Matvaresikkerhet foran frihandel?

Opptøyer mot «dyrtiden» i Burkina Faso og Kamerun, demonstrasjoner mot de økte brødprisene i Dakar (Senegal) –befolkningen i Afrika får merke konsekvensene av prisoppgangen på verdensmarkedet for korn. Kursen på ris fra Asia stiger faretruende, mens kursene på de andre kornslagene slår alle rekorder på de amerikanske markedene.

Ved begynnelsen av det nye årtusenet er matvaresikkerhet igjen et brennbart tema, også i de industrialiserte landene. Observatører som Jean Ziegler, som inntil nylig var FNs spesialrapportør for retten til mat, minner om frykten for hungersnød i Vest-Afrika.¹ Selv i Storbritannia, der jordbruket ble ofret på den industrielle revolusjonens alter,² uttrykte departementet for landbruk, mat og miljø (Department for Environment, Food and Rural Affairs), i en studie offentliggjort i desember 2006, uro over truslene mot matvaresikkerheten.³

Knapt et år seinere raser folk mot dyrtiden, ikke i London, men i byene på den sørlige halvkule, der man også er avhengig av matimport. Men uten en inntekt som kan sammenlignes med britenes. I mellomtiden har prisene på melk, olje, ris og hvete skutt i været. Og det er på kornmarkedet at vi ser den voldsomste økningen.

I løpet av sommeren 2007, mens bøndene på den nordlige halvkule var i gang med innhøstingen, doblet kursene seg: På råvarebørsen i Chicago (Chicago Board of Trade (CBOT), referansepunktet for verdenshandelen med korn) steg hvetekursen mellom mai og september fra 200 dollar (1000 kroner) til 400 dollar (2000 kroner) tonnet. Det samme skjedde i Paris der mathvete⁴ nådde en pristopp i begynnelsen av september med 300 euro (2400 kroner) tonnet. I midten av mars, da USA nærmest hadde tømt sin eksportkapasitet, steg prisene fremdeles. Hveteprisen passerte det symbolske nivået på 13 dollar skjeppen.⁵ En historisk rekord. På ett år steg hveteprisen med 130 prosent på det amerikanske terminmarkedet.

Møller, pastaprodusenter og produsenter av husdyrfôr er blitt tatt på senga og protesterer høylydt i de industrialiserte landene. I flere år har man sett et misforhold mellom tilbud og etterspørsel. Overskuddslagrene – det som er igjen i produksjonslandenes siloer før innhøstingen starter – er blitt mindre mens etterspørselen har økt: Markedet regulerer seg ikke lenger gjennom økt tilbud, men ved å ty til de store eksportlandenes oppsamlede reserver.

I 2007 FIKK TO hendelser denne skjøre balansen til å bryte sammen: På den ene siden skapte biodrivstoffsboomen økt etterspørsel.⁶ På den andre siden forårsaket klimaendringene dårlige avlinger. Sammen har dette ført til at de spenningene som har oppstått som følge av den økte etterspørselen fra vekstland som Kina, har nådd et kritisk punkt. Biodrivstoff forbruker ti prosent av verdens maisproduksjon. Men det er bare delvis årsak til den oppsiktsvekkende økningen i kornprisene, ettersom amerikanerne, som er de fremste produsentene av biodrivstoff, har stimulert maisproduksjonen sin som svar på denne nye etterspørselen.⁷ Det internasjonale matvarepolitiske forskningsinstituttet (The International Food Policy Research Institute, IFPRI) i Washington mener at etanolindustrien kan heve maisprisene med 25 prosent ifølge de mest forsiktige antagelsene – mot 72 prosent ifølge de mest alarmerende – fram mot 2020.

Den andre faktoren spilte en avgjørende rolle i 2007. Tørke i Australia, manglende sol og altfor mye nedbør i Europa, og til slutt frost i Argentina, svekket produksjonen. Det er langt fra nød, men blant meglerne der den viktigste horisonten for avgjørelser om kjøp eller salg er overskuddslagrenes nivå, har den vesentlige nedgangen i disse bidratt til at kursene har økt gjennom hele perioden.

