– Til og med Bush kunne jeg forsvare!

Fransk dokumentarfilm er ikke hverdagskost i Norge, særlig ikke på DVD, men nå har Sandrew Metronome utgitt Barbet Schroeders Djevelens advokat (L’Avocat de la terreur) som hadde verdenspremiere på Cannes-festivalen i 2007 og ble belønnet med César-prisen for beste dokumentar i 2008. Filmen handler om Frankrikes mest kontroversielle advokat, Jacques Vergès. En fransk Staff? Nei, noe ganske annet. Maître Vergès har forsvart palestinske flykaprere, et knippe afrikanske diktatorer, negasjonisten (dvs. fornekter av jødeutryddelsen) Roger Garaudy, den libanesiske terrorstrategen Anis Naccache samt nazisten Klaus Barbie, «slakteren fra Lyon». I sannhet litt av en gruppe klienter, særlig når man tenker på at Vergès begynte som en idealistisk forkjemper for jordens undertrykte. Ikke rart at mange har spurt seg om den sene Vergès tilhører ytre venstre eller ytre høyre. Vergès ble advokat fordi han trengte en talerstol, sier et intervjuobjekt i filmen. Han kunne selv ha blitt terrorist, mener en annen.

Schroeder (f. 1941), av sveitsisk og tysk bakgrunn, beundret i sin ungdom Vergès fordi han torde å forsvare FNL-aktivister på 50-tallet. 50 år senere sier Schroeder at det lenge framsto som «moralsk farlig» for ham å lage en film om Vergès, men fascinasjonen vant over tvilen. Filmen veksler mellom dokumentarklipp og vitneutsagn lagd spesielt for filmen. Jacques Vergès er selv hovedvitnet, dessuten får vi se og høre personer som har stått ham nært på et eller annet tidspunkt, samt en rekke historikere og terrorismeforskere. Regissør Schroeder holder seg diskret i bakgrunnen.

Barbet Schroeder markerte seg tidlig i det franske filmmiljøet, da han som 23-åring grunnla produksjonsselskapet Les Films du Losange. Han produserte banebrytende filmer av Eric Rohmer og Jacques Rivette. Som regissør har han primært fått sitt ry gjennom internasjonale produksjoner. De første filmene omhandlet hippiekulturen, først More (1969) som på grunnlag av Ikaros/Daidalos-myten beskrev Ibiza-hippienes mørkere sider (heroin er hovedtemaet), og deretter den mer utopistiske La Vallée (1972) – begge filmene med musikk av Pink Floyd. Mest kjent er Schroeder for sine amerikanske produksjoner, ikke minst Barfly (1987) og Reversal of Fortune (Von Bülow-mysteriet, 1990), som ga Jeremy Irons den Oscar-prisen han skulle ha hatt for dobbeltrollen i Tvillingskjebner. Av tidligere dokumentarfilmer har han høstet mest oppmerksomhet for Général Idi Amin Dada – Autoportrait (1974) og The Charles Bukowski Tapes (1985). Schroeder synes å ha en fascinasjon for herostratisk berømte skikkelser.

Og nå har han altså laget en film om denne gåtefulle Vergès som startet som advokat for jordens undertrykte, eller snarere en film om de sakene Vergès har ført og hans utvalgte klienter.

