Bevis plantet mot FARC?

1. mars 2008, kl 00.25. Med nådeløs presisjon treffer den første av de ti GPS-styrte «intelligente» bombene målet. Nei, vi er ikke i Midtøsten. Dette finner sted i Ecuador, mindre enn to kilometer fra grensen mot Colombia. Der Rio Putumayo skiller de to landene. Fire helikoptre av typen Blackhawk OH-60 dukker fram fra natten. Ombord er 44 kommandosoldater, håndplukket fra Colombias utrykningsstyrke FUDRA. De trenger ikke åpne ild. Den midlertidige leiren til Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) er bombet sønder og sammen. De kolombianske soldatene finner 23 lik.¹ Drept mens de sov. Blant dem er Raúl Reyes, FARCs nestleder, geriljaens «utenriksminister». Kolombianerne tar med seg levningene hans som et trofé.

Tidlig samme morgen kontakter den kolombianske presidenten Alvaro Uribe sin kollega i Ecuador, president Rafael Correa. Uribe forklarer situasjonen: De kolombianske helikopterenhetene ble angrepet fra Ecuador, og hadde ikke annet valg enn å svare ilden og forfølge opprørerne i legitimt forsvar. Han forsikrer imidlertid (slik hans utenriksminister Juan Manuel Santos kommer til å gjøre på morgenkvisten) at skuddene ble avfyrt fra kolombiansk territorium «uten krenking av ecuadoriansk luftrom».

Til å begynne med tror Correa på den kolombianske presidentens forklaringer. De ringer hverandre daglig og er nesten for venner å regne. To uker tidligere, utenfor en kafé, skal Correa ha sagt i all fortrolighet til en av den venezuelanske presidentens nære rådgivere: «Si til [Hugo] Chávez at jeg kommer svært godt overens med Uribe, og at dersom han vil, kan jeg hjelpe til med å forbedre forholdet mellom de to.»

Likevel føler Correa seg forrådt. Særlig da den ecuadorianske hæren kommer til området og han får vite sannheten: Ikke bare har kolombianerne krenket det ecuadorianske luftrommet, de har også utført, legger han til under pressekonferansen den 2. mars, en regelrett «massakre».

Reyes’ død utløser en omfattende krise. Quito bryter sine diplomatiske forbindelser med Bogotá og sender 11 000 soldater til grensen. De blir øyeblikkelig kopiert av Caracas, som sender ti bataljoner til grensen mot Colombia. Dette er en overveid avgjørelse, og ikke en irrasjonell reaksjon. «Vi ønsker ikke krig, men vi vil ikke la Imperiet, eller Imperiets lille logrende hund, komme hit og svekke oss», advarer Hugo Chávez. Her skal ingen kunne handle ustraffet på naboenes territorium.

Ingen «fordømmer» Colombias raid, men alle de søramerikanske regjeringene er «imot» det. USA støtter derimot Bogotá – dette dreier seg jo om «krig mot terrorisme». Da han ble bedt om å forklare dette, sa Craig Kelly, assisterende viseminister for saker vedrørende den vestlige halvkule: «Det vi har sagt er, for det første, at en stat må beskytte seg mot terrortrusselen, og for det andre, at når man snakker om grenser, så må du se den store sammenhengen, for den som egentlig krenker grensene her, det er FARC.» Hvorpå journalisten stilte følgende spørsmål: «Betyr det, for eksempel, at dersom Mexico forfølger narkotikasmuglere inn på amerikansk territorium, så vil ikke USA ha noe imot at meksikanske styrker oppholder seg på deres territorium?» Kelly svarte: «Jeg vil ikke gå inn på en teoretisk diskusjon akkurat nå …»²

DET HAR VÆRT mange spekulasjoner rundt hva slags luftfartøy som ble brukt i forbindelse med high-tech-bombingen 1. mars. Noen har snakket om fem EMB 314 Super Tucano’er (av brasiliansk fabrikasjon) og tre tomotors A-37 (amerikanske) som skal ha tatt av fra basen Tres Esquinas (Caqueta). Men bombene som ble brukt kan umulig ha blitt sluppet fra denne typen fly. Det eneste vi vet er at liknende ultrasofistikerte våpen gjorde mye skade under invasjonen av Irak.

