Det beste Europa for kvinner

I Polen og en rekke andre europeiske land har historien til polske Alicja Tysiac fått en god del oppmerksomhet. I mars 2007 lyktes hun å få hjemlandet dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). I 2000 ønsket alenemoren med to barn å avbryte sitt tredje svangerskap, som risikerte å gjøre henne blind. Abort er forbudt i Polen, med unntak av misdannede fostre, graviditet etter voldtekt eller hvis morens helse står i fare. Sistnevnt var tilfellet, men legene avviste Alicjas søknad om terapeutisk abort. Etter fødselen fikk hun en betydelig svekkelse av synet som følge av en blødning på netthinnen. Hun risikerer på sikt å bli blind. Hvis Alicja hadde vært underlagt svenske lover hadde hennes beslutning ikke hvilt på andre enn hun selv. Hun hadde hatt 18 uker på å avbryte svangerskapet, og staten hadde tatt seg av inngrepet.

For å bøte på slike den forskjellige behandlingene av kvinner innenfor samme politiske entitet, har en gruppe aktivister – jurister, advokater, fagforeningsrepresentanter – studert de forskjellige EU-landenes lover i forhold til kvinners rettigheter. Gruppen har samlet de mest progressive lovene på hvert område (se kartet) innenfor «Klausulen for den mest favoriserte europeiske kvinne» og foreslått en «legislativ bukett» som skal gjelde for alle kvinner i EU.

DE 255 MILLIONER kvinnelige innbyggerne i EU utgjør 51,2 prosent av befolkning, men har ikke de samme livsbetingelsene som den mannlige befolkningen, ene og alene fordi de er født som kvinner. De blir diskriminert i alle deler av livet. Deres adgang til lederstillinger, i næringslivet så vel som politikken, er begrenset. De kjenner på kroppen en spesifikk type vold: hver tredje dag blir en fransk kvinne drept av sin partner. De opplever flere vanskeligheter i arbeidslivet, og selv om de har identiske stillinger tjener de 15 prosent mindre enn mennene.

De har mer utsatte arbeidsforhold: tre av fire lavtlønnede er kvinner, og mer enn åtte av ti arbeider deltid. De er en minoritet innenfor den yrkesaktive befolkningen, og en majoritet blant de arbeidsledige. De har dårligere ansettelsesvilkår, dårligere lønn, og må ofte avbryte karrierene sine for å oppdra barna deres – og blir oppfordret til det gjennom forelderpermisjoner som favoriserer fedrenes karrierer. Og de må også innfinne seg med lavere pensjoner: I Italia i 2004 fikk kvinnene en pensjon som var 40 prosent lavere enn mennenes.

Problemet med pensjonsfinansieringen er mer akutt for dem enn menn med samme pensjonsnivå, forsvaret av deres rettigheter er et utmerket kompass for samfunnsvalgene som må gjøre de neste årene innenfor EU – som er, som vi vet, et av verdens rikeste områder. Pensjonssystem basert på opptjening, som er i ferd med å erstatte pensjonssystem basert på fordeling, som erstatter solidaritet mellom generasjonen med individuell oppsparing, er særlig uheldig for dem. Kvinner har dårligere tilgang til pensjonsordninger, fordi sektorene de er ansatt i gir mindre dekning.

Dessuten må de i et system med opptjeningsbasert pensjon spare opp mer midler enn mennene for å få samme pensjonsnivå, fordi de har lengre forventet levealder. Og til slutt, i dette systemet er det de som utsettes for de største risikoene: de kan ikke spre sine fondsplasseringer for å unngå kursfallene på enkeltfond, ettersom deres muligheter til å spare opp penger er mindre.

Forlengelsen av opptjeningsperioden i flere EU-land er en illusorisk løsning. I Danmark har, det for eksempel, blitt foreslått å øke pensjonsalderen fra 65 til 67 år. Men hvis vi ser på undersøker kurven for vanlig pensjonsalder her, vil man på den ene siden se at det er problemer med å holde folk i arbeid etter fylte 62 år, og på den andre siden at kvinnene går ut av arbeidslivet tidligere enn mennene. Kun en økning pensjonsinnbetalingene, støttet av en revurdering av lønningene, så vel som en utvidelse av utbetalingsgrunnlaget til hele verdiskapningen (i stedet for lønningen alene), vil kunne forhindre at flertallet av pensjonistene blir fattigere, og i første rekke de kvinnelige pensjonistene. Som den danske journalisten og forfatteren Hanne-Vibeke Holst sier: «vi må aldri glemme at fattigdommen og nøden ofte har et kvinnelig ansikt.»

PÅ ALLE OMRÅDER vil alle vært tjent med anerkjennelse og harmonisering ovenifra av Unionens borgerrettigheter, i likhet med alle de andre framskrittene kvinnekampen har sørget for de siste tiårene. Det er ved utgangen av 70-tallet – en periode merket av mange kamper, særlig for legalisering av selvbestemt abort – at ideen om å etablere en lovbukett som på hvert område vil forbedre vilkårene til de europeiske kvinnene, først gang ble fremmet.

I 1979 fant det første allmenne valget til Europaparlamentet sted, og håpet ble tent om å skape Europa for folket, ikke bare statene og regjeringene. Noen måneder senere ba de italienske feministene – som i dag står overfor en massive offensiv mot abort – EU-kommisjonen om å vedta et felles direktiv som ville utvide abortretten til alle medlemsstatene. Klausulprosjektet ble imidlertid satt til sides på 80- og 90-tallet, til fordel for mer akutte kamper, som likestilling i politikken og kriminalisering av voldtekt.

