«Et hus for tusen rand – bare hundre euro!» Vi er to kilometer fra stranden i False Bay, mellom Table Mountain og Kapp det gode håp. Men denne boligannonsen er bare et utslag av humoren i Khayelitsha, den store townshipen et stykke øst for Cape Town. Det dreier seg om «QQ», en uregulert boligområde plassert på et sumpaktig jordstykke under høyspentledningene til Eskom, den sørafrikanske strømleverandøren. Selv om det er forbudt område, er det dekket av shacks, disse typiske planke- og bølgeblikkskurene som i Sør-Afrika utgjør boligen for hundretusener av fattige bybeboere.
20 år etter at de flyttet til denne uoffisielle kolonien som ble opprettet i 1987, har de 650 familiene i «QQ» fortsatt ikke tilgang på sanitæranlegg og må dele på åtte kraner med drikkevann. Stukket unna under asfalten løper det overalt et virvar av elektriske ledninger som forbinder brakkebyen med strømmålerne i den lovlige bydelen like ved. Branner er ikke uvanlige, og det forekommer dødsfall med jevne mellomrom. Alt som kan deles på blir leid ut, til og med nøkkelen til toalettene. En forgreining av hovedstrømkabelen er omhyggelig gjemt unna i en krok, skjult bak en haug pappesker. Mzonke Poni, som har bodd i QQ sammen med moren sin i over seks år, håper på at hans lille elektriske installasjon vil unngå saksen under neste politirazzia.
«Her har vi vår egen Waterfront!» sier Poni med et smil. Denne delen av QQ er nemlig blitt oppkalt etter det fasjonable havnestrøket i Cape Town. Hva er grunnen til det? Jo, fire måneder i året skaper vinterregnet oversvømmelser for alle som bor i skurene som ligger lavest i terrenget. Noen har hevet bakken med noen centimeter, for å kunne vinne noen dager før de må flytte stoler, fjernsyn og personlige eiendeler til en nabo eller noen i familien.
I provinsen Western Cape, hvor QQ ligger, venter 500 000 mennesker på bolig. Stadig nye bølger av unge arbeidere trenger seg sammen i brakkebyene, de fleste av dem kommer fra jordbruksprovinsene i Eastern Cape. De kan ikke flytte inn uten tillatelse fra beboerforeningen, som prioriterer par med små barn. På tross av de prekære forholdene – eller kanskje nettopp på grunn av dem – er det et sterkt samhold i disse boligstrøkene.1 Det oppleves derfor som et sjokk når myndighetene vedtar å «renske» område etter område, uten først å ha spurt rådført seg med beboerne.
ETTER EN BRANN i Joe Slovo – et annet uregulert boligområde utenfor Cape Town, som ligger rett ved flyplassen – ble ofrene plassert i nybygde hus litt lenger øst, i bydelen Delft. Men så begynte man også å tvangsflytte personer som ikke var blitt rammet av brannen. «Vi skrev til myndigheter på alle plan, fra kommunale instanser til presidenten,» forteller leder av bydelskomiteen, Mzwanele Zulu. «Men ingen kunne gi oss noen forklaring. Vi nekter å bli tvangsflyttet. Her bor vi nært transportmidler og arbeidsplasser.» For å bli hørt bestemte innbyggerne seg for å okkupere N2, motorveien som krysser slettelandet. Denne gangen kom svaret omgående. «Politiet skjøt på oss [med gummikuler]. Så ble vi arrestert for å ha oppfordret til vold.» Flere organisasjoner har klaget saken inn for domstolen, som vil avgjøre hvorvidt Joe Slovo skal evakueres eller ikke.2 Men skolen, som ligger i et stakkarslig bygg av bølgeblikk, er stengt for godt.
Det råder en spent stemning i Delft denne formiddagen. En kvinne blir med i bilen vår for å sitte på til bydelens kommunesenter og henvender seg til oss: «Synes dere det er riktig at ungdom blir tildelt nybygg, mens vi har stått på venteliste i årevis?» Blant de nybygde husene kjører en Mercedes rundt med megafon. Beboerne blir bedt om ikke å adlyde sikkerhetsstyrkene som overvåker bydelen, og som i dag foretar en improvisert folketelling som beboerne ikke aner hva skal brukes til. Domstolen har gått inn for et status quo i konflikten mellom utbyggeren Thubelisa Homes på den ene siden og beboerne på den andre. Flere av dem har okkupert hus som ikke engang var ferdigstilte. Og hvorfor? Fordi boligminister Lindiwe Sisulu3 som kom hit 16. desember 2007 for å overrekke nøkler til de som ble kastet ut fra Joe Slovo, tydeligvis hadde glemt at 30 prosent av de nye boligene var lovet bort til beboerne fra Delft.