Hvete spises så å si over alt. Kornslagets fysiske egenskaper gjør det til det eneste som egner seg til brødbaking: det er uerstattelig i produksjonen av brød, pasta og couscous. Det er det mest solgte kornet – en femtedel av verdensproduksjonen beveger seg fra et kontinent til et annet – men bare en håndfull land har privilegiet å dyrke for verdensmarkedet: USA, EU-landene, Australia, Canada og Argentina er de største eksportørene.

Sammen med den økonomiske veksten i de hurtigvoksende landene har urbaniseringen forårsaket dyptgripende endringer i folks matvaner: Det spises mer, og særlig mer kjøtt. Eksempelvis spiste kineserne fem ganger så mye kjøtt i 2005 som i 1980. Det går med tre kilo korn for å produsere én kilo fjørfe, og mer enn det dobbelte for å få en kilo oksekjøtt. Fôrkorn står, akkurat som oljeplanter, på buskapens daglige meny.

Økningen i jordens befolkning og den økende levestandarden i vekstlandene får den betalingsdyktige etterspørselen etter korn til å vokse ubønnhørlig. Verdens hveteeksport ble tredoblet fra 1960 til starten på 2000-tallet. Romerrikets gamle kornlager, Egypt, er blitt den største importøren. Både langs Middelhavet og i Afrika sør for Sahara har den økte billigimporten i tiårene med overflod, kvelt det lokale jordbruket. Matvaregningen for disse landene er blitt urimelig høy. I en rapport fra FNs organisasjon for mat og landbruk (Food and Agriculture Organisation, FAO) fra juni 2007 anslo økonomen Adam Prakash at handlekurven med importerte matvarer i gjennomsnitt koster de minst utviklede landene 90 prosent mer enn i år 2000.⁸ Noen måneder seinere, 9. november 2007 ble dette bekreftet av FN-byråets eksperter: På en pressekonferanse i Dakar uttalte Henri Josserand, leder av FAOs Global Information and Early Warning system, at man anser at matvareregningen fra 2006 til 2007 har vokst med en tredjedel for de afrikanske landene, og så mye som femti prosent for de mest avhengige.⁹

DE STORE EKSPORTLANDENE tjener mest på situasjonen. Det fremste av dem er USA, som kan notere en rekordinntekt på eksport av jordbruksprodukter: 85 milliarder dollar (340 milliarder kroner) i 2007. Ifølge det amerikanske landbruksdepartementets beregninger ser veksten for 2008 enda mer lovende ut. I Frankrike er fortjenesten på korn doblet. De store handelshusene er mer diskrete, men bokfører astronomiske gevinster.

I den andre enden av handelskjeden, i de utviklingslandene som er nettoimportører, vokser raseriet. Opptøyer har brutt ut i Mexico,¹⁰ Senegal, Marokko og i Mauritania. I disse landene dekker ikke det lokale jordbruket behovene. For selv om den økte prisen på husholdningens handlekurv kan tåles i land med en utviklet økonomi hvor maten bare utgjør 14 prosent av de samlede husholdningsutgiftene, så blir den uhåndterlig i landene sør for Sahara, der 60 prosent av inntektene går til mat.

Matvareinflasjonen har fått de hurtigvoksende landene, som tradisjonelt har vært eksportører, til å reise barrierer for å kunne holde de lokale prisene på et rimelig nivå. Argentina¹¹ og Russland har innført eksportavgifter og begrensning av volumene som sendes av gårde. Straks verdensmarkedet oppfattet disse tiltakene økte spenningene enda mer.
De mest utsatte landene, nettoimportørene, kan ty til subsidier når finansene deres tillater det. Da sammenslutningen av bakere i Marokko bestemte at brødprisene skulle opp, førte det i september i fjor til voldsomme demonstrasjoner i flere byer. Regjeringen fryktet at gatas raseri skulle gå over i opptøyer og ville heller oppheve prisøkningen og utsette flere avgifter på hveteimporten for å mildne mølleeierne. Den tunisiske regjeringen ba til og med bakerne om å redusere vekten på brødene for å unngå å heve prisene. Ifølge agronomen Marc Dufumier kan den minste klimahendelse utløse en sultkatastrofe.¹² Den vil bli desto vanskeligere å begrense ettersom lagrene til verdens matvarehjelp minker faretruende.

