Mangfold eller likhet?

Rasespørsmålet har dukket opp ved to avgjørende anledninger under Barack Obamas kampanje for å bli demokratenes presidentkandidat. Begge hendelsene viser hvilken plass emnet har i amerikansk progressiv politikk generelt. Den første episoden inntraff en januarkveld tidligere i år, da Obama vant primærvalget i Sør-Carolina. Som svar på Bill Clintons kommentar om overvekten av svarte velgere, begynte en oppildnet sal å synge: «Rase spiller ingen rolle!» Forfatter og Obama-tilhenger Ayelet Waldman beskrev det slik:

«Der sto vi, midt i de gamle Sørstatene, hvor konføderasjonsflagget fremdeles vaier ved siden av statuene av guvernør Benjamin Tillman, som er beryktet for å ha skrytt av at han holdt fargede borte fra valglokalene ('Vi stappet valgurnene fulle. Vi skjøt på dem. Vi skammer oss ikke!'). Der sto vi og sang 'Rase spiller ingen rolle, rase spiller ingen rolle'. Hvite og svarte, latinamerikanere og asiater, samlet i håpet om noe annet enn den samme gamle politikken. Samlet i vår tro på at Amerika kan bli et bedre sted å være. Samlet. Ikke splittet.»¹

Den andre utspilte seg i mars, da Obama holdt sin tale om en «mer perfekt union», og iallfall delvis ga et tilsvar på de omstridte prekenene til hans tidligere pastor, Jeremiah Wright. Obama sa at «rase er et tema […] nasjonen ikke kan tillate seg å overse akkurat nå», og innledet dermed det mange kommentatorer har kalt en angivelig etterlengtet «nasjonal dialog om rasespørsmålet». Jeg sier «angivelig», fordi det burde være opplagt for selv den mest tilfeldige observatør at amerikanere elsker å prate om rase og at de har gjort det i århundrer, selv om man i dag ynder å si at amerikanere ikke liker å snakke om rase. Det vi ikke liker å diskutere derimot, er klasse. Noe Obama fikk erfare da han prøvde å ta opp det emnet under et valgmøte i San Francisco i april, en hendelse omtalt som «Bittergate».²

VED FØRSTE BLIKK virker dette selvmotsigende: På den ene siden sangen om at rase ikke spiller noen rolle, og på den andre talen om hvorfor rase er viktig. Men med litt ettertanke virker det ikke fullt så selvmotsigende lenger. Utgangspunktet for talen – rasismens historie i USA – er nettopp det som ga løftet i den taktfaste sangen, nemlig ideen om at å velge en svart politiker ville bety et stort steg i retning av å legge denne historien bak seg. Og det ville det jo naturligvis.

For det er nettopp løftet om at det er mulig å legge en vond og lang periode med raseskille bak seg – løse i det 21. århundre problemet som ifølge W. E. B. Du Bois³ fullstendig dominerte det 20. århundre, nemlig rasesegregeringen – som gir Obamas kampanje hele dens styrke. Slagordet «endring vi kan tro på» dreier seg ikke om ideologi. Barack Obama og Hillary Clinton er ideologisk sett nærmest identiske – hvis demokratene ønsket seg en ideologisk kursendring, burde deres kandidat hete John Edwards. Det dreier seg om kultur. Og et slikt kulturelt skifte kan ikke proklameres, det må inkarneres. Det kan naturligvis bare en svart kandidat gjøre. Vi kan velge en hvit person som sier at «rase ikke spiller noen rolle». Men å velge en svart person blir straks mer overbevisende.

Så Obamas kampanje er – og har hele tiden vært– bygd på rasespørsmålet, og med spesiell vekt på antirasisme som en progressiv politisk faktor. Om han til slutt blir innsatt som demokratenes presidentkandidat eller ikke (og kanskje spesielt hvis han ikke blir det), så framstår dette som et bilde på at den angivelig progressive fløyen i det demokratiske parti leder det amerikanske folk mot et stadig mer åpent og likestilt samfunn. Ikke bare for afroamerikanere, men også for innbyggere med asiatisk og latinamerikansk bakgrunn, for kvinner og homofile. Problemet med dette bildet (og som i stor grad også forklarer hvorfor det virker så forlokkende) er at det er falskt. Ikke i den forstand at det ikke har blitt gjort enorme framskritt (selv om målet ennå ikke er nådd) i kampen mot rasisme, men falskt fordi disse framskrittene ikke har gjort det amerikanske samfunn mer åpent eller mer likestilt. På flere viktige områder er samfunnet tvert imot mindre åpent og likestilt i dag enn det var på tiden da «Jim Crow-lovene» rådet,⁴ da rasisme ikke bare var alminnelig, men også ble utøvd med myndighetenes velsignelse.