På kommunehuset i Delft slåss to kvinner om å få tildelt det samme huset. «Dette skjer stadig oftere,» forklarer Pam Bukes, som er sekretær i Komiteen mot utkastelse. Hun peker på den ene av dem. «Man kan ikke klandre denne unge jenta for å prøve lykken, men jeg er overbevist om at hun ikke står på våre lister.» Konflikter mellom de ulike innbyggergruppene er et vanlig fenomen. De fleste som bor i Delft er nemlig av blandingsrase (utfra apartheidregimets definisjon) og stemmer på Demokratisk allianse (Democratic Alliance, DA). De mistenker Den afrikanske nasjonalkongressen (African National Congress, ANC) for å egge svart ungdom utenfra til å tvinge seg fram. «Her svirrer det av rykter og lumske knepp florerer. Det er ikke annet å vente enn at folk blir irriterte,» bemerker Martin Legassick, en universitetsansatt med et mangeårig politisk engasjement bak seg, og en ivrig deltaker i beboerforeningene. «Men man bør også huske på at den svarte befolkningen aldri har kunnet skrive seg på ventelistene.» Knapphet og rettferdighet går ikke godt sammen.
I ET HJØRNE sitter en gammel mann. 83-åringen vitner om omfanget av problemet. Han leier en shack innerst i en bakgård, og brorparten av pensjonen hans blir spist opp av husleien. «Han har stått på venteliste i over 20 år,» påpeker Franck Martin (DA), rådgiver for borgermesteren i Cape Town, Helen Zille. «Alle spør meg om faren for voldelige sammenstøt. Eneste måten å roe gemyttene på, er å la samme regler gjelde for alle. Det kan iblant være vanskelig å få til, når vi står overfor myndigheter som rett oppunder jul, da vi alle sammen hadde møtt opp for å demonstrere foran tinghuset, benyttet anledningen til å sende ut politistyrker for å tømme husene! Folk vil ha tak over hodet, vann, sanitæranlegg og et arbeid i nærheten. Ved å ignorere folks mest grunnleggende behov, leker regjeringen med ilden. Staten bruker bare 1,5 prosent av statsbudsjettet på boliger, mens land vi kan sammenligne oss med bruker mellom 5 og 7 prosent.»
Ulikhetene i Sør-Afrika er kolossale. Etter at landet gikk inn for en nyliberal politikk (åpning av grensene, liberalisering av økonomien), har gapet bare blitt enda større. To økonomier eksisterer side om side, uten noen gang å møtes. 60 prosent av befolkningen – de fleste svarte med lav utdannelse – tjener mindre enn 3500 rand (350 euro) i måneden, mens 2,2 prosent har en årslønn på over 30 000 rand. Som en arv etter apartheidtiden er eiendom svært ulikt fordelt. I 1994 bodde 75 prosent av befolkningen på 13 prosent av jordeiendommene, noe som har bidratt til flukten fra landsbygda inn mot slumstrøkene i byene. Fattigdom berører halvparten av befolkningen. «Bare seks prosent av de som når pensjonsalderen [65 år] kan sies å være økonomisk uavhengige,» står det i en rapport utarbeidet av FN.4 De aller fleste er økonomisk sårbare og blir rammet i fullt monn av den kraftige prisøkningen på boliger. «Fra 2000 fram til 2004–2005 […] økte boligprisene med 92 prosent, mens arbeidernes lønninger økte med gjennomsnittlig 8,3 prosent.» Det dreier seg om en veritabel krise som de 2,7 millioner boligene som er bygget takket være statlige støtteordninger, ikke kan avhjelpe. Det bør her legges til at etterspørselen øker med over 200 000 enheter i året, ifølge tall fra boligministeriet. Og i kjølvannet av flukten fra landsbygda følger også en sosial endring, knyttet til den politiske liberaliseringen, nemlig at den enkelte husstand blir mindre. I Sør-Afrika fins det 12,5 millioner husstander, hvorav 5 millioner i byområder. Elleve prosent av disse husstandene bor i shacks og tolv prosent i tradisjonelle hytter. Over halvparten (56 prosent) er fullstendig avhengig av staten for å ha et sted å bo.5
De fattigste drives uunngåelig ut av bysentraene. Utkastelser skjer iblant ved hjelp av list (som løfter om at de skal få flytte inn i «ordentlige» hus), iblant under brutale trusler. Her peker FNs utsendte observatør særlig ut Johannesburgpolitiet og det private vekterselskapet Wozani Security. Sistnevnte, som går under navnet «de røde maurene», er i stand til å sende ut 500 rødkledde menn for å tømme en hel leiegård i løpet av få timer.6