«Når hveteprisene stiger, minker matvarehjelpen», bemerker Dufumier, som er ekspert på sammenlignende landbruk. «Landene i Nord viser sin gavmildhet når de har overskudd. Hjelpen gjør lagrene mindre og bidrar til å opprettholde prisene hos dem. Men når prisene skyter fart, selger de til dem som viser en betalingsdyktig etterspørsel.»

Tallene Det internasjonale rådet for korn (International Grain Council, IGC)¹³ har publisert bekrefter dette: I løpet av regnskapsåret 2005–2006 ble 8,3 millioner tonn korn sendt av gårde i matvarehjelp, mot bare 7,4 millioner i 2006-2007. Hjelpen ventes å falle til seks millioner tonn i perioden som er i ferd med å avsluttes.

Sultopptøyene er ikke i nærheten av å stilne. Så lenge tilbudet ikke tilfredsstiller etterspørselen vil prisene fortsette å øke. For å snu tendensen kunne regjeringene appellere til «kravet om bevisst forbruk» slik en tunisisk lederartikkel¹⁴ antyder, og be befolkningen om å spise mindre couscous, mindre brød og særlig mindre kjøtt. Oppfordringen vil neppe bli tatt vel i mot i land der det daglige kostholdet begynner å bedre seg. For ikke å snakke om der man inntil nå ikke har hatt noe kosthold.

I Kina oppfordrer helsedepartementet kvinner til å spise melkeprodukter for å få i seg mer kalsium. Og den som sier melk, sier buskap og skipslaster med oljekaker og korn til å fôre buskapen med. Sjansene er store for at etterspørselen vil øke i årene som kommer.

SPEKULASJONEN MÅ også tas med i betraktningen. Det franske selskapet Financeagri, som formidler spesialisert informasjon om markedet for landbruksråvarer, sendte høsten 2007 ut en epost til interessenter i alle ledd: «Bli en aktør på de flyktige jordbruksmarkedene. Vær ikke lenger tilskuer. Hold deg orientert». Denne reklamen illustrerer revolusjonen som er på gang i terminmarkedene for landbruksvarer. Disse ble først opprettet for å dekke risikoen for prisvariasjon, men er blitt jaktmarker som alle typer spekulanter verdsetter, enten de er profesjonelle, som investorene og forhandlerne, eller tilfeldige som bøndene. Da de førstnevnte dukket opp, rystet det børsnoteringene og gjorde kursene enda mer ustabile.

Landbruksindeksene gjenspeiler kursutviklingen og gjør stor lykke hos investeringsfondene. Mellom slutten av første og fjerde kvartal 2007, det vil si i perioden da kornmarkedene skjøt fart, skjedde det en femdobling av kapitalvolumet som ble styrt av de børsnoterte investeringsfondene (Exchange Traded Fund, kalt ETF i finanskretser) for europeiske landbruksprodukter. Volumet gikk fra 156 millioner dollar (780 millioner kroner) til 911 millioner (4,6 milliarder kroner) ifølge Barcap (investeringsfilialen til Barclays).¹⁵ Ifølge den samme kilden gjorde innskuddene i fond med plasseringer på de amerikanske jordbruksmarkedene et enda større hopp og ble syvdoblet fra første til siste kvartal i 2007.