Den nyliberale politiske økonomien kjennetegnes gjerne av økt oppmerksomhet mot identitetsmessige forskjellene (kulturelle, etniske og iblant religiøse forskjeller), samt større toleranse for ulikheter i rikdom og inntekt. De som er kjent med sjargongen som brukes når økonomiske ulikheter skal beskrives, vil umiddelbart oppfatte at det står dårligere til med likhetsnivået i dagens USA når de får høre at den amerikanske Gini-koeffisienten (mål for inntektsulikheter i et land) i 1947 – midt under den verste segregeringsperioden – lå på 0,376, mens den i 2006 hadde steget til 0,464. Siden «0» på Gini-skalaen indikerer at det finnes helt lik fordeling (at alle tjener det samme) og «1» indikerer total skjev fordeling (at én person mottar all inntekt), dreier det seg her om en betydelig økning. I 1947 lå USA på nivå (selv om vi kanskje hadde litt større ulikhet) med landene i Vest-Europa. I dag havner vi sammen med Mexico og Kina.⁵
Men vi trenger ikke slike indekser for å skjønne omfanget av det økonomiske problemet. I 1947 sto de øverste 20 prosentene av befolkningen for 43 prosent av landets totale inntekter. I 2006 – etter flere års kamp mot rasisme, kjønnsdiskriminering og utestenging på grunn av seksuell orientering – tjente de øverste 20 prosentene 50,5 prosent av de totale inntektene. De rike har altså blitt rikere.⁶

Det første vi kan lære av dette er at kampen for likestilling og kampen mot rasediskriminering – den relative suksess til disse kampene har blitt inkarnert i rase- og kjønnspolitikken til det demokratiske parti det siste halvåret – ikke har gitt større økonomisk likhet. I stedet har man fått større – mye større – økonomiske ulikheter, og samtidig sett utviklingen av et langt mer elitistisk samfunn.⁷ Og det fins en opplagt grunn til dette. Hovedhensikten med kampen mot rase- og kjønnsundertrykkende krefter har ikke vært å skape et mer rettferdig samfunn. Det har ikke vært å minske, og langt ifra å eliminere, skillene mellom eliten og resten av samfunnet. Det har snarere dreid seg om å gjøre eliten mer uensartet, for dermed å legitimere den.
Det er derfor tiltak som «affirmative action» (eller «positiv diskriminering») ved inntak til universitetene har vært så symbolsk viktig for liberale amerikanere.⁸ Det forsikrer dem om at ingen blir utestengt fra prestisjeinstitusjoner som Harvard eller Yale på grunn av fordommer eller diskriminering. Dette er det legitimerende aspektet. Samtidig som man ikke rører ved den primære mekanismen for ekskludering, nemlig rikdom. Dette er øke-skillet-mellom-rike-og-alle-andre-aspektet. Som Richard Kahlenberg så glimrende uttrykte det: Man har «25 ganger større sjanse for å treffe en rik student enn en fattig student» på et av de 146 amerikanske eliteuniversitetene. Ikke fordi fattige studenter blir diskriminert, men fordi de er fattige. De har simpelthen ikke den skolebakgrunn som skal til for å kunne søke seg inn ved disse collegene, og langt mindre råd til å gå på dem.

Men det tiltak som «affirmative action» sier er at problemet når alt kommer til alt, er rasisme. Og at løsningen ligger i å sørge for at rike barn finnes i alle farger, og at dette er et mål som må etterstrebes også lenge etter at de har gått ut skoleporten. Kampen for mangfold fortsetter nemlig blant advokater, universitetslektorer og journalister – innen alle yrkesgrupper som med sitt status- og lønnsnivå kan regnes med blant eliten. Målsettingen blir å få gjennomslag for en samfunnsmodell bygd på sosial likhet basert på proporsjonell deltakelse ut fra rase og kjønn. Så om man vil ha en mer mangfoldig elite, ville det å velge en svart president naturligvis være noe av det smarteste man kunne gjøre. En god nummer to ville være å velge kvinnelig president.

Men om man vil gjøre noe med ulikhetene vi faktisk har, og ikke ulikhetene vi gjerne vil tro at vi har – altså ulikheter som skyldes økonomiske faktorer, ikke rase og kjønn – om man ønsker seg et politisk program som griper fatt i ulikheter som ikke skyldes diskriminering ut fra rase og kjønn (som egentlig bare er utvelgingsmekanismer), men derimot neoliberalistisk politikk (som står for utvelgingen), da har verken en svart mannlig politiker eller en hvit kvinne mye å bidra med.

Ingen av demokratpartiets to kandidater har vært i stand til å erkjenne offentlig (om man for eksempel ser på den siste debatten mellom de to i april) at amerikanere som tjener mellom 100 000 og 200 000 dollar ikke tilhører middelklassen. Hillary Clinton lovet å «ikke øke en eneste skatt som berører USAs middelklasse, folk som tjener under 250 000 dollar i året». Barack Obama tok på sin side (selv om han av en kommentator ble kalt langt «slappere») også til orde for ikke å gi skatteøkning til folk som tjente under 200 000.⁹

Men bare sju prosent av amerikanske husstander har en årsinntekt på over 150 000 dollar. Bare 18 prosent tjener over 100 000, og over 50 prosent (over halve befolkningen!) tjener under 50 000 dollar i året.¹⁰ Hvis demokratene mener at folk som tjener i underkant av 200 000 dollar tilhører middelklassen og har behov for skattelette, da trenger man jo ikke lenger republikanerne!
Clinton og Obama er med andre ord typiske for en amerikansk liberalisme som har trykket til sitt bryst en politisk etikk som utelukkende forkaster og bekjemper ulikheter som forklares ut fra rasisme og kjønnsdiskriminering, mens man overser ulikheter som har sitt utspring i det vi pleide å kalle utbytting. Kandidatenes nådeløse kamp seg imellom har naturligvis ikke vært fri for angrep knyttet til rase i den ene leir, og til kjønn i den andre.

