindre forbløffende når den beskrives fra fire–fem ulike synsvinkler. Når det gjelder tilblivelsen av det «enhetlige og mangfoldige» politiske fenomenet kalt «La Sinistra – l’Acrobaleno» («Venstresiden – Regnbuen»), er det derfor best å lete etter bruddstykker av motstridende sannhet, men med én fellesnevner: nederlaget.

At Regnbuen er et forsøk på å komme med et svar på nederlaget til Romani Prodis regjering (2006-2008) og hans praksis med skiftende allianser, kan ikke benektes. De tidligere venstredemokratene og deres sentrumspartnere er nå samlet i Partito Democratico (PD, Det demokratiske parti) og til venstre for dem har det samlet seg krefter som har reelle problemer med å fornye analysen av det italienske samfunnet og med å finne fotfeste i det.

Tre faktorer avgjør denne nydannelsens ulykksalige ferd: regjeringen Prodis fall og den svært negative dommen som venstresidens velgere felte over dette eksperimentet, opprettelsen av PD og moderniseringen som lederen Walter Veltroni fikk gjennomslag for. og at man trenger å samle en stor nok masse – i form av velgere og organiserte strukturer – til å forhindre en mulig endring av valgloven.

Under disse omstendighetene gjør kommentatorene rett i å framheve det opportunistiske ved denne nødvendige omgrupperingen. Det er åpenbart tilfellet for ledelsen til hver av de fire partiene som utgjør Regnbuen: Franco Giordano og Partito della Rifondazione Comunista (PRC, Partiet for den kommunistiske nystiftelsen), Oliviero Diliberto og Partito dei Comunisti Italiani (PdCI, De italienske kommunistenes parti), Alfonso Pecoraro Scanio og Federazione dei Verdi (FV, De grønnes føderasjon) og Fabio Mussi og Sinistra Democratica (SD, Demokratisk venstre).

Alle disse kreftene – som til sammen talte om lag 150 folkevalgte og senatorer – erfarte at de ikke klarte å bruke regjeringsmakten til å endre verken den politiske balansen eller maktforholdene i samfunnet. De fikk også merke regjeringens manglende popularitet, som ble stadfestet i det katastrofale regionalvalget i mai 2007.¹ Samtidig som meningsmålingene i forkant av parlamentsvalget 13. og 14. april blir stadig dystrere, er de også blitt klar over at sentrum-venstre ganske enkelt så på dem som en valgreserve underlagt den evinnelige utpressingen: Hvis Prodi faller, kommer Silvio Berlusconi tilbake.

ALLE SOM I 2006 stemte på l’Unione,² alliansen mellom den moderate og den radikale venstresiden, med håp om en dyptgripende samfunnsendring, vet at regjeringen ikke har holdt løftene sine. Regjeringens tanke om «to faser» – først stabiliseringen av økonomien, så sosial rettferdighet – har fått den til å forlate vesentlige deler av sitt politiske program. Skuffelsen kan ha gjort en del velgere til hjemmesittere, og springer ut av den passiviteten som følger av å støtte en «vennlig regjering». I solidaritetens navn blir de sosiale kampene for borgerrettigheter og fred, så vel som kampen mot de store miljøskadelige prosjektene utsatt eller brakt til taushet. Derfor tiltar kritikken av mangelen på demokrati i partiene. De har på sin side en ubønnhørlig tendens til å legge seg flate, samme hva det koster, for å møte regjeringsevnens institusjonelle krav …

Gjennom en besluttsom kamp mot skatteunndragelser økte faktisk regjeringen Prodi de offentlige inntektene, men den klarte likevel ikke å hindre at de sosiale ulikhetene økte. Dagens italienske samfunn er blitt så fragmentert at det ligner et «kvelende slam».³ Folk er uten illusjoner når det gjelder politisk handlekraft og muligheten for å forandre tingenes tilstand. Femten år etter Tangentopoli,⁴ har politikernes maktesløshet og gjensynet med ulike former for korrupsjon satt dype spor i samfunnsånden. Et nytt sosialt spørsmål har eksplodert som resultat av at store deler av ungdommen opplever en stadig mer usikker situasjon.⁵ Gjennom ti år med lønns – og pensjonsstopp er problemet bare blitt verre. Samtidig er den reelle prisstigningen – særlig på nødvendighetsartikler –dobbelt så høy som det de offisielle statistikkene viser. Sentrum-venstre har ikke klart å forhindre at borgerrettighetene og prinsippet om skillet mellom stat og kirke igjen blir angrepet – biskopenes offensiv mot retten til abort er et eksempel.