Veksten i en befolkning som spiser stadig mer, og særlig mer kjøtt, sammen med underprisingen av landbruksprodukter i forhold til andre råvarer, kan føre til en varig prisøkning på landbruksprodukter. Markedene for metaller og energi har kokt i fem år, men for landbruksproduktene har vi bare sett begynnelsen.

En annen faktor har forført investorene: sammenfallet mellom prisen på energiprodukter og på korn til biodrivstoffindustrien. I denne euforiske atmosfæren er også produsentene ute etter å få størst mulig avkastning. «De høye prisene har gjort aktørene mer individualistiske», konstaterer en analytiker ved et av de store handelshusene. I Frankrike har mange kontrakter ikke blitt innfridd, særlig gjelder det levering av mathvete og bygg til ølbrygging. Produsentene regnet med at de ville komme bedre ut av direktesalg til industrien og måtte kompensere de skadelidende kooperativene.
Dette er en svært forståelig reaksjon mener leder for det franske landbrukssamvirket Coop de France,¹⁶ Phillippe Mangin: «Bøndene har aldri stått overfor så flyktige priser, tredoblede kurser på femten måneder er nok til å gjøre en svimmel, særlig etter tre år med smalhans.» Han beklager likevel denne utviklingen. I møte med den konsentrerte etterspørselen fra industrien og myndighetenes manglende engasjement ville samholdet mellom produsentene som samvirkebevegelsen sikrer, vært spesielt nyttig.

IFØLGE BEREGNINGENE til IGC begynner bøndene å reagere: Dyrkningsarealene for hvete vil øke med fire prosent i 2008. Denne veksten kan sammenlignes med den vi så under den siste opphetingen av kornmarkedet i 1995-1996. Men hvis man tar for seg alle korntypene, er det få land som besitter de tekniske midlene og ikke minst tilgjengelig land. «Jorden er en investering i framtiden» forsikrer den britiske investoren Jim Slater. Etter å ha tjent en formue på metallmarkedet orienterer han seg nå mot landbruket og foretrekker å investere i vanningsprogrammer.
Russland med sine enorme stepper i det østlige Sibir og Ukraina med sitt berømte svartjordsbelte, har satt seg fore å utvikle landbruket sitt. Men det kontinentale klimaet gjør dette til et sjansespill, ettersom frosten år fra den ene året til det ande kan få avkastningen til å falle drastisk. Argentina og Brasil, derimot, kan dyrke opp pampasen og skogene. «Ennå fins det produktivitetsgevinster som folk vanskelig kan forestille seg», mener Dufumier. I Europa er dessuten avkastningen per hektar den høyeste i verden og eksportlandbrukets framtid ligger utvilsomt i disse nye landene der produksjonskostnadene er lavest og utbyttet ennå svakt. En framtid som innebærer utbredelse av de genmodifiserte organismene (GMO) som allerede finnes over alt i Argentina, og en rekke skadevirkninger på miljøet som avskogningen i Brasil.
De landene som er hardest rammet av kornsjokket kan reddes ved å gjenopplive sitt eget landbruk. Mali, som har visst å styrke sitt landbruk, er til en viss grad blitt skånet takket være investeringene i risproduksjonen i Nigerdeltaet og bomullsdyrkernes sunne fornuft. De var skuffet over de stadig dårligere kiloprisene på bomullsfiber som bomullsselskapene tilbød og brukte alt utstyret sitt til å dyrke durra og mais i stedet. I nabolandet Burkina Faso ble bomullsplantene med hell byttet ut med soyabønner. Verdens matvareprogram (World Food Programme, WFP) er avhengig av giverlandene sine, og når disse viser seg gjerrige, bestreber WFP seg på å støtte landenes egenproduksjon ved å kjøpe mer inn lokalt. I Vest-Afrika har andelen lokale innkjøp steget fra 13 prosent i 2005 til 30 prosent i 2007. Eksplosjonen i kornprisene stiller igjen spørsmål ved landbrukets rolle i utviklingen. Det burde være kjernen både for reformen i EUs felles landbrukspolitikk (Common Agricultural Policy, CAP) og i Doha-forhandlingene. En historiens ironi er det at Verdensbanken, som gjennom å liberalisere økonomien har bidradd til å svekke landenes jordbruk, nå, i sin rapport for 2008 om utviklingen, plasserer denne sektoren sentralt i kampen mot fattigdom.

