Sultens flyktninger

Natten var bekmørk. Månen syntes ikke. Vinden blåste i over 100 kilometer i timen. Den skapte bølger på over ti meter, som med et fryktinngytende brak slo ned på den skrøpelige trebåten. Den lille båten som ti dager tidligere hadde reist ut fra ei lita bukt ved Mauritanias kyst, med 101 afrikanske sultflyktninger om bord. Da alt håp var ute, kastet stormen mirakuløst nok båten opp på et skjær ved El Medano-stranden, på en liten øy i øygruppen Kanariøyene. I båten fant soldater fra den spanske sivilgarden fire lik: tre ungdommer og en kvinne var døde av sult og tørst.

Den samme natten, noen kilometer unna, på stranden El Hierro, strandet en annen skrøpelig holk. 60 menn, 17 barn og syv kvinner hanglet ut av vraket, som vaklende spøkelser på grensen til døden.¹

På omtrent samme tid, men i Middelhavet, utspiller nok et drama seg. 15 mil sør for Malta oppdager et observasjonsfly fra organisasjonen Frontex en overlesset Zodiac-båt med 53 passasjerer som – antakelig på grunn av motorstopp – er fullstendig i bølgenes makt. Om bord på den drivende båten registrerer flyets kamera små barn og kvinner. Tilbake på basen i Valletta, informerer piloten de maltiske myndighetene om det han har sett, men de nekter å gjøre noe med det, og unnskylder seg med at de skipbrudne befinner seg i «den libyske hjelpesonen». Representanten for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Laura Boldini, griper inn og ber malteserne sende en redningsbåt snarest mulig. Ingenting skjer. Europa rører ikke en finger. Ingen har siden sett noe til de skipbrudne.

Noen uker tidligere hadde en liten båt fylt til randen med over hundre afrikanske sultflyktninger forsøkt å komme seg til Kanariøyene. Den sank utenfor Senegal. To personer overlevde forliset.²

FLERE TUSEN AFRIKANERE, deriblant kvinner og barn, bor i provisoriske leire utenfor gjerdene til de spanske enklavene Melilla og Ceuta, i det golde Rif-området i Marokko. På ordre fra EU-kommissærer fra Brussel, jager marokkansk politi flyktingene ut i Sahara-ørkenen.³ Med verken mat eller vann. Hundrevis, kanskje tusenvis, av dem dør blant ørkenens fjell og sanddyner.⁴

Hvor mange unge afrikanere forlater hjemlandet sitt og setter livet sitt i fare i fortvilte forsøk på å komme seg inn i Europa? Det antas at det er omtrent to millioner mennesker som årlig forsøker å ta seg ulovlig inn i EU. Blant disse omkommer omtrent 2000 i Middelhavets bølger, og like mange i Atlanterhavet. De prøver for eksempel å komme seg til Kanariøyene fra Mauritania eller Senegal, eller krysse Gibraltarstredet fra Marokko.

Ifølge den spanske regjeringen kom 47 685 afrikanske migranter fram til spanskekysten i 2006. Mens 23 151 migranter kom seg til de italienske øyene eller Malta fra Den libyske arabiske jamahiriya eller fra Tunisia. Andre forsøker å nå Hellas, via Tyrkia eller Egypt. Generalsekretær Markku Niskala i Den internasjonale Røde Kors og -Halvmånebevegelsen (IFRC) forteller at «denne krisen dysses ned, og ingen vil snakke om den. Ikke nok med at ingen forsøker å hjelpe disse menneskene i den ytterste nød: det finnes ikke engang noen organisasjon som fører skikkelig statistikk som kunne klargjort omfanget av disse daglige tragediene.»⁵

For å forsvare Europa mot disse migrantene, har EU opprettet en delvis hemmelig militærorganisasjon som går under navnet Frontex. Dette europeiske grensekontrollbyrået vokter «Europas ytre grenser».

Frontex har hurtiggående (og væpnede) båter til bruk i rom sjø, kamphelikoptre, en flåte med overvåkningsfly (som har ultrasensible kameraer og nattsyn), radarer, satellitter og moderne elektronisk langdistanseovervåkningsutstyr.

I tillegg har byrået «mottaksleire» på afrikansk jord, der de plasserer sultflyktningene, som ofte kommer fra det sentrale, østlige, eller sørlige Afrika, fra Tsjad, fra Den demokratiske republikken Kongo, fra Burundi, fra Kamerun, fra Eritrea, fra Malawi, fra Zimbabwe. Ofte bruker de ett eller to år på å reise gjennom Afrika. De lever fra hånd til munn, krysser grenser og forsøker litt etter litt å nærme seg et kystområde. Og da blir de fanget opp av agentene til Frontex, som vil hindre dem i å nå havnebyer langs Middelhavet eller Atlanterhavet. Frontex betaler de lokale afrikanske myndighetene store summer for å opprette disse leirene, og få av dem har dermed noe imot det. Algerie har imidlertid æren i behold. President Abdelaziz Bouteflika har uttalt: «Vi nekter å godta disse leirene. Vi vil ikke være våre brødres fangevoktere.»

DE SOM VIL FLYKTE via sjøveien har imidlertid fått uventet hjelp av en heller tragisk omstendighet: De afrikanske fiskerisamfunnenes forfall langs Middelhavskysten og Atlanterhavskysten. Noen enkle tall forklarer dette:

På verdensbasis finnes det 35 millioner mennesker som lever direkte og utelukkende av fiske. Ni millioner av disse befinner seg i Afrika.⁶ Fisk utgjør 23,1 prosent av det totale inntaket av dyreproteiner i Asia, 19 prosent i Afrika. 66 prosent av alle fisker som spises er fisket i havet, 77 prosent av disse i nasjonale farvann. Oppdrettsfisk utgjør 27 prosent av verdensproduksjonen. Kontroll av fiskebestanden, som beveger seg fritt både innenfor og utenfor nasjonale økonomiske soner, er derfor svært viktig for både arbeidsplasser og mattilgang for de berørte befolkningsgruppene.

