Det holder å trekke fram et eneste bilde fra Paranoid Park for å ugyldiggjøre hypotesen om at Gus Van Sant med velbehag serverer den samme oppskriften om og om igjen. Jeg tenker på bildet av vekteren som blir kuttet i to, de ubevegelige beina på den ene siden av togsporet og den krypende overkroppen på den andre, med tarmene utstrakt på jernbanefyllingen. Kan man se for seg et lignende bilde fra Gerry, Elephant eller Last Days? Trilogiens moderne helligdom ville ikke ha tolerert innslag av et slikt gore-bilde, ikke tålt en slik tilføyelse av et grotesk tannhjul i dens formale maskineri. Hva er det som har skjedd fra slutten av Last Days til åpningen av Paranoid Park, fra Blakes spøkelsesaktige oppstandelse i førstnevnte film til kolonnen av biler sett fra broen i Portland? Hvilken essensiell forandring i Van Sants filmkunst skulle kunne forklare at et slikt bilde kunne være et tenkelig og lykkelig valg?
En antydning til svar ble gitt i Cahiers du Cinéma etter Cannes-festivalen i 2007: overgangen til en mindre fortellingsmodus, oppgivelsen av Elephants og Last Days’ transcendens til fordel for rullebrettets immanente glidning. Blakes oppstandelse markerte apoteosen [opphøyelsen av en person til guddom], som i dag viser seg som oppgivelsen av et transcendent prinsipp, av en vertikalitet som skulle opphøye kroppens og rullebrettets horisontale ballett. En vertikalitet understøttet av lydsporet, noe som er påvist av Cyril Beghin i hans to studier av lydarkitekturen hos Van Sant, katastrofeteleologi i Elephant, tilpasningen til døden i Last Days, der det vertikale antar et klart religiøst preg.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