JACQUES VERGÈS BLE født i Thailand 1925 av vietnamesisk mor og fransk far med røtter i den franske øya Réunion i Indiahavet. På sett og vis er han født antikolonialist. Han var tilknyttet de Gaulles frie franske styrker under andre verdenskrig. En hendelse som har gjort spesielt inntrykk på den unge Vergès var de franske troppenes massakre i den algeriske byen Sétif 8. mai 1945, selveste frigjøringsdagen i Europa. Han meldte seg inn i Kommunistpartiet samme år, men forlot partiet i 1957. Som jusstudent ledet han Réunions studentforening på Sorbonne, der han blir kjent med lederen for den kambodsjanske foreningen, Saloth Sar, senere kjent som «bror nr. 1», Pol Pot. Vergès brente lenge for alle antikolonialistiske saker, særlig Algeries frigjøring. På midten av 50-tallet påtar han seg den risikable jobben med å forsvare Djamila Bouhired, som var blitt dømt til døden etter et bombeattentat i Alger. Vergès får omgjort dommen, og han gifter seg senere med Djamila. Etter frigjøringen åpner han advokatkontor i Alger, men kommer på kant med den nye republikkens sterke mann, Ben Bella. I Paris grunnlegger han bladet Révolution Africaine og omvender seg til maoismen i 1963. Etter at Boumedienne har styrtet Ben Bella vender Vergès tilbake til Alger, lever sammen med Djamila og jobber som skilsmisseadvokat. Så forsvinner han i 1970 og blir borte i åtte år.
I filmen – og på dens forbilledlige hjemmeside – spekuleres det rundt hvorfor Vergès gikk under jorden og hvor han kunne befinne seg. DDR, sier noen, Kambodsja mener andre. Men både en mesterdetektiv fra San Francisco og Røde Khmers «bror nr. 2», Nuon Chea, slår fast at det ikke var der han befant seg. Kanskje like greit, «Folkets Kampuchea» var neppe det tryggeste gjemmested på 70-tallet, selv for en vennlig innstilt advokat. Vergès ble observert flere ganger i Paris i løpet av disse årene, og han benekter det ikke. Men han brøt så godt som alle vennskapsbånd. Derimot knyttet han sterkere bånd til så vel palestinske frigjørings/terroristgrupper og til medlemmer av tyske Revolutionäre Zelle, især til Magdalena Kopp og Kopps kjæreste Carlos («Sjakalen») samt hans allierte Waddi Haddad. Den angrende terrorist Hans-Joachim Klein er et viktig vitne i filmen. Med i dette bildet hører også den notoriske sveitsiske nazisten François Genoud. Bankieren Genoud var testamentseksekutør for Joseph Goebbels, han finansierte forsvaret av Adolf Eichmann og Klaus Barbie, og var medansvarlig i forvaltningen av nazistenes skjulte skatter i sveitsiske banker, og han spilte etter alt å dømme en viktig rolle i etableringen av ODESSA, den hemmelige organisasjonen som bl.a. hjalp stornazister å flykte til Latin-Amerika. Var Genoud virkelig en venn av Vergès? Vitnemål fra både undersøkende journalister og Genouds egen samarbeidspartner Ahmed (egentlig Alfred) Huber, levner ingen tvil om dette. Svimlende? Verre skal det bli: Genoud var dessuten med på å finansiere Waddi Haddads fraksjon innen Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP) og Vergès’ forsvar av Carlos etter at denne ble tatt til fange av fransk etterretning i 1994.
At anti-kolonialisten Vergès skulle forsvare rene terroraksjoner, sjokkerte mange på venstresiden, skjønt langt fra alle. Men mange av hans venner fra Algeriekonflikten, som den berømte avistegneren Siné, mente han gikk langt over streken da han ble Klaus Barbies forsvarer i 1987. Gestaposjefen i Lyon hadde sendt jøder til Auschwitz, og var personlig ansvarlig for minst 4000 liv, deriblant motstandshelten Jean Moulin. Tilnavnet «Slakteren» fikk Barbie fordi han egenhendig torturerte mange av sine ofre. Hvorfor ville Vergès forsvare en slik mann? Angivelig ut fra rettssikkerhetsprinsippet: Alle har krav på en forsvarer, og de fleste kollegaene vegret seg for å forsvare Barbie. Men Vergès hadde også en snedig plan med sitt sjokkerende valg: Gjennom Barbie-saken ville han avsløre den franske republikks egne overgrep, og ikke minst torturen i Algerie. Igjen, Sétif-massakren i 1945 som overskygget freden i Europa for ham. Begrunnelsen virker besnærende, men hvorfor gikk han inn for oppgaven med slik begeistring? Vergès klarte nok en gang å trylle frem et snev av sympati for djevelen. Barbie ble likevel dømt til livsvarig fengsel.

La oss se nærmere på hva som karakteriserer Djevelens advokat som film.

FILMEN HAR ET horisontalt og distansert preg, i den forstand at den mangler forteller- eller kommentatorstemme. Dette er et bevisst valg fra regissørens side. Schroeder vil ikke dømme, men la vitnene tale. Summen av vitner og protagonister skal gi et mest mulig mangefasettert og sannferdig bilde av Vergès. Og når fortellerstemmen er valgt bort, velger Schroeder i stedet å sy helheten sammen via en konvensjonell serieteknikk: De viktigste vitnene, især Vergès selv, får uttale seg i flere etapper. I tillegg gjør Schroeder bruk av informative meddelelser i fargeskrift, av og til koblet sammen med stills eller bevegelige bilder i svart-hvitt øverst i venstre hjørne. Fikst og smakfullt gjort. Jorge Arriagadas musikk ligger og ulmer, som i en thriller.
Har djevelens advokat blitt for innbydende for Schroeder?