Washingtons skygge svevde på ny over åstedet da president Correa oppdaget visse uregelmessigheter. Og særlig da han oppdaget at hans egen generalstab hadde løyet for ham. Spenningen nådde sitt høydepunkt da general Jorge Gabela, leder for flyvåpenet, forklarte at radaren som befant seg nærmest Santa Rosa (området der FARC-leiren var) hadde vært ute av funksjon i flere dager fordi den var … inne til vedlikehold. En rasende Correa ga lederen for etterretningstjenesten, oberst Mario Pazmino, sparken, og utbrøt: «Det har gått for langt når til og med etterretningstjenesten finansieres av USAs ambassade! […] Enkelte offiserer arbeider først og fremst for CIA, og ikke primært for regjeringen!»

Deretter byttet presidenten ut forsvarsminister Wellington Sandoval med en av sine nærmeste medarbeidere, Javier Ponce. Denne oppryddingen førte til at den overordnede sjefen for Ecuadors væpnede styrker gitt av i protest. Han ble fulgt av sjefene for hæren, marinen og flyvåpenet.

Dermed fyres de første salvene løs mot denne sjenerende presidenten. Hadde han ikke lovet under valgkampen at han skulle stenge den amerikanske basen i Manta? Konsesjonen til denne framskutte avdelingen (Forward Operating Location – FOL), som er utleid til USA, går ut i 2009. Den 28. februar vedtok den grunnlovgivende forsamlingen, som var samlet for å «grunnlegge landet på nytt», en tekst som slår fast at «Ecuador er et fredelig territorium som ikke godtar opprettelser av utenlandske militærbaser». Basen i Manta besitter moderne teknologi, og er en av hovedelementene i Washingtons militære hjelp til Colombia. Under operasjonen 1. mars, gjorde denne basen det mulig å kontrollere luftrommet.

Bogotá åpner ild med en kunngjøring om at den kolombianske hæren under raidet 1. mars fant og beslagla en (som snart skal bli til tre, og deretter enda flere) bærbar datamaskin som tilhørte Reyes. Og på denne maskinen fantes uhyggelige hemmeligheter: Presidentene Chávez og Correa skal ha ytterst tvilsomme forbindelser med FARC.

I visshetens fravær dukker de første spørsmålene opp. Reyes hovedleir ligger i Colombia, nær grensen mot Ecuador.³ FARC-geriljaen har nettopp i Putumayo-området utallige gjemmesteder og leirer. Likevel skal geriljalederen Reyes ha tatt med seg tre bærbare datamaskiner, tre USB-minnepinner og to harddisker til nabolandet. Hvorfor ikke en safe og en bærbar TV også, når han først var i gang? Bombingen tok livet av 23 mennesker. Ifølge den ecuadorianske hæren lagde de ti prosjektilene 1,80 meter dype kratre på 2,40 meter i diameter. All vegetasjon i det bombede området er tilintetgjort. Datamaskinene har ikke en skramme. Det er jo mulig, men …

De bærbare maskinene har talt. Den spanske avisen El País, en av hovedaktørene i det vedvarende korstoget mot de progressive regjeringene i Latin-Amerika, stiller ingen spørsmål. 12. mars lærer avisens lesere – i en artikkel med tittelen «FARC finner tilflukt i Ecuador» – at «geriljasoldatene kjører rundt nord i Ecuador i små lastebiler. Dette konstateres av en ansatt i OAS [Organisasjonen av amerikanske stater], som under fire øyne gir uttrykk for sin forbauselse over å se fullt utrustede geriljasoldater i restaurantene (comedores) i grenseområdet.» Det leserne aldri får vite er at OAS’ generalsekretær José Miguel Insulza i et brev sendt til avisens ansvarlige utgiver 15. mars sier at han er «forbløffet og indignert»: «Jeg kan forsikre Dem om at denne informasjonen er fullstendig feilaktig. OAS har ingen spesialdelegasjon og heller ingen ansatte utstasjonert nord i Ecuador. En ansatt i vår organisasjon kan altså umulig ha kommet med en slik uttalelse.»⁴