I 1967, – tre år etter at Borgerrettighetsloven ble vedtatt, og arbeidet med å gjøre rettighetene nedfelt i denne loven om til realitet ennå var i startfasen – var Martin Luther King allerede i ferd med å stille neste spørsmål: «Hvor går veien videre?» King var en stor forkjemper for borgerrettigheter, men han var opptatt av langt mer enn det. Som han selv bekreftet, gikk hans engasjement langt ut over rene spørsmål om borgerrettigheter. Under Southern Christian Leadership Conference sa han til forsamlingen at «det gjelder å sette spørsmålstegn ved hele vårt økonomiske system, og kreve en bedre fordeling av godene».

USA hadde den gang (og situasjonen har ikke forandret seg i dag) flere fattige hvite enn fattige svarte, noe King var fullstendig klar over. Han visste med andre ord at antirasisme ikke kunne løse problemene med økonomiske ulikheter, siden rasismen ikke var årsaken til disse ulikhetene. Han innså også at ethvert forsøk på å rokke ved den egentlige grunnen – «det kapitalistiske system» – ville bli møtt med «innbitt motstand». Martin Luther King levde ikke lenge nok til å føre kampen mot systemet, og den «innbitte motstanden» han forventet så man aldri noe til fordi ingenting ble gjort for å rokke ved systemet. Tvert imot skulle antirasismen forbundet med borgerrettighetsbevegelsen, og dessuten den gryende kvinnefrigjøringen, homobevegelsen og flere andre sosiale bevegelser vise seg å være fullt ut kompatible med «det kapitalistiske system» som King ville utfordre.

Det er ikke umulig at Barack Obama eller Hillary Clinton en dag vil ta opp kampen som Martin Luther King ville føre, men det er ikke særlig sannsynlig. Nyliberalismen liker rase og kjønn, og det later til at kandidatene som går til valg på rase og kjønn liker nyliberalismen.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 http://my.barackobama.com/page/community/blog/ayeletwaldman

2 Obama hevdet her at bitterheten amerikanere fra arbeiderklassen føler over arbeidsledighet og synkende kjøpekraft iblant fikk dem til å «gripe til skytevåpen eller klamre seg til religion, eller utvikle antipati mot dem som ikke er som oss, og innta en fiendtlig innstilling mot innvandrere eller internasjonal handel».

3 William Edward Burghardt Du Bois var en farget amerikansk forfatter og politiker som gjennom hele sitt lange liv kjempet for svartes borgerrettigheter. Han døde i august 1963, dagen før Martin Luther King holdt sin berømte «I have a dream»-tale. Overs. anm.

4 Segregeringslovene som var i vigør i Sørstatene fram til 60-tallet gikk under navnet «Jim Crow». Navnet har visstnok sitt opphav i et nedsettende revynummer om en «underutviklet neger».

5 Mens USA ligger på 0,464, har Frankrike 0,383, Tyskland 0,283 og Sverige 0,250. Norge lå i 2006 på 0,274.

6 Man bør her legge merke til at den sosiale mobiliteten i USA har sunket. I en studie utarbeidet for Pew Foundation nylig påviser Isabel Sawhill og John E. Morton at USA «faktisk er et mindre mobilt samfunn» enn «Canada, Frankrike, Tyskland og de fleste skandinaviske land». (http://www.economicmobility.org/assets/pdfs/EMPprosent20Americanprosent20Dreamprosent20Report.pdf).

7 Se Serge Halimi, «'Vinneren tar alt'», norske Le Monde diplomatique, november 2006.

8 Se John D. Skrentny, «Positiv diskriminering», norske Le Monde diplomatique, mai 2007, og Christopher Newfield, «Passé et passif de l'enseignement supériur américain», Le Monde diplomatique, september 2003.

9 Skattelettene som ble vedtatt av Senatet i perioden 2001-2003, etter oppfordring av president Bush, utløper i 2011, altså under mandatperioden til USAs neste president. John McCain har lovet å forlenge dem, kanskje også å gjøre dem permanente. Mens Clinton og Obama har sagt at de vil vurdere dem på nytt i forhold til inntekter over «middelklassens» nivå.

10 Disse tallene stammer fra American Census Bureau, og er tilgjengelige på nettet: http://factfinder.census.gov/servlet/STTable?_bm=y&-geo_id=01000US&-qr_name=ACS_2006_EST_G00_S1901&-ds_name=ACS_2006_EST_G00_ (…)