Når du ytrer deg for mye

Følgende er en vandrehistorie: Vladimir Putin ønsket å beholde makten i Russland ved siste presidentvalg. På sitt kontor i Kreml skuler han bort på den grå telefonen merket «Stalin», tar så røret og ringer ham: «Hei Stalin, kan du gi meg et råd om hvordan jeg beholder makten?» Stalin svarer fra det fjerne: «Du skal gjøre to ting: Du må drepe alle opposisjonelle mellom 18 og 35 år, og dessuten male Kreml blått.» Putin spør: «Blått? Hvorfor det?» Stalin svarer: «Du svarte som jeg tenkte.»

På Kortfilmfestivalen i Grimstad viste den russiske filmregissøren Andrei Nekrasov sine to russiske dokumentarfilmer Disbelief og Rebellion: The Litvinenko Case. Disse kritiske filmene er tydelige på at Russland fremdeles dreper egne borgere. Bruk av ytringsfrihet kan få deg drept. Det er langt flere enn Anna Politkovskaja som har fått merke det.

Nettopp ytringsfriheten kan leses som en tråd bak en del av de internasjonale filmene ved festivalen nå i juni. Langt mer enn den selvfølgelige norske ytringsfriheten Dag Solstad ytret seg om i førsommerdebatten. Nå var vel Solstads hovedpoeng at vesentlige ytringer drukner i det vestlige massemediale sølet, og at det lønner seg å være diplomatisk framfor karikerende overfor den man ytrer seg til. I Grimstad dreide det seg nettopp om dette, de vesentlige ytringene:

DEN ISRAELSKE FILMEN To See If I'm Smiling av Tamar Yarom¹ tar for seg seks jødiske kvinner som har avtjent sin verneplikt i Israel. Yarom sier at «vi forventer at kvinner er mer følsomme», men den psykologiutdannede regissøren viser at det ikke nødvendigvis er slik. Kvinnene reflekterer her over hva som skjedde med dem, fra deres omgang med døde palestinske kropper til hvordan det kjentes å drepe unge palestinere. Den ene av kvinnene ba om å bli avfotografert smilende ved siden av en død naken mannskropp, som tilfeldigvis hadde fått et erigert lem i dødsøyeblikket. Noen som får assosiasjoner til Abu Ghraib? Den første kvinnen gråter når hun senere ser på fotografiet hvor hun smiler ved liket. En annen vakker, ung kvinnelig soldat skjøt en guttunge som klatret opp på et gjerde, hvor han livløs ble hengende i lang tid. Hun er like kynisk som sine mannlige soldater – å drepe kan bli en vane. En tredje kvinne forteller hvordan de endret en torturrapport, for ikke å sverte sine kolleger. Hun lurte på om hun skulle si ifra til mediene, benytte ytringsfriheten, men hun lot være. Disse kvinnene ytret seg fritt om militærtjenesten, men ikke om Israels undertrykking av palestinerne, eller kravet til 4 års verneplikt for begge kjønn. Men de som har møtt soldatene på fest i Syden etter ferdig avtjening, skjønner at noe er fullstendig galt.