DET ER IMIDLERTID ubestridelig at Reyes og hans menn faktisk var i Ecuador da de ble angrepet. I flere måneder hadde han vært den viktigste kontaktpersonen for alle utsendingene – franske, sveitsiske, spanske, venezuelanske, ecuadorianske – som forhandlet med FARC om frigivelse av fanger og gisler, blant dem den fransk-kolombianske Ingrid Betancourt.
Den væpnede motstandsbevegelsen har i lang tid vært kompromissløs i kravet om direkte forhandlinger med den kolombianske regjeringen. Den vil ha en «humanitær utveksling» – gisler mot fengslede geriljasoldater – eller ingenting. Målet er i høyeste grad politisk: Gjenvinne, takket være denne direkte kontakten, en status som krigførende gruppe. I 2002 ble FARC plassert på USAs og EUs terrorlister, noe geriljakrigerne aldri har godtatt. Uribe vil ikke for noen pris gjennomføre en slik «utveksling» og dermed gi FARC den anerkjennelsen de ber om.

Meklingen som ble satt i gang av Chávez 31. august 2007 endevendte i løpet av noen få måneder en situasjon som hadde vært blokkert siden 2002. Geriljaen løslot uten betingelser sju fanger. Noe som gjorde det mulig for Caracas å si: «FARC går nå inn i en mer politisk tankegang, og det er et godt tegn for fortsettelsen av denne historien.» Dette skjedde selvfølgelig til stor frustrasjon for den kolombianske presidenten. Bildene av gisler som takker de rødkledde venezuelanske regjeringsmedlemmene av hele sitt hjerte irriterer Uribe grenseløst.
For i Caracas fortsatte samtalene i all åpenhet, med FARC-lederne Ivan Marquez og Rodrigo Granda som mellommenn.⁵ Og noen ganger også direkte med Reyes i den nå velkjente midlertidige leiren på ecuadoriansk jord. Paris visste om denne leiren. Quito også. Derfor er følgende detalj foruroligende: En uke før operasjonen 1. mars, møtte franske utsendinger Colombias høykommisær for fred, Luis Carlos Restrepo i Panama. Under dette møtet insisterte Restrepo overfor de franske utsendingene: «Oppretthold kontakten med Reyes. Det er han som kan hjelpe dere. Det er han som er deres mann. Det er han som vil gjøre det enklere å få frigjort Ingrid [Betancourt].» Og dette kan kanskje forklare Correas ekstreme raseri: «Alvaro Uribes oppførsel er uverdig! Han visste at tolv gisler skulle frigjøres, blant dem Ingrid Betancourt. Han visste det, og han brukte kontaktene sine for å sette opp denne fellen for Reyes.» Den beste måten å blokkere forhandlinger på har alltid vært å ta livet av forhandleren.

Denne siden av saken kom imidlertid raskt i bakgrunnen. For 3. mars gjorde general Oscar Naranjo, sjef for det kolombianske politiet, en glitrende opptreden foran journalistene. Han tok utgangspunkt i IT-utstyret som ble «funnet nær Reyes’ lik», og avslørte at det fantes en «væpnet allianse mellom FARC og den venezuelanske regjeringen», samt at Correa (under valgkampen) hadde hatt politiske og økonomiske forbindelser med geriljaen.