De fleste statene i Afrika sør for Sahara drukner i gjeld. De selger derfor fiskerettighetene sine til industrielle foretak i Japan, Europa eller Canada. Det industrielle fisket har katastrofale konsekvenser for de små fiskersamfunnene, selv i nasjonale farvann. Båtene til de industrielle foretakene bruker finmaskede fiskenett (som i prinsippet er ulovlig) og fisker jevnlig utenfor periodene det er tillatt å fiske i. De fleste afrikanske regjeringene som har undertegnet avtalene som gjør slik praksis ulovlig, har imidlertid ingen krigsflåte. Dermed har de ingen muligheter til å få industrifiskerne til å respektere avtalene. Så rovfisket fortsetter. Og fiskelandsbyene dør.

Industrifiskerne sorterer fisken, fryser den, hermetiserer den eller lager fiskemel som de legger selger på de lokale markedene. I Guinea-Bissau, for eksempel, et land som har en svært mangfoldig fiskebestand i nasjonale farvann, må innbyggerne – for det meste tidligere fiskere – kjøpe dansk, kanadisk eller portugisisk hermetisert fisk på markedet i Bissau.

De ruinerte fiskerne lever i stor armod, uten mye håp, uten midler til å kjempe mot gigantene som knuser dem, og derfor selger de båtene sine på billigsalg til mafiøse mennesketransportører, eller tar på seg transportjobben selv. Båtene er lagd for bruk i nasjonale farvann, og er som oftest umulige å navigere i rom sjø.

AFRIKAS SAMLEDE befolkning er på nesten én milliard mennesker. Fra 1972 til 2002 økte tallet på mennesker som er alvorlig og permanent underernærte fra 81 til 203 millioner. Denne økningen har mange årsaker, men den viktigste er EUs felles landbrukspolitikk.

De industrialiserte OECD-landene betalte i 2006 mer enn 350 milliarder dollar i produksjons- og eksportsubvensjoner til sine egne landbrukere og oppdrettere. Særlig EU praktiserer en slik profesjonell og kynisk «landbruksdumping». Resultatet er systematisk ruinering av afrikansk livsnødvendig landbruk.

Et tydelig eksempel på dette er Sandaga, det største markedet for dagligvarer i Vest-Afrika. Sandaga er et høylytt, fargerikt, duftende og fantastisk univers som ligger midt i hjertet av Dakar. Avhengig av årstidene finner man der frukt og grønnsaker fra Portugal, Frankrike, Spania, Italia, Hellas og så videre, som koster en tredjedel eller halvparten av det tilsvarende senegalesiske varer gjør.

Noen kilometer unna arbeider wolof-bonden, barna hans og kona hans under en brennende sol opptil 15 timer daglig … og han har ingen mulighet til å skaffe seg tilstrekkelig med livsnødvendige varer.
Det er 52 land i Afrika. Av disse lever 37 nærmest utelukkende av landbruk. Få mennesker arbeider så mye og under så vanskelige forhold som wolof-bøndene i Senegal, bambaraene i Mali, mossiene i Burkina Faso eller bashifolket ved Kiwu-sjøen. Den europeiske landbrukspolitikken, den europeiske landbruksdumpingen, ødelegger livene deres, livene til barna deres.
Og når vi ser dette i sammenheng med Frontex, blir bildet uhyggelig. Den hyklerske holdningen til representantene i Brussel er forkastelig: Ikke bare er de ansvarlige for sulten i Afrika – de behandler i tillegg sultflyktningene som kriminelle.

FORHENVÆRENDE KULTURMINISTER i Mali, Aminata Traoré, oppsummerer situasjonen slik: «De menneskelige, økonomiske og teknologiske midlene som EU tar i bruk mot migrasjon fra Afrika er ikke annet enn våpen i en krig mellom en verdensmakt og unge, forsvarsløse afrikanske bønder og byborgere. I hjemlandene deres har de ingen rett til utdanning, økonomisk opplæring, arbeid eller mat på grunn av strukturtilpasning. De er ofre for makroøkonomiske valg og avgjørelser de ikke er ansvarlige for. De jages, forfølges og ydmykes når de forsøker å finne en utvei på problemene ved å emigrere. De døde, de sårede, de med varige handikap etter de blodige hendelsene ved Ceuta og Melilla i 2005, de mange tusen livløse kroppene som hver måned skylles opp på strendene i Mauritania, Kanariøyene, Lampedusa og andre steder: De er alle ofre for en tvungen og kriminalisert emigrasjon.»⁷

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Se El País, Madrid, 13. mai 2007. Natten det er snakk om er fra 11. til 12. mai.

2 Se Le Courrier, Genève, 10. desember 2006.

3 28. september 2005 drepte spanske soldater fem unge afrikanere som forsøkte å klatre over det elektriske gjerdet som omgir enklaven Ceuta. Åtte dager senere ble ytterligere seks unge afrikanere skutt ned under liknende omstendigheter.

4 Human Rights Watch, 13. oktober 2005. http://hrw.org/english/docs/2005/10/13/spain11866.htm.

5 Tribune de Genève, 14. desember 2006.

6 Ikke medregnet mennesker som jobber innenfor akvakultur. FAO : La situation mondiale des pêches et de l'aquaculture (Verdenssituasjonen for fiske og akvakultur), Roma, 2007.

7 Aminata Traoré, innlegg på Verdens sosiale forum, Nairobi, 20. januar 2007.