I et intervju med Les Inrockuptibles understreker Schroeder at filmen først og fremst handler om temaene og sakene, om frigjøringskamp og især om terrorisme, via Vergès. Det er ikke primært snakk om et personlig portrett. Et klokt valg, all den stund han vet at det er mye Vergès ikke vil avsløre, særlig angående det store forsvinningsnummeret. Men hva er egentlig Schroeders beveggrunner for å lage denne filmen? Finnes det et element av sympathy for the devil? Regissøren vil forsvare advokatens rett til å forsvare skurker, de har også rett til forsvar i en rettsstat. Men, sier han, i årenes løp har det dukket opp et «perverst» trekk hos Vergès: Han identifiserer seg med sine klienter, selv de verste. Advokatens bagatellisering av folkemordet i Kambodsja (i begynnelsen av filmen) synes særlig å ha opprørt regissøren. Men Schroeder fornemmet at han ville gå i mesterens felle hvis han begynte å opponere mot ham. I stedet ville han la «tingene tale for seg selv». Det spørs om ikke regissøren har gått i en annen felle: å la djevelens advokat bli for innbydende. For det er en person med en god porsjon personlig sjarm vi har å gjøre med, der han sitter på sitt stilfulle kontor og patter på Havanna-sigarer med et lite smil på lur. Bare en sjelden gang faller han ut av rollen, som når han ikke kan dy seg for å sprøyte en overdose gift mot aktoratet i Barbie-saken.

Vergès utgjør både sitt eget defensorat og aktorat i filmen. Summen av vitnemål taler også sitt tydelige språk. Men sannhet er aldri en sum, heller et punkt. Kanskje er kjernen i gåten Vergès at han til tross for sin politiske kynisme er en svært sentimental mann, slik en gammel venninne påstår. Og en mann som to ganger blir oppslukt av sin pasjon for en kvinne. Schroeders film har to hoveddeler, den første omhandler idealisten, den andre en mann som setter idealene på spill. Begge disse delene er gjennomsyret av kjærligheten til en kvinne; Djamila i første del, den tyske terroristen Magdalena Kopp – gift med Carlos – i andre. I samtalen med Les Inrockuptibles serverer Schroeder en overraskende, men strengt tatt logisk analogi mellom Djevelens advokat og Vertigo – ja, nettopp Hitchcocks film: «(…) Som om Vergès hele tiden etterpå hadde villet gjenoppleve noe like vakkert og ekstraordinært som sin virksomhet i Algerie og sin kjærlighetshistorie med Djamila Bouhired.» Gjentakelsen blir «en grotesk maskerade». Og Schroeder knytter Vertigo-analogien videre til Marx – ikke Groucho, men Karl: Historien gjentar seg som farse.

I FILMEN BLIR Vergès spurt om han ville ha forsvart Hitler. Han svarer: «Jeg ville til og med forsvare Bush!» – og tilføyer – «på betingelse av at han erkjenner straffeskyld». En provokasjon, ja vel, men også et svar som avslører en underlig sans for proporsjoner og en avslørende mangel på historisk hukommelse. Gjennom å si même Bush impliserer han jo at Bush er verre enn Hitler. Bush-regimet har påført irakere enorme lidelser, direkte og indirekte, innskrenket borgerrettighetene for USAs befolkning og tvunget Vesten til å leve i en «dårlig science fiction-film», for å bruke Schroeders ord. Men Bush-Cheney driver ikke og utrensker grupper av egen befolkning, voilà la différence.
Advokaten har fullstendig rett i å trekke fram massakrer og tortur i Algerie som skampletter på republikkens historie. Men han spenner bein under sin egen legitimitet ved å framføre kritikken via et forsvar av en enda verre torturist. Og det er verdt å merke seg at Vergès bruker mye energi på å bagatellisere Røde Khmers folkemord, mens han glemmer de vietnamesiske ofrene. De har neppe forsvunnet i Schroeders final cut, det er nok heller slik at de fattiges lidelse ikke lenger står i sentrum for advokatens oppmerksomhet.

ALTSÅ, EN FØLELSESLØS jævel? Så enkelt er det neppe. Heller et skrekkens eksempel på politisk romantikk ført ut på stupet, paret med en skruppelløs holdning til virkemidler. Dette klarer Schroeders film å formidle, og dermed er den tankevekkende.

Kanskje hadde filmen vært enda mer tankevekkende om den hadde fått en mindre «objektiv» og mer spisset og autoritær form. Kunsten bør, i motsetning til kulturen og politikken, ikke unnvike autoritære grep, den bør lede publikum en bestemt vei, gjerne via irrganger og tvetydigheter, men den bør ha sin ledetråd. Her savner jeg først og fremst en kommentatorstemme som binder sammen og setter ting på spissen (for så eventuelt å bli motsagt av bilder og utsagn). Schroeders film er usedvanlig rik på innfallsvinkler, men litt for løs – holdningsløs – og pluralistisk i formen. For øvrig skulle filmen være passe lettfattelig for et norsk publikum, til tross for politiske forviklinger som vårt lille land har vært forskånet for, og som her kan kontempleres med avstandens skrekkblandede fryd.