Og etter en slik opptreden forsvant både pressens begjær etter sannheten og dens regler om varsomhet! Aviser og TV-kanaler kastet seg over nyhetene. Den kolombianske avisen El Tiempo (som eies av familien Santos, bestående blant andre av visepresident Francisco Santos og forsvarsminister Juan Manuel Santos) og den spanske avisen El Pais⁶ førte an i ballet. Med utgangspunkt i disse «eksplosive dokumentene» (fra de berømte overlevelsesdyktige datamaskinene), som elskverdig nok ble sendt ut litt etter litt av den kolombianske etterretningstjenesten.

Allerede den 4. mars kunne man lese følgende overskrift i El Pais: «Bogotá avslører FARCs støttespillere». Og i «FARCs egne dokumenter anklager Chávez» (El Pais, 10. Mai), den første artikkelen i en serie av Maite Rico,⁷ får vi vite at «Chávez godkjente uten forbehold [en] forespørsel på 300 millioner dollar» fra geriljaen. 11. mai forklarte Rico at «grupper med tilknytning til chavismen […] kommer regelmessig [for å trene] i leirene til FARC i Venezuela». Det skal til og med finnes ventelister for deltakelse på disse «kursene». 12. mai kom artikkelen som ble dementert av OAS’ generalsekretær.

Da The Economist i «The FARC Files» den 24. mai kommenterte Chávez’ gavmildhet (300 millioner dollar) overfor FARC, var kilden de oppgav en melding fra Raúl Reyes som var gjengitt i … El País og det kolombianske ukebladet Semana. I fortsettelsen av undersøkelsene siterte avisen et dokument fra The Wall Street Journal: «Venezuelas innenriksminister Ramón Rodríguez Chacín har bedt FARC om å trene opp venezuelanske soldater i geriljataktikk.» Det er uvisst hvorvidt The Wall Street Journal har denne informasjonen fra Miami Herald, som hadde kommet med samme utsagn.

Fra det underlige gikk det til det usannsynlige. Mellom 2000 og 2002 skal FARC og ETA ha planlagt et attentat i Madrid mot framstående kolombianske embetsmenn: nåværende visepresident Francisco Santos, forhenværende statssjef Andrés Pastrana og forhenværende ambassadør i Spania Noemi Sanín (El Tiempo, 2. juni). Så langt har ingen erklært at de står bak dette planlagte attentatet (og med god grunn!). FARC skal også ha forsøkt å skaffe seg uran for å lage en «skitten bombe» (BBC Mundo, 5. mars 2008). Fortsatt ifølge «dokumentene til Reyes», skal vennskapet mellom Chávez og de kolombianske opprørerne (et stadig tilbakevendende moment) gå helt tilbake til 1992: Da han ble fengslet for forsøk på statskupp (den 4. februar), skal han ha mottatt 150 000 dollar fra FARC (Le Figaro, 5. mars, The Wall Street Journal, 11. mars). Han må ha sløst dem bort i fengselskantinen, for da han ble frigitt i 1994, hadde han ikke et rødt øre, og måtte bo hos sin framtidige innenriksminister Luis Miquilena, i en liten leilighet i sentrum av Caracas. Miquilena lånte ham også en bil.⁸

I en artikkel i Le Monde (12. mars), er forfatteren mer forsiktig i selve teksten, men ingressen gjentar et utsagn fra en geriljadesertør: «Ifølge desertøren skal en av FARCs ledere, Iván Marquez, og deres historiske leder Manuel Marulanda, bo jevnlig i Venezuela.» Og det er nettopp det leseren husker av den artikkelen. Akkurat som denne tittelen i Le Figaro (15. mars): «Farlige forbindelser mellom FARC og Chávez».

I Venezuela fryder dagsavisene El Nacional og El Universal seg. For ikke å snakke om de private kanalene Radio Caracas Télévisión (RCTV) og Globovisión. De stemmer med glede i når guvernøren i staten Zulia, forhenværende presidentkandidat Manuel Rosales, anklager president Chávez for å være en «landssviker».

