Lengselen etter en imaginær fortid

11. august 2007 marsjerte omlag ti tusen palestinere gjennom Ramallahs gater for å kreve gjenopprettelse av kalifatet. Maktdemonstrasjonen ble holdt i regi av Det islamske frigjøringsparti (Islamic Liberation Party (ILP) ofte omtalt med sitt arabiske navn, Hizb ut-Tahrir). Partiet utnyttet dermed den manglende oppslutningen om de to motstridende grupperingene Hamas og Fatah, samtidig som de med sin gateaksjon veide opp for partiets negative innstilling til konkurranse via valgurnene. 27. november 2007 – denne gang i Hebron – tok ILP initiativ til den første protestmarsjen mot Annapolis-konferansen, som skulle få i gang igjen den israelsk-palestinske fredsprosessen under overoppsyn av USA. Hamas sluttet seg til protestmarsjen, som endte med at en demonstrant ble drept under Fatahs represalier.

Siden har ILP stadig utvidet nettverkene sine på Vestbredden, også i universitetsmiljøene. Her oppfordrer ILPs Sammenslutning for islamistisk samvittighet studentene til å forlate alle tanker om en nasjonalstat, for heller å konsentrere seg om gjenopprettelsen av kalifatet. Selv mer skeptiske observatører, som anslår partiets medlemsmasse blant palestinerne til omlag 2-300 personer, understreker hvor engasjert og stabil denne tilhengerskaren er.

DETTE ER UANSETT en enestående tilbakevending til røttene for partiet som ble grunnlagt i 1952 av den palestinske sjeiken Taqiuddin al-Nabhani. Al-Nabhani var sharia-dommer (qadi) i Haifa under den britisk mandatperioden (1922-1948) i Palestina. Etter studier ved Al-Azhar-universitetet i Kairo sluttet han seg til Det muslimske brorskap. Her ble han et aktivt medlem, først i Nablus, senere i Jerusalem. I 1950 ble han opposisjonell og ga ut boka Saving Palestine. Han trakk lærdom av opprettelsen av staten Israel og Jordans annektering av Vestbredden, og slo fast at nasjonalisme var det største hinderet på veien fram mot en gjenerobring av Palestina.

Kolonimaktene manipulerte, ifølge ham, det arabiske opprøret mot det osmanske kalifatet, som Mustafa Kemal Atatürk avviklet i 1924. Nabhani gikk heller inn for å etablere en føderal islamsk stat ledet av en arabisk kalif, slik det hadde eksistert fra profeten Muhammeds død i 632 helt fram til abbasidenes dynasti i Bagdad falt i hendene på mongolene i 1258. Og instrumentet som skulle bidra til å gjennomføre denne globale gjenoppblomstringen – og som fikk Det muslimske brorskapets politiske ambisjoner til å virke heller beskjedne – var altså Det islamske frigjøringspartiet.

I 1952 mislyktes Nabhani i å få rettslig autorisasjon for sitt parti i Jordan, selv om Det muslimske brorskapet vitterlig hadde sine antenner der, og ILP ble registrert som en forening. Nabhani, som levde i eksil i Syria fra 1953 til 1959, lot likevel partiet delta i det jordanske parlamentsvalget. Men etter å ha blitt utvist på nytt, denne gang fra Damaskus til Beirut, tok han avstand fra selve prinsippet med å delta i valg. Han konsentrerte seg nå heller om å bygge opp partiorganisasjonen i det skjulte. Medlemmene i enhetene på partiets grunnplan, halqa (bokstavelig talt «sirkel»), visste ingenting om de øvre lag av organisasjonen. Med sin illegale status og de gjentatte oppropene om gjeninnføring av kalifatet, havnet ILP i søkelyset til samtlige etterretningstjenester i Midtøsten, for så praktisk talt å forsvinne fra regionen på 70-tallet. Etter to tiår i politisk dvale dukker Hizb ut-Tahrir opp igjen med forbløffende vigør i periferien av islam, på den ene side i Sentral-Asia, og på den andre i muslimske innvandrermiljøer i Europa.

ETTER OPPLØSNINGEN av Sovjetunionen etablerte ILP seg aktivt i Tadsjikistan, der organisasjonen forholdt seg nøytralt under borgerkrigen mellom islamistene og de tidligere kommunistene fra 1992 til 1995. Denne posisjoneringen kan ses som en forløper til den parallelle kritikken partiet skulle føre mot Hamas og Fatah i Palestina 15 år senere. Hizb ut-Tahrir styrket sin rekruttering takket være fredsprosessen i Tadsjikistan. Den ga partiet anledning til å rette en bredside mot kompromissene den lokale islamistiske bevegelsen inngikk med «gudløse» makthavere, samt å bestride grensene landet hadde arvet fra Sovjetunionen.