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Se Jean Ziegler, «Flyktninger i Sør–barrierer i Nord», norske Le Monde diplomatique, april 2008.

2 Mellom 1770 og 1870 sank denne sektorens andel i nasjonalinntekten fra 45 prosent til 14 prosent.

3 Departementets nettsted http://statistics.defra.gov.uk/reports/foodsecurity/default.asp. Med de opphetede prisene på råstoffer fra jordbruket blir matvaresikkerheten et tilbakevendende tema i de britiske politikernes. Les Jenny Wiggins og Javier Blas, Financial Times, London, 24. oktober 2007.

4 Mathvete skiller seg fra fôrhvete når det gjelder proteinmengde, proteinkvalitet og stivelseskvalitet. Proteinkvalitet er viktigere for bakeresultat enn mengde. Kvaliteten er sortsavhengig. Overs. anm.

5 En amerikansk skjeppe: Hulmålet er en enhet som brukes for børsnotering av kornslag i USA. Det tilsvarer for hvete 0,02721 tonn (ca. 27 kilo) på europeiske børser. Det må ikke forveksles med det gamle norske hulmålet. Overs. anm.

6 Eric Holtz-Giménez, «Les cinq mythes de la transition vers les agrocarburants» (De fem mytene om overgangen til biodrivstoff), Le Monde diplomatique, juni 2007.

7 Hvis energiloven som Kongressen vedtok på slutten av 2007 blir satt i verk, må 100 til 110 millioner tonn mais sprøytes inn i destilleriene i 2008, mot 81 millioner tonn i 2007. Når man vet at USA produserer 40 prosent av verdens mais, og nær halvparten av all mais som eksporteres, vil enhver endring i landets avlinger ryste det internasjonale kornmarkedet.

8 Perspectives de l'alimentation 2007 (Matvareperspektiver), Roma, 7. juni 2007, http://www.fao.org/newsroom/en/news/2007/1000592/index.html

9 http://www.irinnews.org/fr/ReportFrench.aspx'ReportId=75238

10 Se Anne Vigna, «Le jour où le Mexique fut privé de tortilla» (Dagen da Mexico ikke fikk tortilla), Le Monde diplomatique, mars 2008.

11 I Argentina i midten av mars annonserte Christina Fernández? regjering en økning på ni prosent på importavgiften på soya, solsikke, mais og hvete. Den regner at økningen i soyaprisene (70 prosent i 2007 berettiger denne hevingen og vil bruke den for å omfordele inntektene til de fattigere sektorene. Tiltaket har fått store jordeiere og bønder til å streike i to uker og ført til organisert matmangel i byene.

12 Les Marc Dufumier, Agriculteurs africaines et marché mondial (Afrikanske bønder og verdensmarkedet), Fondation Gariel Péri, Paris, 2007.

13 IGC samler landene som har underskrevet Kornhandelskonvensjonen. Rådet holder to ordinære sesjoner årlig, vanligvis en i juni og en i desember. Dets rolle er å overvåke utøvelsen av konvensjonen, diskutere utviklingen og orienteringen av verdens kornmarkeder og sikre oppfølgingen av endringene i landenes nasjonale kornpolitikk og de eventuelle følgene av disse for markedet.

14 ://www.igc.oeg.uk/fr/aboutus/default.aspx

15 Larbi Chennaoui, La presse de Tunisie, Tunis, november 2007.

16 Kvartalrapporten The Commodity Refiner som tar for seg råvaremarkedene. http://www.barx.com/commodities/research/index.shtml

http://www.cooperation-agricole.coop/sites/cfca/