En av de mange lederartiklene som Washington Post har viet til Venezuela kan alene oppsummere hele denne omfattende mediekampanjens vesen: «Dersom skandalen med datamaskinene benyttes på adekvat vis [min uth.], kan den gjøre graven den såkalte ‘bolivarianske revolusjonen’ er i ferd med å falle i enda dypere.»

Ja, men … For det er et «men» her. Hvordan kan man trekke i tvil ektheten av dokumenter som ifølge Interpols undersøkelser er autentiske? Et tilsynelatende uimotstridelig argument, som både Bogotá og hele mediesirkuset støtter seg på. Men bare tilsynelatende, for hvis vi går saken nærmere etter i sømmene ...

4. mars kontaktet general Naranjo Interpol for en uavhengig ekspertuttalelse om innholdet i de «åtte IT-bevismaterialene». Interpol godtok forespørselen, og 15. mai presenterte organisasjonens generalsekretær Ronald K. Noble resultatene i Bogotá. Vi kan hoppe over hyllesten til general Naranjo, som satt rett ved siden av ham, og lovordene om det kolombianske sikkerhetspolitiet (DAS).⁹ Vi bør imidlertid få med oss en liten anekdote: Naranjo, forhenværende leder for det kolombianske anti-narkotikapolitiet, måtte fratre sin stilling etter at hans bror Juan David ble arrestert i Tyskland i mars 2007 for … narkotikasmugling. Og han anklages av den venezuelanske innenriksministeren Rodríguez Chacín for å ha hatt suspekt kontakt med narkobaronen Wilmer Varela (som ble snikmyrdet den 29. februar 2007). Hva DAS angår, ble dets forhenværende leder Jorge Noguera arrestert 22. februar 2007 for å ha gitt paramilitære grupper tilgang til sikkerhetspolitiets ressurser.
Ifølge rapporten og Nobles utsagn, begrenset Interpols oppgave seg til å «påvise hvilke informasjoner som fantes i de åtte bevismaterialene […]; undersøke om brukerfilene¹⁰ hadde blitt endret på noe som helst vis 1. mars 2008 eller senere; fastslå hvorvidt kolombianske myndigheter […] hadde behandlet og undersøkt de åtte bevismaterialene […] i overensstemmelse med internasjonalt anerkjente prinsipper […].» Men «undersøkelsen er ingen godkjenning av nøyaktigheten av innholdet i brukerfilene [«dokumentene»!], og heller ingen godkjenning av forskjellige lands tolkninger av disse brukerfilene […].»

Med andre ord har ikke Interpols eksperter (som kom fra Singapore og Australia, og ikke snakket spansk) undersøkt innholdet. Og det med god grunn… Det samlede innholdet i de åtte «bevismaterialene» var på 609,6 gigabytes, og inneholdt: 37 873 skriftdokumenter, 452 regneark, 210 888 bilder, 22 481 nettsider, 7 989 e-postadresser (men ingen e-poster, selv om media i stor grad siterte fra angivelige e-poster), 10 537 multimediefiler (lyd og video), 983 kodefiler. «Rent praktisk tilsvarer et slikt informasjonsvolum 39,5 millioner fullskrevne sider i Microsoft Word, og dersom all informasjonen hadde vært i Word-format, ville det tatt over tusen år å lese alt med en rytme på hundre sider dagen.»

Og det er mye for én mann, selv Raúl Reyes, særlig ettersom han uten stans flyttet fra et sted til et annet i jungelen, levde geriljasoldatens uvisse liv, og ikke var mer enn 60 år gammel da han døde! Men ikke for mye for den kolombianske regjeringen, som i løpet av noen timer, og deretter uavbrutt, offentliggjorde nye avsløringer funnet i datamaskinene. Heller ikke for mye for mange journalister, som bare videresender «dokumenter» (autentifiserte av Interpol) de har fått fra uskyldige hender.