I Usbekistan ble ILP nå uglesett av sikkerhetspolitiet, som trakk fram skremsler om et regionalt opprør for å vekke sympati hos vestlige statsmakter. Det var ikke lenger noen tvil om at det fantes en sentralasiatisk gren av Hizb ut-Tahrir. Enda lenger mot øst fikk ILP sitt viktigste nedslagsfelt i Indonesia. I august 2007 var titusener av demonstranter samlet på en stadion i Jakarta for å kreve innføring av kalifatet. I resten av den muslimske verden finnes Hizb ut-Tahrir kun som grupperinger av små enheter, som riktignok har en viss tyngde i kraft av tilhørigheten til en verdensomspennende organisasjon.

I Europa har ILP opplagt sin viktigste base i Storbritannia, hvor de på lovlig vis driver et intensivt propagandaarbeid. Her utgis to publikasjoner, begge med fire numre i året: New Civilisation tar opp kulturelle emner, mens Salam har et oppbyggelig innhold rettet inn mot familier. Blant innvandrerne har partiet fanget opp en indisk-pakistansk strømning, som er kjent for å være positivt innstilt til kalifatet. Ved en forbløffende ideologisk omdreining er det forøvrig Hizb ut-Tahrir-medlemmer med bangladeshisk bakgrunn som nå står for en gjeninnføring av denne militante tradisjonen i det moderne Bangladesh, utfra hovedstaden i det tidligere imperiet.

ILP kunne stille med kvinnelige tilhengere i heldekkende slør foran den franske ambassaden i London for å protestere mot loven av mars 2004 om å forby bruken av religiøse symboler i den offentlige skolen i Frankrike. Partiet bekjemper iherdig mot at islam skal «utvannes» av vestlige verdier («Vårt brorskap er ekte, deres borgerstatus er falsk» ). Dermed tar det til det ekstreme enkelte minoritetsgruppers oppfatning av det flerkulturelle aspektet i det britiske samfunn. Hizb ut-Tahrirs tilhengere i Storbritannia oppsummerer sin manglende vilje til integrering i skarpe ordelag: «I Frankrike vil de endre det muslimer bærer på hodet, mens her vil de endre hva muslimer har i hodet.»

I Storbritannia har ILP lenge blitt forbundet med en fargerik figur, den syriske jihadisten Omar Bakri, til tross for at han brøt med organisasjonen i 1996. Selv om partiet offentlig fordømte Al-Qaidas terrorhandlinger, måtte ILP tåle kraftig skyts fra mediene etter attentatet i London i juli 2005. Men britisk etterretning hadde ikke nok beviser til å kunne forby organisasjonen. Lederen av Hizb ut-Tahrirs eksekutivkomité i Storbritannia, dr Abdul Wahid, ble rene eksperten på retten til å ta til motmæle, for bedre å kunne slå tilbake angrepene i pressen. Men partiets prinsipielt fiendtlige innstilling til demokratiske institusjoner og dets totale avvising av staten Israels rett til å eksistere, har gitt ILP juridiske problemer både i Tyskland og i Danmark. I Frankrike og Spania har illegale Hizb ut-Tahrir-enheter blitt gjenstand for grundig overvåking.

DEN ØKTE OPPSLUTNINGEN om partiet i den senere tid vitner om denne fullstendig transnasjonale organisasjonens evne til å dra nytte av globaliseringens mekanismer. Den viser også hvor lett marginale og ekstremistiske nettverk blir fristet til å idealisere sine uklare mål ved å projisere dem inn i en islamistisk sammenheng, som gjerne er både abstrakt og innbilt. Slik forsøkte Al-Qaida å veie opp for organisasjonens ultraminoritære karakter ved å proklamere et «kalifat», på internett, i oktober 2006, en virtuell oppgave de overlot til en jihadist fra Bagdad.
Initiativet mislyktes. Det minsket ikke den nasjonalistiske geriljaens fiendtlige innstilling til Al-Qaida i Irak, og det resulterte ikke i en merkbar økning i oppslutningen. Men manipuleringen av begrepet kalifat fant en urovekkende gjenklang hos dem som oppfordret til «krig mot terror», og i deres iver etter å utpeke en global og unik trussel. President George W. Bush fikk dermed mobilisert den amerikanske opinionen mot «dette kalifatet som ville bli et totalitært islamistisk imperium som ville omfatte islams nåværende og tidligere utbredelsesområder, og dermed strekke seg fra Europa til Nord-Afrika, og videre til Midtøsten og Sørøst-Asia.»