For å utarbeide klausulen har organisasjonen Choisir la cause des femmes (Velg kvinneklausulen) møtt en politisk leder og en toneangivende feminist i hvert av de 27 EU-landene (se undersak). Ideen om klausulen skrider fram. Allerede i november 2006 understreket EU-kommissæren for arbeids- og sosialsaker, Vladimir Spidla, at dette prosjektet kunne knyttes tett til veikartet 2006–2010 for økt likestilling mellom kvinner og menn, som Kommisjonen har vedtatt.

I januer 2007 introduserte Anne-Marie Lizin, som da var president for det belgiske senatet, for dette senatet et resolusjonsforslag som tok sikte på å innføre klausulen. I juni 2007 uttrykte lederne for flere politiske grupperinger i Europaparlamentet sin støtte. GUE-NGL (Europas forente venstre – nordisk grønt venstre) innførte klausulen i sitt partiprogram. Siden ga forberedelsene til det franske presidentskapet – i løpet av andre halvdel av 2008 – klausulen et nytt moment.

Men Europas historie og de kvinnelige innbyggernes består fram til i dag framfor alt av manglende møter, unnvikelser og brutte løfter. Fra og med 1957, påminner professor emeritus ved fakultetet for jus og Europastudier ved Vrije Universiteit i Brussel, Eliane Vogel-Polsky, har Romatraktaten lagt til grunn prinsippet om likelønn. Men i 1961 besluttet statssjefene som var samlet i Brussel å «erstatte konstateringen, som traktaten krever, av realiseringer av likelønn i medlemsstatene med en kalender for framtiden. Det er dermed i 1961 at – svært offisielt men uten å tone flagg – det i hjertet av den høyeste politiske instansen i Det europeiske fellesskapet, ble besluttet å erstattet konseptet 'likestilling' med 'økt likestilling'.» Man måtte vente helt til 1976 før EF-domstolen fordømte dette bruddet på Romatraktaten, og erklærte at likelønnsprinsippet som var nedtegnet der utgjorde en av de grunnleggende rettighetene i Det europeiske fellesskapet, på lik linje med de økonomiske rettighetene.

Amsterdamtraktaten (1997) nevner «likestilling mellom menn og kvinner» som en av Unionens oppgaver. Men for å nå dette målet foreskriver den gender mainstreaming-metoden (som har sin opprinnelse i plattformen skapt av FNs kvinnekonferansen i Beijing i 1995), det vil si integreringen av likestilling mellom kjønnene i alle av Fellesskapets tiltak og politiske prosjekter. «I virkeligheten,» sier Vogel-Polsky, «dreier det seg om en anerkjennelse av den europeiske politikken om økt likestilling. Anbefalingene, resolusjonene, handlingsprogrammene, veikartene, er svært tallrike i unionens bibliotek, men de oppnådde resultatene er heller middelmådige, i den grad det er mulig å se at de har blitt satt i verk.»

VOGEL-POLSKY understreker at det «aldri har vært mulig å vedta i forbindelse med kvinners rett til likestilling, på et hvilket som helst område, andre juridisk bindende redskaper enn direktivet.» Et direktiv er spesielt fordi det definerer mål, men lar det være opp til statene å velge hvilke midler som skal brukes for å nå dem ut fra deres nasjonale rettssystem: «Direktivene kan ikke under noen omstendighet skape en enhetlig og samlet europeisk lovgivning.» Den gamle kvinneaktivisten, mener at for å gi kvinnen en enhetlig juridisk status i EU må man ty til EU-reglementet, som er «det mektigste redskapet i EU-systemet»: det utgjør en egen lov som gjelder i alle ledd for alle medlemsstater.

EU kan – på samme vis som EU-reglementet underordner alle medlemslandene til å rette seg etter forbudet mot dødsstraff – på denne måten gjøre respekt for kvinners rettigheter til en av søylene for unionens politikk og identitet. Blant innvendingene mot mulighetene for å innføre klausulen er ofte argumentet om at den er for kompleks til å settes ut i live. Men prosjektet tar utgangspunkt i det som allerede eksisterer og krever dermed ingen ny traktat. Men, framfor alt, energien som brukes på å skape et politisk EU er allerede enorm. I et halv århundre har den ene traktaten utrettelig fulgt den andre. Eksempelvis består Lisboatraktaten av 87 sider, 356 modifikasjoner av forutgående traktater, pluss 13 protokoller, 65 erklæringer og et appendiks!

Begrepet om klausul for den mest favoriserte nasjonen («bestevilkårsprinsippet»), som det er konsensus om mellom medlemslandene på handelsområdet, viser dessuten at en annen internasjonal harmonisering er mulig når den politiske viljen er til stede. Og til slutt, vi har blitt lovet en sosial harmonisering mellom medlemslandene minst siden 1992 – et løfte som ble gjentatt i 2005 under kampanjen for grunnlovstraktaten. Klausulen for den mest favoriserte europeiske kvinnen kan være en god måte å ta politikerne på ordet. Og å gi et eksempel på hva et solidarisk EU kan være. Deretter kan selve prinsippet om harmonisering ovenfra brukes til andre krav.