Interpols rapport er langt fra presis, og det kan gjøre noen hver perpleks. For eksempel når det står at «Reyes og Guillermo Enrique Torres, alias Julián Conrado,¹¹ en av FARCs ledere, ble drept under operasjonen» (side 10, avsnitt 2 i den engelske versjonen). Bogotá hadde kunngjort Conrados død 1. mars, men måtte dementere denne meldingen etter en DNA-test av det andre liket kommandotroppene tok med seg (det første var Reyes’ lik). Og utsagnet om at «FARC er blitt erklært terroristorganisasjon av Colombia, andre regjeringer og Interpol» (side 10, avsnitt 2) bør nyanseres: Det er bare USA, Colombia, Peru, EU og Israel (i alt 31 land) som offisielt mener at FARC er en terroristorganisasjon, altså 17 prosent av Interpols medlemmer (186 land).
Og unøyaktighetene stanser ikke der. Man kan for eksempel lese at «de åtte bevismaterialene som ble beslaglagt fra FARC tilhørte Raúl Reyes» (side 10, avsnitt 2). I stedet for å snakke om «de åtte bevismaterialene som ble beslaglagt fra FARC» (side 7, konklusjon 1, ff), burde man snarere skrive: «Bevismaterialene som ble gitt til Interpol fra de kolombianske myndighetene». Interpol godtar uten forbehold Bogotás versjon, men det finnes ingen vitner til det foregitte funnet av datamateriale ved geriljasoldatenes lik. Noe som fikk president Correa til å utbryte (under hans besøk i Paris 13. mai): «Hvem kan egentlig bevise at disse datamaskinene ble funnet i FARC-leiren?»

Den første gangen general Naranjo kontaktet Interpol for å be om deres hjelp, den 4. mars, nevnte han «tre (3) datamaskiner og tre (3) USB-lagringsenheter» (vedlegg 2 i Interpols rapport). Og i svarbrevet, datert den 5. mars, godtar Noble på organisasjonens vegne å undersøke «tre (3) datamaskiner og tre (3) USB-minnepinner» (vedlegg 3). I et brev til lederen for DAS, Maria del Pilar Hurtado, datert den 6. mars, blir imidlertid bevismaterialet plutselig til «tre bærbare datamaskiner, tre USB-minnepinner og [aldri tidligere nevnt] to harddisker» (vedlegg 4). Hvor kommer disse harddiskene fra? Hadde ingen lagt merke til dem før?

Rapporten konkluderer i hovedsak med at «ingen data er blitt opprettet, lagt til, endret eller slettet fra noen av bevismaterialene i tidsrommet fra den 3. mars 2008 kl 11.45 [tidspunktet da Undersøkelsesgruppen om informatikkriminalitet i det kolombianske kriminalpolitiet mottok bevismaterialene] og 10. mars 2008, da bevismaterialene ble gitt til Interpols eksperter for at de skulle ta kopier av diskene» (avsnitt 76, side 29). Det slås også fast at «dataaksesseringen [i den samme perioden] ble utført i overensstemmelse med internasjonalt anerkjente prinsipper for behandling ev elektronisk bevismateriale» (konklusjon 2a, s. 8).

Men hva med perioden fra 1. mars (da maskinene skal ha blitt beslaglagt) til 3. mars? En agent fra den kolombianske antiterrorenheten «har direkte aksessert innholdet i de åtte bevismaterialene […] under tvingende omstendigheter» (avsnitt 79), og USB-minnepinnene og harddiskene har vært koblet til en datamaskin «uten at det på forhånd var tatt en kopi av innholdet, og uten bruk av skriveblokkeringsutstyr» (avsnitt 82). Så i løpet av disse tre dagene, har «datatilgangen […] ikke vært utført i henhold til internasjonalt anerkjente prinsipper for behandling ev elektronisk bevismateriale» (konklusjon 2b, s. 8). Og det er jo beklagelig, når man oppdager at 48 055 (!) filer ble opprettet, åpnet, endret eller slettet i dette tidsrommet (avsnitt 91, s. 33) (se under).