Jihadistenes kalifat ble beleilig det nye «ondskapens rike», hvis ekspansjonstrang skyldtes et uutslettelig hat mot Vesten. Det spilte liten rolle for Det hvite hus at ingen av de tidligere kalifatene strakte seg «fra Europa til Sørøst-Asia». Det eldste og største av kalifatene, Umayyadkalifatet, ble styrtet i 750 e.Kr. Det var en heller løs sammenslutning av områder mellom Pyreneene og Indus. Men riket ble en forbigående affære, og det siste osmanske kalifatet hadde en langt mindre ambisiøs karakter.

Vår tids nyoppblussede lengsel mot kalifatet har sitt utspring i komplekse og sammensatte prosesser. I Europa dreier det seg blant annet om «re-islamifiseringen» av innvandrermiljøer, opphav til flere konflikter. I Asia dreier det seg om en symbolsk stadfesting av en islam som geografisk og historisk sett har tilhørt periferien. Dermed tjener ideologene bak «sivilisasjonenes sammenstøt» de agerende minoritetenes sak når de forkaster ethvert forsøk på å etablere et litt mer nyansert syn og hausser opp omfanget av en verdensomspennende trussel.

Heritage Foundation beskrev allerede i 2003 Hizb ut-Tahrir som «en økende trussel mot amerikanske interesser i Sentral-Asia». Nixon Center fulgte opp året etter med å vie et seminar (holdt i Ankara) og en rapport til denne «politiske opprørsbevegelsen». ILP har utvilsomt flere titusener av medlemmer over hele verden. Men tallene som framlegges av disse samme amerikanske kildene (én million tilhengere i 40 land), forsterker skremmebildet om et moderne og islamistisk Komintern.

PROPAGANDAEN FOR ET kalifat i Palestina bør analyseres ut fra hva den er, og særlig da tatt i betraktning av at organisasjonen – til forskjell fra Hamas og Fatah – nekter å ha en væpnet fløy. Og plakatene ILP klistrer på veggene på Vestbredden bryter med de ulike fraksjonenes evige klagesang om «martyrer». Gjennom Hizb ut-Tahrir kan man drive renspikket kamp, uten å påkalle seg verken Israels eller de palestinske selvstyremyndighetenes vrede, og også unngå risikoen for sviktende velgeroppslutning, siden organisasjonen ikke tillater deltakelse i valg.

Den nyfunne interessen for sjeik Nabhani er også et uttrykk for en avvising av konkret politikk og en fenomenal oppsamling av frustrerte følelser. Det er mye som tyder på at igjen å slå inn på veien fram mot en uavhengig stat, ville ta knekken på «frigjøringspartiets» kompenserende funksjon. Og det ville dermed på nytt få status som sekt, slik det hadde i to generasjoner.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Kalifen er profetens Muhammeds etterfølger. Etter de fire første kalifene etableres det såkalte Umayyadkalifatet. I år 750 e.Kr. tar abbasidene over, før deres kalifat blir styrtet av mongolene i 1258. Etterkommerne av abbasiddynastiets siste kalif søker tilflukt i Kairo, hvor de mottar mamelukksultanatets beskyttelse. Etter at Selim den grusomme hadde erobret Egypt i 1517, krevde det osmanske dynastiet kalifmakten tilbake, som ble værende på tyrkiske hender helt fram til kalifatet ble avskaffet i 1924.

2 En politisk organisasjon stiftet i 1920-tallets Egypt for å skape økt bevisstgjøring om islam og dens betydning i en moderne og sekularisert verden. Overs.anm.

3 Se i denne forbindelse den sammenlignende analysen av Hizb ut-Tahrir og Partiet for islamsk gjenfødelse (Islamic Renaissance Party, IRP) i Tadsjikistan, trykket i Cahiers d'Asie centrale, nr. 15-16, Maisonneuve et Larose, Paris, 2007.

4 Se nettstedet www.hizb.org.uk

5 Særlig innen All-India Khilifah Committee, en innflytelsesrik gruppering i det britiske imperium fra 1920 til 1924.

6 Slagord sitert av Olivier Roy i L'Islam mondialisé (Islam i en globalisert verden), Seuil, Paris, 2002.

7 Et syn som Jean-François Mayer oppgir som vanlig i Islamismes d'Occident (Islamisme i Vesten), Lignes de repères, (Samir Amghar, red.), Paris, 2006.

8 George W. Bush, Remarks on the War on Terror (Bemerkninger om krigen mot terror), tale holdt i Washington, 5. september 2006. [se : http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/09/05/AR2006090500656.html]

9 Studie av Ariel Cohen, utgitt av The Heritage Foundation, Washington, 30. mai 2003.

Zeyno Baran, "Hizb ut-Tahrir, Islam's Political Insurgery", Nixon Center, Washington, desember 2004. (…)