Statsfond som våpen?

«Må vi akseptere at kommunister eller terrorister blir bankeiere?» spør kjendisanalytikeren Jim Cramer fra finanskanalen CNBC. Den høyrøstede kommentatoren svarer selv på spørsmålet: «Hvem som helst kan bli det, for vi er fullstendig desperate».¹ Nærmest samtidig har flere statsfond – regjeringsfond, nesten alltid fra vekstland – kjøpt seg inn i finansbedrifter i vanskeligheter. Dette har ført til vidt forskjellige reaksjoner. Bankene har skrytt uavbrutt av de fordelene «massive, passive og tålmodige»² investorer fra Asia og Midt-Østen gir, mens media og de politiske miljøene har reagert med en følelse av maktesløshet ispedd en klype engstelse.

Behovet for betalingsdyktighet har stuet vekk en rekke forbehold. Det var kun statsfondene – investorer som inntil nylig hadde vært svært diskrete – som var villige til å hjelpe de konkurstruede finansgigantene ut av knipen. 27. november 2007 kjøpte De forente arabiske emiraters ADIA-fond (Abu Dhabi Investment Authority) 4,9 prosent av verdens største bank, Citigroup, for 7,5 milliarder dollar. To uker senere spyttet Singapores GIC-fond (Government Investment Corporation) inn 10 milliarder dollar i den sveitsiske UBS-gruppen, verdens tiende største bank. 19. desember var det det kinesiske statsfondet CIC (China Investment Corporation) sin tur til å kjøpe 9,9 prosent av aksjene til den store forretningsbanken Morgan Stanley for 10 milliarder dollar.

Med jevne mellomrom kom kunngjøringer om uforutsette tap og påfølgende finansiering fra statsfond (i en størrelsesorden man aldri tidligere hadde hørt om). Noen ganger måtte institusjonene man trodde var reddet fra katastrofen tigge penger fra fondene på ny. Da verdens største investeringsbank Merrill Lynch 24. desember kunngjorde at den hadde mottatt 4,4 milliarder dollar fra Singapores Temasek-fond, virket det som om bankens likviditetsproblemer var historie. 15. januar 2008 investerte imidlertid flere andre statsfond – deriblant Kuwaits og Sør-Koreas fond – 6,6 milliarder i den samme banken. Og den samme dagen meddelte Citigroup at Singapores GIC-fond, og det kuwaitiske KIA (Kuwait Investment Authority) hadde kjøpt seg inn i selskapet for 12,5 milliarder dollar. I løpet av noen uker investerte diverse statsfond alt i alt over 60 milliarder dollar i den vestlige finanssektoren.³

VERDEN VAR SNUDD på hodet. I globaliseringens tid, i en tid preget av «markedenes triumf», kom disse fondene de største vestlige finansinstitusjonene til unnsetning. 2007 begynte rett nok lovende: bankens økonomi var god, og spekulative fond eller private equity,⁴ som baserer seg på svært høye kreditter, gjorde seg klare til å slå alle rekorder. Året endte imidlertid svært dårlig. Utover våren opplevde subprime-sektoren (pantelån med høy risiko) sine første problemer, men dette førte ikke til større engstelser.

Det var snakk om en myk landing, om nødvendigheten av en gunstig «korreksjon» av eiendomsmarkedet. På det tidspunktet gjaldt krisen kun enkelte spesialiserte firmaer, og konsekvensene for de store bankenes aktivitet virket ubetydelige. I løpet av sommeren ble imidlertid faresignalene flere og kraftigere: finansverdenen trodde den kontrollerte risikoen, men oppdaget at dens ultrasofistikerte modeller i virkeligheten var fantasifostre; ingen ville lenger kjøpe derivatprodukter, selv om de sto høyt i kurs; selv de mest innflytelsesrike selskapene var ikke lenger i stand til å vurdere store deler av sine egne aktiva.⁵

I tillegg utløste den økonomiske liberalismens regler en prosess med konsekvenser vi ikke vet rekkevidden av. De nye regnskapsnormene⁶ skulle gjøre systemet stabilt og gjennomsiktig, men gjorde det mer ustøtt og mer ugjennomsiktig, og skapte slik en likviditetskrise akkompagnert av en tillitskrise.