«SØR-AFRIKA VISER flere likhetstrekk med det postkoloniale Algerie.» Slik lyder analysen til Moeletsi Mbeki ved det sør-afrikanske Institutt for internasjonal politikk. Han er president Thabo Mbekis bror, en høyt respektert intellektuell og samtidig direktør for den sør-afrikanske filialen av Endemol, et tv-produksjonsselskap som står bak flere reality-serier. «Vår økonomi hviler på utnyttelse av mineralforekomster. Det er et skarpt sosialt skille mellom grasrotaktivistene og lederne i kampen [mot apartheid]. Sistnevnte gruppe klarer seg veldig bra, ettersom de har tatt styringen i statlige organer. De og deres barn utgjør den framvoksende middelklassen. De har vært så heldige å få utdannelse, og vil danne grunnlaget i en dynamisk privat sektor, i et land hvor den dårlige undervisningen under apartheidtiden har skapt stor mangel på kvalifisert arbeidskraft. Men makten har medført et enormt byråkrati som utmerket klarer å leve av disse resursene, men uten dermed å skape arbeidsplasser for befolkningen i sin helhet.»
Som en liten advarsel minner han om situasjonen i Algerie i 1991, hvor fattigdommen blant folk flest, parallelt med at de privilegerte i politiske kretser nøt et liv i luksus, førte til at FIS (Den islamske frelsesfronten) vant primærvalget. Regjeringen nektet å godta valgresultatet, og landet havnet dermed i borgerkrig.
Så ille er heldigvis ikke situasjonen i Pretoria. Men i et land hvor 4,2 millioner mennesker må klare seg med 7 rand (0,55 euro) dagen, øker bitterheten overfor disse nyrike gruppene. Korrupsjonen som har svertet maktens tinder, har svekket ANCs renommé så kraftig at selv ikke Nelson Mandela går fri for sarkastiske bemerkninger i slumstrøkene: «Han er en helgen…han privatiserte jo vannet!» Den neoliberale politikken som ble satt i verk under hans ledelse og videreført av hans etterfølger Thabo Mbeki, har ikke ført til de resultatene man håpet på i form av utenlandske investeringer, men når det gjelder sosial splittelse, er konsekvensene der. Og programmene til Black Economic Empowerment (BEE), som skulle hjelpe svarte fram i næringslivet (kapital, styreverv), har gjort mer for korrupsjonen enn for den økonomiske integreringen av denne tidligere diskriminerte delen av befolkningen.
Den nye visepresidenten i ANC, Kgalema Motlanthe, forklarte allerede i 2005 at «så langt er det bankene som har nytt godt av BEEs politikk. […] Den demokratiske bevegelsen bør motsette alle forsøk på berikelse av enkeltindivider, og støtte private initiativtakere som vil skape levedyktige virksomheter med en sunn økonomi og som har som mål å bidra til å integrere de to økonomiske sjiktene i hverandre.»7
«I det store og hele driver BEE med kompiskapitalisme,» legger Moeletsi Mbeki til. «Disse såkalte 'bedriftslederne' er i de fleste tilfeller agenter for den hvite kapitalen, som fungerer som bindeledd med staten. De er ikke forretningsfolk. Og landet vårt opplever en uhyre rask avindustrialisering som en følge av to sammenfallende fenomener – bedriftenes manglende evne til entreprenørskap og konkurransen fra asiatiske land. Hele sektorer er rammet. 80 prosent av skoene som ble kjøpt i Sør-Afrika på 80-tallet var produsert her i landet. I dag blir 80 prosent importert, hovedsakelig fra Kina. […] Takket være mineralforekomstene kan regjeringen finansiere velferdsordninger, uansett hvor begrenset de enn er, men man er ute av stand til å skape økonomisk utvikling. Det som er farlig, er at krisen lurer så snart verdiene på verdensmarkedet går ned.»
OM POLITIKKEN TIL ANC er omstridt, har partiet fortsatt hegemonisk makt med 65 prosent av stemmene ved hvert valg. Så det er innenfor rammen av dette at den såkalte «venstre»-koalisjonen ble opprettet. Den omfatter Thabo Mbeki-motstandere i kretsen rundt kommunistpartiet (SACP) og fagforeningen Cosatu. Koalisjonen førte Jacob Zuma fram til formannsvervet under partikonferansen i Polokwane i slutten av desember 2007. Med denne etappen tilbakelagt, og med forbehold om at han kommer seg helskinnet gjennom rettsbehandlingen av korrupsjonsanklagene som venter ham før den tid, vil Zuma i 2009 trolig bli Republikken Sør-Afrikas tredje president.