Djevelens advokat er en sjelden anledning til å bli detaljkjent med gårsdagens politiske dead ends i Europa. Vergès & Co er ekstreme tilfeller, men noe av tankegangen deres lever videre på den enøyde delen av venstresida, især i England, der angivelig progressive grupper flørter hemningsløst med reaksjonær islamisme, ut fra tankegangen: La oss forene alle som er mot Bush! Filmen bekrefter også et trist inntrykk av at ledende anti-sionistiske arabere opp gjennom årene har alliert seg med de bruneste kreftene i Europa. Derfor er det gledelig at Schroeder har inkludert fornuftige stemmer som den algeriske menneskerettighetspresidenten, Miloud Brahimi, advokat han også.

© norske LMD. Djevelens advokat (L’avocat de la terreur). 131 min. Yalla Films – Wild Bunch. DVD: Sandrew Metronome. Tekstet på norsk, svensk, dansk og finsk.

Fotnoter:
1 Garaudy (f. 1913) er tidligere medlem av det franske kommunistpartiet, ekskludert for Sovjet-kritikk i 1970. Konverterte til islam i 1982. I 1996 utga han Les Mythes Fondateurs de la politique israélienne, der han avviser at Holocaust fant sted. Dømt.

For en grundig og mer omfattende omtale av filmens Algerie-del, se Kjetil Lismoen: «Film i terrorens tidsalder», Rushprint 2/2008. Lismoen analyserer også Gillo Pontecorvos klassiker Kampen om Algerie.

www.avocatdelaterreur.com. Intervjuer, biografier til alle medvirkende, man kan velge engelsk undertekst. Under «disparition/disappearance» finner man en artig oversikt over land Vergès kunne ha oppholdt seg disse årene, mange fargerike flagg.

Haddad (d. 1978) var underlagt PFLP-sjefen Georg Habash (d. 2008), men var sjef for «internasjonale operasjoner», dvs. flykapringer og lignende. Kom etter hvert til å representere en ultralinje, ekskludert fra PFLP 1976. Muligens forgiftet av Mossad. Både Haddad og Habash kom fra kristne palestinske familier, og begge var marxist-leninister.

Klein tilhørte RZ og deltok bl.a. i OPEC-aksjonen i Wien 1975. Til slutt ble han så fremmedgjort fra ideologien, og ikke minst forbindelsen til Carlos, at han sendte sin revolver til Der Spiegel.

Ahmed Huber (f. 1929), sveitsisk nazist, journalist av profesjon, konverterte til islam på slutten av 60-tallet. Kom til å bli en nær tilhenger av Khomeinis Iran, samtidig om han var (er?) medlem av det hemmelige «keltisk-nazistiske» selskapet Avalon. Indiana Jones er neppe velkommen der.

Uttalt i samtale med Régine Viat (9. april 2007) på filmens hjemmeside og med Serge Kaganski, Les Inrockutibles nr. 598, 15. mai 2007. Når jeg refererer til uttalelser fra Schroeder, stammer de fra disse to intervjuene.

Serge Kaganski, se over.

I samtale med Kaganski, se over.

I en senere kommentar («Amalgames», Les Inrockuptibles, nr. 603, 19. juni 2007) sammenligner Kaganski Vergès? utsagn med slagord som «Israël = nazi» og mai 68-parolen «CRS-SS». Jeg vil selv karakterisere sistnevnte slagord som situasjonsforståelig, men like fullt hysterisk og historieløst. Politiprefekten i Paris 1968, Maurice Grimaud, får i dag (95 år gammel) honnør fra opprørslederen Daniel Cohn-Bendit (63) for å ha stått mot politisk press for å bruke hardere virkemidler (samtale i Le Point 1. mai 2008). Hans forgjenger Maurice Papon ville sannsynligvis ha reagert helt annerledes: Denne Vichy-kollaboratøren var ansvarlig for at et par hundre algeriske demonstranter ble drept og kastet i Seinen i oktober 1961, en affære som lenge ble dysset ned.

Hervé Aubron (se hans «Minor Movies i dette nr. av LMD) er en tanke mer avvisende til filmens form i sin anmeldelse, «Avocat sans noyau» (fransk ordspill: advokat uten kjerne / avokado uten kjerne), Cahiers du Cinéma 623, mai 2007. Ledende amerikanske kritikere var stort sett entusiastiske. En av dem sammenlignet Vergès med Woody Allens Zelig-skikkelse–
Oversettelsen er grei nok. Man kunne saktens ha lagt mer flid i riktig transkripsjon av ikke-franske navn (som Habash, ikke Habbache), og i traileren blir RDA oversatt med RDA, mens det skal være DDR.