Det ble klart at derivatproduktene, som i årenes løp hadde gjort det mulig å ha det ene rekordutbyttet etter det andre, var i ferd med å bli «masseødeleggelsesvåpen», for å bruke uttrykket til investoren Warren Buffett, verdens rikeste mann.⁷ Den «systematiske risikoen» for et fullstendig sammenbrudd i hele banksystemet ble tydeligere, og advarslene mot muligheten for en krise tilsvarende den som rystet verden på 1930-tallet ble flere og sterkere.

Med en så utbredt panikk som bakgrunnsteppe er det enklere å forstå hvorfor sentralbanker, regulerende instanser og regjeringer fravek sine egne prinsipper, regler og ideologier. 17. februar kunngjorde den britiske finansministeren nasjonaliseringen av banken Northern Rock. 16. mars reddet USAs sentralbank Federal Reserve (Fed) landets femte største forretningsbank, Bear Stearns, ved å gi banken JPMorgan Chase nødvendige midler for å kjøpe opp hele selskapet (se undersak). Og selv om Fed var klar over hvilken innvirkning rentenedgangen i perioden 2001-2006 hadde på den voksende eiendomsboblen, ga den opp kampen mot inflasjonen, og bestemte seg for å sette ned renten drastisk.
Kongressen ga på sin side sin fulle støtte til en regelrett keynesiansk politikk med økonomisk oppsving som fremste mål. Regjeringen – som vanligvis er en tilhenger av «markedsløsninger» – mangedoblet sin regelmessige innblanding for å lette trykket på de institusjonene og debitorene som var mest utsatt for sammenbruddet i eiendomssektoren. I en tid da den økonomiske krisen spøkte i kulissene og hele det økonomiske systemet truet med å klappe sammen, kunne man ikke sky noen midler, selv ikke innskudd fra statsfondene i hjertet av «finansfestningen».

FØR SUBPRIME-KRISEN var de fleste av disse fondene mildt sagt uvelkomne. Den «lukkede økonomien» var grunnlagt på en de facto utestenging: Nesten som i disse byene der de privilegerte måtte beskyttes fra det omliggende kaos, nøt høyfinansens lukkede klubb av en stor frihet som i praksis førte til en selvregulering. Prisen de måtte betale var en stor vaktsomhet overfor verden utenfor.⁸

På tross av alt snakket om frie selskap, fantes det visse skatter som ikke kunne overlates til hvem som helst. I 2005 for eksempel, fikk ikke den kinesiske gruppen Cnooc kjøpe opp oljeselskapet Unocal. Året etter førte muligheten for at Dubai Ports World skulle ta kontrollen over transportterminaler i seks amerikanske havnebyer til ramaskrik. Holdningene har endret seg i takt med krisens forverring.
Ved de seneste økonomiske oppkjøpene påla trass i alt statsfondene seg visse restriksjoner: de skulle ikke være representert i administrasjonsrådene; fondenes andel skulle ikke overskride en viss grense – for eksempel 10 prosent – og dersom den gjorde det, skulle regulerende instanser ha innblikk i virksomheten Utsagnet til Norges finansminister Kristin Halvorsen viser tydelig hvilket ambivalent forhold finansverdenen har til statsfondene: «De liker oss ikke, men de vil ha pengene våre».⁹ Norges statsfond er estimert til 322 milliarder dollar, og er det andre største i verden etter Abu Dhabi.

Da er det enklere å forstå helomvendingen til de vestlige statsoverhodene. 10. september 2007, etter et møte med den tyske kansleren Angela Merkel, uttalte Frankrikes president Nicolas Sarkozy at han ønsket «særlig påpasselighet» i forbindelse med sektorer der konkurransen er «fordreid av statsfond». Den 8. januar 2008 var presidenten enda mer bestemt: «Statsfond og ekstremt aggressive spekulative fond får stadig mer makt. Disse fondene adlyder ingen økonomisk logikk, og Frankrike kommer ikke til å la dette gå upåaktet hen.»

Mindre enn en uke senere, under hans reise i Saudi-Arabia, rettet Sarkozy imidlertid litt på siktet: «Frankrike vil alltid være åpen for statsfond med utvetydige intensjoner og gjennomsiktig lederskap, så fremt fondets hjemland har samme åpenhet overfor utenlandsk kapital.»