OPPRETTELSEN AV Partito Democratico – og i enda større grad sjokket Walter Veltroni forårsaket da han avgjorde at partiet hans skulle stille alene ved valg til nasjonalforsamlingen – utløste et politisk jordskjelv. På noen uker snudde dette sololøpet opp ned på det politiske landskapet: Berlusconi begravde sitt parti Casa delle Libertà og fant opp Popolo della Libertà (PDL, Frihetens folk), overbevist om at han slik kunne holde midten av sjakkbrettet uten å måtte alliere seg med Pier Ferdinando Casini og hans Unione dei Democratici Cristiani e di Centro (UDC, Unionen av kristeligdemokrater og sentrum) og Clemente Mastella og Unione democratici per l’Europa (UDEUR, Den demokratiske union for Europa), som for øvrig felte regjeringen Prodi (se egen sak). Venstresiden opplevde en lignende rystelse: L’Unione er død og rådspresidenten, Prodi, som tar seg av de løpende sakene, har søkt tilflukt i en øredøvende taushet.

Veltroni og Berlusconi deler altså ønsket om å innføre et topartisystem under påskudd av «å forenkle den politiske rammen», «å oppfylle flertallets ønske» og at det skal «nytte å stemme». Mange kommentatorer viser hvordan disse lederne med støtte fra de store avisene har forsøkt å gjøre valget til en konflikt mellom to personer. De har brukt og misbrukt bildet av duellanter som møter hverandre med slagord og meningsmålinger. Et annet tegn på felles interesser finner vi i hvordan de forvalter den offentlige fjernsynstiden etter prinsippet om lik fordeling – kalt par condicio⁶ – her er begge rede til å ofre de andre konkurrentenes synlighet for dette målet.

PD-lederen har ingen skrupler når han peker ut de nye kandidatene, som ser seg sikret en plass i parlamentet. Ved å velge de unge industriarbeidernes visepresident og den eneste arbeideren som overlevde katastrofebrannen i stålverket Thyssen-Krupp i Torino (der syv mennesker omkom 5. desember 2007), en kvinne som arbeider ved et callsenter og en stor industrileder, har han illustrert den treffende parodien på hans bruk av «men også».⁷ Veltroni viste den samme balansekunsten da han i uttalelser om etiske spørsmål forsøkte å bagatellisere sameksistensproblemene mellom sentrum-venstre-katolikkene (kalt «teodem»)⁸ og de radikale.⁹

I midten av mars virker det usannsynlig at PDs framgang skal hindre PDL i å vinne. Plutselig spiller Veltroni kvitt eller dobbelt. Klarer han å gjøre prognosene til skamme, sikrer han seg en uangripelig lederstilling for lang tid framover. Hvis ikke må han betale dyrt for det: Demokratene vil havne i opposisjon, og selv om de blir mange vil de være i klemme mellom Regnbuen og Cosa Bianca (Den hvite sak)¹⁰ og dermed få en marginal politisk rolle. Men andre ledere for PD – som Massimo d’Alema og Piero Fassino som har vært lite framme i denne valgkampen – vil nok kunne høste fordeler dersom deres venn og konkurrent lider nederlag …
Det framskutte valget overrasket Regnbuen i en overgangsfase og en valgkamp er så visst ikke det beste tidspunktet for å utvikle et nytt politisk prosjekt. Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Torino, Marco Revelli, mener at «det er to årsaker til venstresidens taushet: avgrunnen etter et regjeringseksperiment som ikke ga uttelling (for en sorg som ikke blir bearbeidet er like giftig som enhver «fortrenging») og av det tyngende kulturelle etterslepet i samfunnsanalysen. Selv om jeg forstår at det er vanskelig for venstresiden å ta fatt på disse spørsmålene i en valgkamp der den kjemper for å overleve.»¹¹

SAMHOLDET HAR VIST seg uunnværlig på tross av – eller på grunn av – delenes ubetydelighet, ettersom hver enkelts særegenheter er redusert til noen fetisjer som skal dekke over den manglende evnen til å oppnå resultater. Enkelte ser ut til å være mer opptatt av å fremme en motstandslogikk – unngå at venstresiden utryddes sammen med dens tilstedeværelse i de to kamrene – heller enn å bygge noe nytt. Forvirring, for ikke å si fiendtlighet i forhold til enhetsprosessen kommer til uttrykk i partienes ledende grupper: Enkelte ser ut til å håpe at de vil kunne ta fatt som før så snart valget er over, og preger derfor landskapet med sine innbitte særegenheter. Bare velgernes dom vil gjøre det mulig å se klarere inn i Regnbuens framtid: blir det et utgangspunkt for å komme fram til et samlet parti etter modell av tyske Die Linke, en enkel valgallianse eller en modell for å inngå forbund der partiene kan samordne seg i parlamentet og de lokale administrasjonene mens de fortsetter å leve sine egne liv?

