26. april 1968 hadde Alain Resnais’ science fiction-fabel Je t’aime, Je t’aime premiere i Paris. Bad timing: en uke etterpå var les événements i gang, og de fleste kinoer på venstre bredd måtte holde stengt. Resnais’ film skulle også delta i hovedkonkurransen på Cannes-festivalen. Men brosteinen hadde nådd fram til Croisetten. 18. mai får røde Godard med seg sine ikke fullt så røde kolleger Louis Malle, François Truffaut, Claude Berri og Claude Lelouch på en solidaritetsaksjon i Festivalpalasset. Nå skjer ting raskt. Malle, Roman Polanski og Monica Vitti trekker seg fra juryen. Resnais, Milos Forman og Carlos Saura trekker filmene sine fra konkurransen. 19. mai blir festivalen avlyst, for første og hittil eneste gang. Dette skjer mens krisen er i ferd med å toppe seg i Paris. Barrikadenettene blir stadig voldsommere. Sorbonne er okkupert. Streiker bryter ut over hele landet, et hundretall fabrikker blir okkupert mot Kommunistpartiets og fagforbundet CGTs vilje. Er dette en revolusjon? spør en britisk filmprodusent en ungarer i Cannes. Nei, svarer ungareren, bare en revolt …
1968 VAR ET RIKT filmår: Kubricks romodyssé, Pasolinis Teorema, Polanskis Rosemarys baby. Filmvår bak jernteppet. Auteur-film var blitt ungdomsmote: «Fellini and Antonioni and (…) Roman Polanski», som det heter i musikalen Hair. Men her skal det primært handle om Frankrike, om hvordan filmens verden påvirket maiopprøret. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