HVEM ER SÅ disse statsfondene, som antas å ha en økonomisk slagkraft på nærmere 3000 milliarder dollar, og hva er de ute etter? Er de rovdyr? Frelsere? Eller har de bare latt seg lure? Utover det faktum at deres inntekter tilhører staten, har disse fondene (i selskap med et visst antall offentlige og kvasi-offentlige selskap) vidt forskjellige karakteristika, ambisjoner og virkemåter. Grunnen til at de får finansverdenen til å skjelve i buksene er at de blander kortene. De kan benytte seg av økonomiske bidrag til å nå politiske og strategiske mål, og de kan gå fra å være passive investorer til å bli beslutningstakere. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien.

Selv om det bare er de siste månedene disse fondene har vært på avisenes førstesider, har de eksistert i nærmere 50 år. I 1953 opprettet Kuwait sitt «Reservefond for framtidige generasjoner», det første fondet av den typen som man senere skulle kalle statsfond. Dette fondet ble omdøpt til KIA (Kuwait Investment Authority), og i årene som kom investerte det i store vestlige selskaper som Daimler-Benz i Tyskland (i 1969) og British Petroleum i Storbritannia (i 1984). Ifølge fondets ledere har det alltid oppført seg som en «ansvarlig» aksjonær, som først og fremst ville samle opp utbytte uten å legge seg opp strategi.¹⁰ Under den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990 unnslapp fondet så vidt Saddam Husseins regime. De seneste tiårene har KIA lidd mye av underslag og dårlige plasseringer, men etter at oljeprisen på ny skjøt i været, har fondet igjen blitt en viktig aktør i verdensøkonomien.

Andre statsfond ble opprettet etter den samme modellen, som «fond for framtidige generasjoner», i land der eksport av olje og andre råvarer er hovedinntektskilden: De forente arabiske emirater, Qatar, Oman, Dubai. Snart fulgte også flere vekstland i Asia, som takket være den kraftige økonomiske veksten har opparbeidet seg betydelige kommersielle overskudd de vil spare i fond: Singapore, Korea, Malaysia, Taiwan.
Av politiske og økonomiske årsaker er Kina i en helt egen kategori. Beijing står støtt på sine gigantiske valutareserver (omtrent 1500 milliarder dollar), og har ved flere anledninger truet med det «økonomiske atomvåpenet» disse reservene utgjør.¹¹ I den harde konflikten med USA (som gjelder valutaspørsmål, eksport, menneskerettigheter, plagiat og så videre) er vel Kina det eneste landet som kan benytte seg av sin økonomiske slagkraft for å fremme sin politikk.¹²

FINANSVERDENEN HAR OGSÅ sine kjendiser, og de siste månedene er det uten tvil statsfondene som har vært de største stjernene. Deres nye maktstatus har pløyd løypa for en rekke konkurrenter. I Russland ble et «fond for framtidige generasjoner» opprettet 1. februar 2008. Japan, India og Saudi-Arabia har også planer om å opprette egne statsfond. De vil ta deler av valutareservene og andre offentlige fond fra relativt sikre plasseringer, som USAs Treasury bond, og gi dem nye plasseringer som de håper vil være mer innbringende. Finansanalytikere og media har lett for å ta kraftig i – slik de for eksempel gjorde da de snakket om Golflandene på 70-tallet og Japan på 80-tallet – og de kan nå avsløre at i 2015 vil statsfondene ha en samlet kapital på 12 000 milliarder dollar.¹³ Dette kan gi næring til mangt et katastrofescenario … og vekke mang en appetitt.

Finansverdenens nye stjerner, lederne for de mest «aggressive» statsfondene (de som søker høyest avkastning), har gått i samme skole som finansgeniene som er ansvarlige for dagens sammenbrudd.¹⁴ Spekulative fond og kortlivede investeringsfond har satt i gang en vedvarende og skamfull sjarmoffensiv for å lokke statsfondene med på eventyr som er like fristende som de er risikofylte, eller for å få hjelp til å komme seg ut av en knipe (men er ikke det det samme?).