INGEN DOMSTOL KAN bruke resultatene fra en slik rapport for å dømme et land. Men ryktene går, og de skaper store overskrifter. Disse ryktene vokser uten stans, og de rammer både Ecuador og Venezuela. I dag er det ingenting som tilsier at disse to landene skulle kunne kategoriseres som «terrorstater» eller «røverstater», men denne ryktekampanjen kan legge et grunnlag for nettopp det i folkeopinionen. Maximilien Arvelaiz, en av Chávez’ nære rådgivere, gir følgende analyse av situasjonen: «George Bush vil til enhver pris legge igjen tikkende bomber, slik at uansett hvordan valget i november ender, vil det være svært vanskelige å endre USAs politikk overfor Venezuela.»

Med andre ord gjør denne psy-op’en (psykologisk operasjon i spionsjargongen) det svært vanskelig å ta opp igjen forhandlingene om frigjøring av gisler, ettersom Venezuela og Ecuador er de facto ekskludert fra en hvilken som helst mekling – med mindre nye overraskelser venter, og det er langt fra umulig i en så innviklet intrige.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Blant de døde var en ecuadorianer, fire unge meksikanske studenter og (offer nr. 24) en kolombiansk soldat, som ikke ble drept «under ildveksling», slik Bogotá hevdet under hans nasjonale bisettelse, men av et tre som falt over ham. En femte meksikaner, en såret kvinne, ble tatt hånd om av ecuadorianske myndigheter.

2 BBC Mundo, London, 7. mars 2008.

3 Dette er et stadfestet faktum. Forfatteren av denne artikkelen har selv møtt ham der. Se Maurice Lemoine, «Den kolombianske konflikten», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, april 2006.

4 www.vtv.gob.ve/detalle.php's=2&id=4546

5 Se Maurice Lemoine, «Vil det noensinne bli fred i Colombia?» Le Monde diplomatique, nordisk utgave, oktober 2007.

6 Sentrum/venstre-avisen El País er eid av det multinasjonale kommunikasjonsselskapet Prisa, som kontrollerer over 1000 radiostasjoner (i Spania, USA, Mexico, Panama, Costa Rica, Colombia, Argentina, Chile) og har nærmere 30 millioner lyttere. I Colombia kontrollerer Prisa Radio Caracol, som av mange er blitt omdøpt til «Radio Paracol» (med henvisning til de paramilitære styrkene). I Mexico kontrollerer den Radiopolis, i USA GLR Networks og de 60 radiostasjonene som er knyttet til den.

7 Maite Rico var korrespondent for El País i Mexico på 90-tallet, og gjorde seg bemerket for sin fiendtlige innstilning mot den Zapatistiske hæren for nasjonal frigjøring (EZLN) i Chiapas. Sammen med Bertrand de la Grange (som på samme tid var korrespondent for Le Monde i Mexico) har hun gitt ut boken Sous-Commandant Marcos. La géniale imposture (Subcomandante Marcos. Det geniale bedrageriet), Plon/Ifrane, Paris, 1998.

8 Se Maurice Lemoine, Chávez Presidente!, Flammarion, Paris, 2004.

9 Pressekonferansen og selve rapporten kan finnes på Interpols nettsider: www.interpol.int/Public/ICPO/speeches/2008/SGbogota20080516.asp, www.interpol.int/public/ICPO/PressReleases/PR2008/pdfPR200817/Default.asp

10 Brukerfilene» opprettes direkte av brukeren, som er ansvarlig for innholdet. «Systemfiler» brukes av datamaskinen ved normale operasjoner (oppstart, gang, stans). «Applikasjonsfiler» er knyttet til programvare som er installert på maskinen (som tekstbehandlingsprogram eller antivirusprogram).

11 Geriljagitaristen», frontfigur i FARCs musikkgruppe Los Compa--eros. (…)