Ser man på Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) landskongress i oktober i fjor, på OL-forberedelsene og på hvordan kineserne taklet «Tibet-saken», kan man ikke direkte si at Kina viser en ny side ved sitt politiske system. Men denne konservative holdningen «på toppen» står i skarp kontrast – i omfang, hyppighet og form – til protestaksjonene som nå bryter ut litt overalt i Kina. Protestene er faktisk i ferd med å innta en slags halvinstitusjonell form. Dette skyldes ikke sosialt påtrykk fra utsiden, men at initiativene tas av individer eller grupper på innsiden av «systemet». En slik utvikling viser at det er nødvendig å forlate den vanlige politiske analysen, hvor man vanligvis setter opp mot hverandre et allmektig «maktorgan», som uten skrupler turer fram ved hjelp av krokveier, og et «samfunn» som beskrives vekselvis som tafatt eller på randen av revolt.
Fra 2002 til 2006 meldte over 12 millioner personer seg inn i KKP. Hva fikk dem til å ta et slikt valg? For noen, som personer med ledende funksjoner innen parti og statsadministrasjon, er det ikke noe å fundere over – å være partimedlem er en måte å få en høyere posisjon og mer makt. Andre har muligens litt andre motiver. «Hvis jeg vil stige i gradene, må den formaliteten være på plass,» forklarer en lærer. Ved et av Kinas største universiteter er 80 prosent av professorene kommunister. Men å ha partiboka i orden er ingen garanti for sosialt opprykk. Personlige nettverk, faglig integritet, og også økonomisk suksess er trolig langt viktigere. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