Den norske dokumentaren Dømt til å bli voldtatt av Sigrun Nordervald og Gard Andreassen dreier seg om en såkalt æressak (basert på et ungt ugift forelsket par) mellom to familier i Pakistan – klansrådet idømte en straff der guttens søster, Mukhtar Mai, skulle voldtas av fire menn.² Dette ble visstnok gjennomført mens hundre mennesker sto og så på, deriblant hennes far som ble forhindret i å gripe inn. Interessant nok følger dokumentaren hennes rettferdighetskamp, som standhaftig bondekvinne uten utdannelse. Hun fikk enorm internasjonalt støtte, og ga ut sin biografi som ble en bestselger. Også Pakistans president Musharraf ga henne noen støttepenger. Hun etablerte så en «feministisk» organisasjon og en pikeskole – noe som aldri hadde eksistert i denne provinsen. Hun har nå på barneskolen sitt livs misjon om å utdanne noen små kritiske stemmer [se bildet], om hun ikke – som flere i filmen på peker – vil bli drept for den «vanære» hun har brakt over landet. Slik er ytringsfriheten i Pakistan. Hendelsen førte faktisk til en lovendring – loven krever ikke lenger fire mannlige vitner som konkret skal ha sett penetreringen ved voldtekten (!). Likevel, denne lovendringen er ennå ikke satt ut i praksis. Og voldtektsmennene som først ble dømt til døden, har siden bare vært ut og inn av en rekke rettssaler uten følge. Pakistanske kvinners rettigheter er ennå ingen selvfølge, men Mukhtars tilkjempede ytringsfrihet skapte denne gang i det minste bølger – om ikke helt konkrete følger.
I Grimstads internasjonale kortfilmprogram avslører nederlandske Robert Oeys³ dokumentarfiksjon Safety First⁴ skumle trekk ved vår tids sikkerhetsmani på flyplasser, og den medfølgende begrensning av ytringsfriheten. Filmen er basert på tre reelle hendelser i vår tid. Den starter med en vestlig kvinne som ved innsjekkingen har en liten sminkeboks i lommen, som hun ved sikkerhetskontrollen på Heathrow irritert på forespørsel svarer er en bombe. Da betjenten blir stram over ansiktet, svarer hun at hun fleipet. Hun må så gjenta hva hun hadde sagt til to andre betjenter, og blir så bryskt anholdt og ført bort for flere timer med avhør før de slipper henne ut igjen med en streng advarsel. Den neste er en pakistansk forretningsmann som på vei til en flyplass i Nord-England kobler inn sin Ipod på taxiens stereo og synger refrenget til The Clashs London Calling. Han skal til et møte i London, men opplever at flyet snur på rullebanen, for så å returnere til avgangen. Tungt bevæpnet politi stormer inn i flyet, og anholder ham! Grunnen var at taxisjåføren mistenkte ham pga. musikken, og fotfulgte ham inne på flyplassen før han slo alarm. Han blir sittende flere dager i fengsel. Verre gikk det for den tredje reisende, som hadde glemt medisinene sine og fikk et anfall der han løper ut av det parkerte flyet ved avgangen. Han veiver med armene, løper ned trappen. Kona hans løper etter, ser han stå overfor et par tungt bevæpnede sikkerhetsvakter, og roper at han mangler medisiner. Vaktene skriker at mannen må legge seg ned. Men i forvirring løper han tilbake til flyet, for så å bli gjennomhullet av åtte skudd. De hørte ikke konas rop. Ikke alle ytringer når fram. Safety first.