Regnbuen har kastet seg ut på det politiske «markedet» på en svært improvisert måte og går valgprøven i møte med mange handikap. Den ikler seg en ny logo og må betale det det koster å gi opp de historiske symbolene som hammeren og sigden.¹² Ledelsen er provisorisk med den avtroppende presidenten for deputertkammeret, Fausto Betinotti, som kandidat til rådets presidentembete. Han vil gjerne ta æren som fødselshjelper for det nye politiske fenomenet, en rolle han uansett bare kommer til å inneha offentlig så lenge valgkampen varer. Listene gir bare en minimal åpning mot samfunnet, på grunn av at det framskutte valget gir knapp tid, men også fordi man venter å ta færre mandater slik at det blir nødvendig å sikre at disse står for en viss balanse mellom de fire grunnleggerne.

MEN DET MEST foruroligende punktet er at den politiske identiteten ennå er usikker, slik det viste seg gjennom splittelser under parlamentsavstemningene helt fram til slutten av perioden. Regnbuens partiprogram ble redigert innen lukkede sirkler som verken henvendte seg til de sosiale bevegelsene eller til det partiløse venstre. Reaksjonen fra florentinerne «for en samlet og mangfoldig venstreside» er betegnende. De anklaget 28. februar de ledende gruppene i de ulike partiene for «ikke å ha fulgt opp de høytidelige løftene fra 8. og 9. desember [2007]. Partiledernes politisk-kulturelle etterslep og maktesløshet er alvorlig og utilgivelig. At det skulle åpnes for debatt om programmet og nominasjonene var en nødvendig forutsetning for kraften i [vår] overbevisning, også når det gjaldt valget. Det motsatte har skjedd.»¹³

Venstresiden og miljøvernernes store tingmøte i Roma 8. og 9. desember ga faktisk store forhåpninger. Da var det framskutte valget bare en eventualitet. Samlingsprosessens fedre tenkte at de ennå hadde tid til rådighet. Et viktig politisk rom så ut til å åpne seg.

Journalisten Barbara Spinelli har gjort godt rede for dette: «Det som forener alle disse kreftene er at det sosiale spørsmålet, som framsto som vrakgods fra 18- og 1900-tallet, har dukket opp igjen. Utfordringene er ikke gårsdagens og man må finne nye aksjonsmidler. Men urettferdighetene er ikke mindre smertelige: midlertidig arbeid, enorme helseutgifter for de svake, økende fattigdom blant gamle mennesker, arbeidere som omkommer i foreldede fabrikker, som de i Torino, stadig høyere matvarepriser som følge av at Kina og India forbruker mer, at klimaet ødelegger spirende avlinger, og at energien blir dyrere. Dette er også sosiale spørsmål, hvis man bak ’det kvelende slammet’ vil se på menneskene slik de lever og ånder.»¹⁴ Hun var likevel skeptisk og tvilte på om gruppene i Regnbuen evnet å svare på denne forventningen: «Når jeg har undersøkt de franske konfliktene har jeg latt meg fortelle at ’venstresiden ikke har noen framtid når staten ikke har penger’, og på denne utfordringen finnes det ennå ikke noe svar.»

Ingen av dem som var tilstede i den store salen i messesenteret Nuova Fiera di Roma er i tvil om hva som var det avgjørende øyeblikket på tingmøtet: like etter klokken elleve om formiddagen 9. desember avsluttet Nichi Vendola, som går for å være Rifondaziones framtidige leder, sin tale med å hilse den tidligere kommunistlederen Pietro Ingrao¹⁵ velkommen i salen. Applausen braket løs på nytt og på nytt og overdøvet taleren da han insisterte på at det er historisk nødvendig «å handle raskt» : «handle raskt fordi det haster at dere samler dere, fordi landet trenger det og fordi vi må møte den tragiske situasjonen i det italienske arbeidslivet.» Og idet han hevet stemmen manet han deltakerne: «Foren eder! Foren eder!»¹⁶