Men få observatører levner mulighetene for en reell politisk kursendring særlig håp. «ANC har ikke gjort noen som helst for oss,» sier en aktivist. «Folkene rundt Jacob Zuma har deltatt i regjeringen i 13 år, de vil forandre noe de heller.» Ute i felten – i utkanten på utsiden av en regjering som har skuffet stort – begynner nå et forbløffende vitalt sosialt engasjement å bli organisert i nasjonale nettverk, som for eksempel Anti-Privatisation Forum (APF) og Abahlali base-Mjondolo.8 Disse nøler ikke med å gripe ordet eller å ta i bruk gata. Midt i november 2005 skjøt politiet mot en 2000 demonstranter fra slumstrøket Foreman Road som marsjerte mot rådhuset i Durban. To personer ble såret og 45 demonstranter ble arrestert. Samme uke i Pretoria plyndret fem hundre personer boligen til et bystyremedlem. Siden det har sammenstøtene bare fortsatt. Antall demonstrasjoner som går på manglende ytelse av de mest grunnleggende tjenestene har bare økt, og har ifølge de offisielle tallene fra innenriksministeriet gått opp fra et årsgjennomsnitt på 6000 i perioden 2004-2005 til om lag ti tusen i dag. 19. februar 2008 skjøt politiet mot en fredelig forsamling i bydelen Delft. 10. mars bygde fem hundre innbyggere i bydelen Klaarwater i Durban barrikader og forlangte en ANC-rådgivers avgang, fordi han ikke hadde holdt valgløftene sine om kommunale tjenester.
TILBAKE FRA SITT oppdrag i Sør-Afrika beklaget FNs spesialutsending for boligspørsmål, Miloon Kothari, at «konsultasjonene mellom [myndighetspersoner], borgerorganisasjoner og enkeltpersoner og berørte grupper [synes å være] både utilstrekkelige og overflatiske.»9 Over 70 milliarder rand (7 milliarder euro) vil bli brukt til å bygge ut og forbedre anlegg og infrastruktur i forkant av VM i fotball i 2010. Ti stadioner og en høyhastighetsjernbane. Men Kothari advarer: «Arbeidene med å gjøre Johannesburg til en by i verdensklasse har allerede bidratt til høyere boligpriser, og økt etterspørsel etter byggematerialer har ført til en forutsigbar mangel på sement.» Talsmannen i Anti-Privatisation Forum, Richard «Bricks» Mokolo, som vi treffer i hans hjem i Orange Farm, en fattig forstad vel 40 kilometer sør for Johannesburg, og som selv er tidligere fotballspiller, sier det slik: «Fotball-VM vil gi oss en sjanse til å bli hørt!»
Oversatt av M.B.
Fotnoter:
1 Se for eksempel Khayelitsha, Mlungu in a township (Penguin Books, Johannesburg, oktober 2007), der Steven Otter beskriver dagliglivet i brakkebyen han bodde i mens han studerte journalistikk, som eneste hvite i en svart township.
2 10. mars 2008 påla Høyesterett i Cape Town at de skulle tvangsflyttes til provisoriske boliger i Delft. Se http://westerncapeantieviction.wordpress.com/
3 Kontoret hans svarte ikke på våre forespørsler om intervju.
4 FNs utviklingsprogram (UNDP), South Africa Human Development Report, New York, 2004.
5 Martin Legassick, «Mandela Park Anti-Eviction Campaign and the housing crisis: old demands, new challenges», 2006.
6 Se Jean-Christophe Servant, «Johannesburg, un urbanisme sous pression» (Johannesburg: en presset byplanlegging), en videoreportasje laget for magasinet Géo. http://reportage-video.geomagazine.fr/afrique-du-sud-immobilier-johannesburg/
7 Hvordan forstå Black Economic Empowerments politikk, ANC Today. http://www.anc.org.za/ancdocs/pubs/umrabulo/umrabulo22/wealth.html
8 Om denne bevegelsen for beboerne i brakkebyene, se videodokumentaren «Dear Mandela», http://www.youtube.com/user/sleepinggiantfilms
9 Mission in South-Africa», United Nations, Human Rights Council, New York, 29. februar 2008, A/HR C/7/16/Add.3
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