FOR MEG ER DET spesielt de internasjonale temaene som beveger i Grimstad. De forsøker å bevisstgjøre oss, ved å etterlate varige følelsesmessige inntrykk.
De to mest inntrykksfulle filmene jeg fikk med meg på festivalen var russiske Andrei Nekrasovs Disbelief (2004) og Rebellion: The Litvinenko Case (2007). Førstnevnte dreier seg om de sprengte boligblokkene i Moskva, terroraksjonen i september 1999 som hjalp Putin fram til makten.⁵ Vi følger datteren som reiser hjem fra USA for å finne mer ut om sin russiske mors død. Denne ødelagte familien feies inn i storpolitikken i vår globale terrors tid. Myndighetene arresterte den gang 20 personer, mange av dem FSB-agenter – nå er 7 av disse likvidert, de visste tydeligvis for mye. Også den kjente advokaten som førte saken til døtrene til den drepte moren havnet heller selv i fengsel, og ønsket mange år etter, av redsel, ingen befatning med saken. Så mye for ytringsfriheten. Myndighetene «plasserte» heller skylden på to – 2 – tsjetsjenere for den store aksjonen. To personer som siden ikke var å oppdrive, ifølge Nekrasov. Filmen viser ganske overbevisende at dette var en «inside job» – framfor en aksjon utført av tsjetsjenere – en terroraksjon igangsatt av russiske FSB for å utnytte følgende ustabilitet med en unntakstilstand og krig. Følgen var som kjent angrepet på Tsjetsjenia. Det hjalp lite at de tsjetsjenske myndighetene (eksilregjeringen) bedyret sin uskyld og var villige til å stille opp for å bevise dette. Krigen var i gang, noe man i filmen ser kryssklippet med at Moskvas nye sterke mann kommer til makten med store ritualer – filmens russiske rockemusikk framhever det absurde ved hele skuespillet. Men for 100 000 drepte tsjetsjenere var dette rå og brutal virkelighet.
Nekrasovs andre film, om sin venn Litvinenko, gir oss et innblikk i en russisk dissidents vilje til å fortelle sannheten (han ble som kjent likvidert ved at noen helte det radioaktive stoffet polonium i teen hans under et møte i London). Nekrasovs intervjuer med Litvinenko utgjør filmens argumentative grunnlag. Han virker svært overbevisende. Litvinenko er den tidligere KGB-agenten som patriotisk trodde på sitt land, og var en av de beste de hadde. Men han ønsket etter hvert ikke lenger å drepe for den stadig mer champagnedrikkende eliten. Filmen viser også en video fire FSB-agenter hadde laget om sannheten bak KGB/FSB i tilfelle de skulle bli tatt av dage. Litvinenko viste denne – som egentlig skulle skjules til deres død – ut på russisk tv sammen med en avslørende pressekonferanse. Det russiske folket skulle få vite sannheten. Litvinenko – og Nekrasov – slår hardnakket fast at den russiske stats stadige påminnelser om viktigheten av sterk nasjonalisme og kamp mot terror egentlig er spillfekteri og kulisser de rike benytter for å tilrane seg ytterligere økonomisk rikdom. De er begge modige menn som benytter sin ytringsfrihet til fulle. Her beskyldes tidligere president Putin for å ha beordret drap på opposisjonelle, pengevasking og framprovosering av slike unntakstilstander som gir statsoverhoder uinnskrenket makt – slik vi kjenner det fra USAs 11. september. Litvinenkos tv-avsløring på 90-tallet skapte stor ståhei, med påfølgende farseaktige rettssaker.
Litvinenko fryktet ikke sitt eget liv, men var redd for sønnen og konen. De flyktet derfor til London, hvor Nekrasov møtte ham og ble hans venn [Se eget intervju]. I London møtte han også Åsne Seierstad, men Litvinenko var tydeligvis for pågående – å treffe en vestlig kvinne som snakket russisk, gjorde at han naivt tilbød henne all slags etterretningsinformasjon. Hun tok ham ikke alvorlig. For som filmregissør Nekrasov påpeker, det er ikke lett å stå alene. Litvinenko var for patriotisk, naiv og oppriktig. Hans liv var ikke en gang trygt i London.

Disse to filmene vil aldri tillates vist på russisk tv – det spres bare noen DVD-kopier for skjulte visninger. Her i Norge venter jeg bare på at NRK tar tak i disse viktige filmene og viser The Litvinenko Case på tv. For det er ikke på internett eller filmfestivaler slike filmer gir ytringsfriheten noen reell betydning. Vi vet at Putin tok fullstendig kontroll over tv-media for å hindre slike ytringer (tv-kanalen NTV som kritisk diskuterte Moskvabombingen ble nedlagt tre måneder senere). For det er bare tv-media som kan sette i gang de store massenes opprør, som kan skape nok affekter til å berøre folk og få dem til å røre på seg.

© norske LMD. truls@dokumentar.no

Fotnoter:
1 FIlmen ble vist på NRK i mai. Tamar Yarom (f. 1971) avtjente selv verneplikten i 1988. Hun tok filmutdannelse i London i 1999. Filmen Sob Skrit, om hennes personlige erfaringer som soldat under den første intifadaen, vant pris for beste TV-drama ved Haifa Int. Filmfestival i 2002.

2 For mer (og varierende) informasjon om saken, se http://en.wikipedia.org/wiki/Mukhtaran_Bibi

3 Robert Oey (f. 1966) har blant annet laget What's Eating Serbia (2002), og er for øyeblikket i gang med å lage en doku-musikal om den tidligere nederlandske stortingsrepresentanten Ayaan Hirsi Ali.

4 Se filmene på www.minimovies.org/documentaires/view/safetyfirst.

5 I løpet av ti dager i september 1999 eksploderte fem bomber i boligblokker i Moskva og to andre russiske byer. Nærmere 300 sivile ble drept. Skylden ble lagt på tsjetsjenske separatister, men ennå har ingen tsjetsjenere har påtatt seg ansvaret. 23. september beordret nyvalgte (9. august) statsminister Putin bombingen av Grosnyj, som markerer starten på den andre tsjetsjenske krigen (1999?). Senere har det kommet fram en rekke indikasjoner som kan tyde på at det kan ha dreide seg om en «falsk flagg»-operasjon utført av FSB. (…)