Sjelens og kapitalens bok

filosofi enhet og samhold,» står det skrevet i Ruhnama («Sjelens bok»), boken den turkmenske diktatoren Saparmurat Nijazov skrev som ledd i sitt megalomane prosjekt om å gjøre Turkmenistan til en «nasjon», og seg selv guddommelig. I dokumentaren Shadow of the Holy Book, som ble vist på Eurodok-festivalen i Oslo i mars, undersøker finske Arto Halonen hvordan denne underlige boka på merkverdig vis er oversatt til over 40 språk.

Turkmenistan er et av de mest oljerike landene i Sentral-Asia, og en viktig olje- og gassleverandør til Europa så vel som Kina og Russland. Etter at landet brøt løs fra Sovjetunionen i 1991 ble Nijazov, som var leder for Turkmenistans kommunistparti, sittende med makten. Han utviklet seg raskt til en autoritær, nasjonalistisk og stormannsgal diktator. I 1993 tok han navnet Turkmenbasji – «Leder for turkmenerne» – med referanse til Tyrkias landsfader, Atatürk. Fram til han døde i 2006 var hans store prosjekt å «turkmenisere» turkmenerne med seg selv som den store landsfader. Men i motsetning til Atatürk begrenset han seg ikke til å gjøre seg selv til objekt for en slags sekulær statsreligion. Han forsøkte uhemmet å opphøye seg selv til en guddommelig skikkelse på en måte som framsto mest som en parodi på den tradisjonelle diktatoriske personkult, med de mange gullstatuene av seg selv som han reiste rundt om i landet og de mange arbitrære lovene (som forbud mot gulltenner og forbud for menn å bruke sminke på TV).

I begynnelsen var ikke ordet, ifølge Gud som taler gjennom Nijazov i Ruhnama: «Fram til nå var det en rekke ord, spesielle ord, men ikke et helt ord». Dette problemet løste Ruhnama, med sin blanding av historieforfalskning, moralfilosofi, leveregler, og kitschaktige usammenhengende religiøs kveding som presenterer seg selv som sidestilt med både Koranen og Bibelen. Boka ble utgitt i 2001 og raskt innført som pensum på alle utdannelsesnivåer fra grunnskolen til universitetet. Man må til og med bevise sine kunnskaper om bokas innhold for å få førerkort. I hovedstaden Asjkhabad står det en gigantisk kopi av boka som hver kveld klokken åtte åpner seg og spiller av opplesninger av den gjeldende siden. All offentlig kritikk av boka kan medføre straffeforfølgelse.

Etter at Nijazov døde i 2006 tok hans tidligere tannlegge og helseminister Gurbanguly Berdimuhammedow – utseendemessige bemerkelsesverdig lik Nijazov, kommenterer Halonen i dokumentaren. Berdimuhammedow har lovet å myke opp det undertrykkende regimet, men foreløpig er det få rapporterte endringer.

HVORFOR ER DENNE boka – som er skrevet for å gi turkmenerne en flunkende ny historie og nasjonalfølelse – oversatt til mer enn 40 språk? Svaret er relativt enkelt: det er den enkleste måten å få kontrakter i det oljerike landet. For eksempel oversatte Siemens boka til tysk for å ro i land en kontrakt om levering av avansert overvåkningsutstyr for å kontrollere enhver antydning til opposisjon mot regimet. Det franske selskapet Bouygues brukte sitt eierskap i den franske tv-kanalen TFI til å lage et rent propaganda program om Turkmenistan, som tilsynelatende var ment for franske tv-tittere, men som kun ble sendt på turkmensk tv.

Selv om boka er oversatt på over 40 språk skulle det vise seg vanskelig for Halonen å få takk i ett eneste eksemplar fra det multinasjonale selskapene. Det skjemtes tydeligvis av hele affæren, og ville knapt vedkjennes seg eksistensen av boka. Derimot var det mulig å få dem til å innrømme at de hadde utført oppdrag i Turkmenistan. Muligens var det et utslag av estetisk bevissthet som fikk dem til å avvise enhver tilknytning til denne boka som kombinerer en smakløs innbinding i dus rosa og grønn med et like smakløst innhold.

Men en sekvens i dokumentaren viser en interessant parallellitet mellom to tilsynelatende uforenlige diskurser: selskapenes slagord for sine «verdier og visjoner» og «samfunnsansvar» klippes inn i den gigantiske kopien av boka i Asjkhabad. Eksempelvis Siemens: «Vår jobb er å løse morgendagens utfordringer». Slagordene passer fint inn i det brutale regimet i Turkmenistan og dets diktatoriske utfordringer. I likhet med astrologispaltene i tabloidavisene, passer de til det meste. Nijazovs nasjonalistisk-religiøse språk viser seg å ha et fundamentalt likhetstrekk med næringslivets nytale: det er ikke innholdet som står i sentrum, men performativiteten, at språket har virkning.

Det dreier seg i begge tilfellene om uproblematiserende språk som kun brukes som ornament, et rent instrumentelt språk for å legitimere et diktatur med å gjøre det guddommelig innstiftet eller å skape «merverdi» for sine produkter gjennom selvforherligelse. Selskapenes tilstedeværelse i Turkmenistan står i strid med deres selverklærte «grunnverdier», på samme måte som Ruhnamas «verdier og visjoner» for det turkmenske folket ikke gjenspeiler virkeligheten i Turkmenistan.

© norske LMD