Mediesirkuset har særlig tatt for seg den potensielle risikoen som mottakerne av investeringene løper, og ikke konsekvensene dette vil ha i opprinnelseslandene. For selv om ambisjonen til disse «fondene for framtidige generasjoner» er å beskytte sparepengene sine og la dem vokse, har de i løpet av noen få uker kunnet konstatere spektakulær mindreverdi. Etter at Singapores GIC-fond gikk inn i L’Union des Banques Suisses, har gruppen mistet 55 prosent av sin verdi. Etter at De forente arabiske emiraters ADIA-fond gikk inn i Citigroup, har denne gruppens verdi sunket med 40 prosent. Det er en drøy pris å betale for å få fotfeste i «finansfestningen».¹⁵

Tilfellet Kina avslører i enda større grad mislykkede ambisjoner. I mai 2007 kjøpte Beijing for 3 milliarder dollar 10 prosent av det berømte amerikanske investeringsfondet Blackstone. Kort tid etter den offisielle opprettelsen av statsfondet CIC (China Investment Corporation) 29. september 2007, ville dette fondet «redde» forretningsbanken Morgan Stanley ved å gå inn med 10 milliarder dollar. Banken Citic, den kinesiske regjeringens væpnede gren (som også er knyttet til et statsfond), hadde på sin side forhandlet fram krysseierskap på opptil én milliard dollar, akkompagnert av strategiske allianser med forretningsbanken Bear Stearns.¹⁶ Siden har Blackwell gått ned 60 prosent i verdi og Morgan Stanley 26 prosent. Bear Stearns ble kjøpt opp for en slikk og ingenting av JPMorgan Chase, og er blitt det mest spektakulære offeret for subprime-krisen.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Peter S. Goodman og Louise Story, «Foreigners Buy Stakes in the U.S. at a Record Pace», The New York Times, 20. januar 2008.

2 Henny Sender, «Silence not golden for sovereign funds», Financial Times, 17. januar 2008.

3 Bob Davis, «Wanted: SWF's Money Sans Politics», The Wall Street Journal, 20. desember 2007.

4 Private equity er investering i selskaper med stort utviklingspotensial. Selskapene er ofte unoterte, og er de ikke det, blir de tatt av børsen og omstrukturert. Noen år senere kan de så, dersom alt går bra, selges med stor fortjeneste. Ofte blir de da børsnoterte igjen. Overs. anm.

5 Se Frédéric Lordon, «Quand la finance prend le monde en otage» (Når finansverdenen tar verden som gissel) Le Monde diplomatique, fransk utgave, september 2007 og «Markedets nervøse hånd», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, mars 2008.

6 Se Jacques Richard, «Regnskapsføringens plutselige aura», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, november 2005.

7 Simon English, «Apocalypse is nigh, Buffett tells Berkshire faithful», The Daily Telegraph, 3. mars 2003.

8 Se Ibrahim Warde, The Price of Fear. The Truth behind the Financial War on Terror, London, I.B. Tauris, 2007.

9 Ashley Seager, «Sovereign funds defend themselves against calls for regulation», The Guardian, 24. januar 2008.

10 Ashley Seager, «State investors deny political motivations; Sovereign funds 'stabilise global economy'; US deputy treasury chief calls for vigilance», The Guardian, 25. januar 2008.

11 Ambrose Evans-Pritchard, «China threatens 'nuclear option' of dollar sales», The Daily Telegraph, 10. august 2007

12 Se Ibrahim Warde, «For en neve dollar», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, mars 2005.

13 Sovereign funds under microscope in Davos, with calls for more transparency louder», Associated Press, International Herald Tribune, 24. januar 2008.

14 Charles R. Morris, The Trillion Dollar Meltdown: Easy Money, High Rollers, and the Great Credit Crash, Public Affairs, New York, 2008, s. 99-105.

15 Elsa Conesa, «Les investissements des fonds souverains ont fondu en quelques semaines», Les Echos, 18. mars 2008.

16 Rick Carew, Laura Santini, et James T. Areddy, «Great Wall Street of China: Morgan Deal Underlines the New Capital Flow; Who's Playing Whom?», The Wall Street Journal, 20. desember 2007.