ETTER VALGET VIL den eneste muligheten være å starte om igjen fra Ingrao og Vendola. Regnbuen kan ikke bygge sin framtid på valgruinene og sine 10 prosent, hvis den greier så mye. Hvis den ikke når dette tallet, vil splittelsen igjen ta overhånd. Den må da ta inn over seg den nødssituasjonen som gjør seg gjeldende i landet. Suksess eller nederlag avhenger av evnen til å knytte bånd til mangfoldet av grupper og aktivister som har forsøkt, også i løpet av årene til regjeringen Prodi, å forsvare et synspunkt som kan stå imot den nyliberalistiske modellen. Alle disse som etter «the big bang» i Genova 2001 har insistert på jakten på en «annen mulig verden», som organiserer demonstrasjoner mot militærbaser, for retten til bolig, mot de store energietende og miljøfiendtlige fabrikkene. Kort sagt: «Venstresiden – Regnbuen» må vise seg i stand til å tiltrekke seg en femte part, nemlig alle de spredte partiløse på venstresiden.

Oversatt av K. E. V.

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Av 30 provinshovedsteder som skulle fornyes erobret sentrum-høyre 20 og venstresiden ti, mens styrkeforholdene var 17 mot 13 i 2002.

2 L'Unione (Unionen) var en sentrum/venstre-valgallianse. Forløperen l'Ulivo (Oliventreet) var navnet på flere allianser mellom ulike sentrums- og venstrepartier ledet av Prodi. Alliansen dannet regjering i 1996 sammen med Refondazione Communista. Etter Prodis avgang som statsminister i 1998 var den hovedstammen i tre påfølgende regjeringer inntil tapet i 2001 for Silvio Berlusconi og hans Casa delle Libertà. Prodis allianse vant valget i 2006 med knappest mulig margin. L'Ulivo ble innlemmet i l'Unione og medlemmene slått sammen til Partito Democratico. Overs. anm.

3 Det italienske uttrykket henspiller på den seige massen som fra tid til annen dekker Adriaterhavet og ble innført av den 41. rapporten til det italienske senteret for samfunnsforskning og samfunnsinvestering, Censis, som ble presentert 7. desember 2007. (www.censis.it/).

4 Tilnavn på korrupsjonssystemet som var karakteristisk for Kristeligdemokratene og Sosialistpartiet fram til 1990-tallet, og som ble oppløst som følge av dommernes aksjon mot mafiaen, kalt «Rene hender».

5 Fra 2005 til 2007 er antall unge som har kommet inn på arbeidsmarkedet med en midlertidig kontrakt økt fra 720 000 til 870 000, dvs med 20,1 prosent.

6 I henhold til loven 38/2000 med endringene og de påfølgende reglementene fra Den parlamentariske kontrollkommisjon og Myndigheten for kommunikasjonssikkerhet.

7 Komikeren Maurizio Crozza understreket Veltronis inkluderende holdning da han imiterte hans insisterende bruk av frasen «men også». Denne parodien var så vellykket at frasen øyeblikkelig ble overtatt av pressen.

8 Det dreier seg om en strømning innen PD med katolsk inspirasjon, der aktivistene ofte kommer fra kristendemokratene. Frontfiguren deres, senatoren Paola Binetti nektet 6. desember i 2007 å gi regjeringen Prodi sin tillit på et dekret som inneholdt et lovforslag mot homofobi.

9 PD har inngått to valgavtaler, en med dommeren og den tidligere korrupsjonsetterforskeren Antonio di Pietros parti Italia dei Valori, som stiller med sitt eget merke, den andre med Partito Radicale, uten merke, men med garanti om et titalls seter .

10 Navnet på den nye alliansen mellom Unione dei Democratici Cristiani e di Centro (UDC) til Pier Ferdinando Casini, Lorenzo Cesa og Rocco Buttiglione og Rosa Bianca (Den hvite rose) til Savio Pezzotta, Mario Baccini og Bruno Tabacci.

11 Intervju i dagsavisen Il Manifesto, Roma, 22. februar 2008.

12 Rifondaziones leder Fosco Gianni skrev for eksempel i tidsskriftet til manifesto Ernesto 15. november 2007: «Historisk sett har utviskingen av det kommunistiske emblemet vært et taktisk spørsmål: en slik forandring har alltid vært en trojanerhest for (?) å forlate den kommunistiske og revolusjonære kulturen. Da det italienske kommunistpartiet forlot sitt emblem lot den ikke bare et symbol falle slik (den tidligere kommunistlederen Achille) Ochetto sa: PCI ga opp seg selv, sin historie og kampen mot kapitalismen.»

13 Il manifesto, 29. februar 2008.

14 La Stampa, Torino, 8. desember 2007.

15 Som antifascistisk partisan var han direktør for den kommunistiske dagsavisen L'Unita og president for Deputertkammeret fra 1976 til 1979.

16 La Stampa, 10. desember 2007. (…)