«Gruvefolket» gjør opprør

Om de vil så gjerne ha denne byen, så skal de få den!» 7. mai 2008 besluttet de rasende kvinnene i Redeyef, gruvebyen i Gafsa-regionen, å evakuere hele byen. Et stort antall innbyggere brøt opp, pakket sammen det aller nødvendigste og la ut på veien, i protest mot at politiet hadde invadert byen deres. Politiet hadde advart dem: Gikk de mot fjellene, i retning av grensen til Algerie, ville de bli anklaget for landsforræderi, slik innbyggerne i nabolandsbyen ble da de ba om politisk asyl i nabolandet noen uker tidligere. Dermed snudde de rundt, og trakk opp mot fjellene. Til slutt kom de likevel tilbake, etter å ha blitt overtalt av utsendinger fra forhandlingskomiteen som en rådvill lokaladministrasjon hadde bedt om hjelp. Argumentet som ble brukt var uforlignelig: De burde bli, for å fortsette kampen.

Arbeiderbastionen 40 mil sør for hovedstaden Tunis har flere ganger har vært skueplass for opprør.² Siden januar i år er folket her nå i ferd med å skape sin egen myte, gjennom et godt sammensveiset opprør, drevet av raseri og stolthet. Myndighetenes strategi består dels i omringing og politirepresalier, dels i full kontroll av mediene. Men urokkelig holder befolkningen stand mot statens forsøk på å tvinge opprøret i kne.

Gnisten som tente det hele kom 5. januar i år. Da ble kunngjorde man resultatet av opptaksprøven som kreves for å bli ansatt i gruveselskapet Gafsa Fosfatkompani (CPG), regionens hjørnesteinsbedrift. Resultatet ble straks anklaget for å være forfalsket. Unge arbeidsledige okkuperte fagforbundets regionkontor i Redeyef. De fikk snart selskap av enkene etter avdøde gruvearbeidere. Hele familier slo seg ned i telt foran bygningen. Flere slo raskt følge. Arbeidere, arbeidsledige, gymnasiaster og befolkningen generelt, bidro til å øke antallet streiker, aksjoner og folkemøter. På bakgrunn av dyp fattigdom og kraftig økende priser, sto de sammen i protesten mot de lokale myndighetenes endemiske korrupsjon og nepotisme, og mot en urettferdig ansettelsespraksis.

REDEYEF LIGGER LIKE ved grensen til Algerie. I likhet med andre kommuner i gruveområdet Gafsa (Oum Laarayes, Metlaoui, El Mdhilla) har byen den levd under gruveselskapets herredømme helt siden dette ble opprettet i 1897. Fosfatforekomstene ble oppdaget av veterinæren og amatørgeologen Philippe Thomas, som var direktør ved et lokalt tukthus med jordbruksdrift.

Utvinningen av rikdommene i bakken har helt siden begynnelsen foregått på typisk kolonialistisk vis:³ oppkjøp av jorda ved brutal ekspropriering av den innfødte befolkningen; grov utnyttelse av naturresursene; utvinning på bekostning av menneskeliv, og mye forurensende avfall; hurtig nedbryting av økosystemet og sosiokulturelle strukturer; produksjon med import av utstyr utenfra, samt utføring av resursene til fordel for kolonimakten; arbeids- og maktforhold basert på pseudotradisjonelle mønstre – troskap, klientelisme, klan- eller familietilhørighet (lokal embetsfunksjon som caïd, i tillegg til koloniale administrasjonsoppgaver som sivil kontroll ⁴); svært tungt fysisk arbeid og høy dødelighet; «import» av arbeidskraft som en sentral del av utskiftingen i arbeidsstyrken;⁵ streng hierarkisering av yrkeskategoriene ut fra «etniske» kriterier; en begrenset gruppe stabile lønnsmottakere på den ene siden, og en hær av ufaglærte slitere som raskt skiftes ut på den andre; en bevisst parallell bruk av en utsatt og nøye kontrollert «tradisjonell» eller «uformell» økonomi for å holde lønningene på et nivå som sikrer lavest mulig kostnader.

Omtrent alle disse trekkene har overlevd avkolonialiseringen, i mer eller mindre uendret form. Gruveselskapet, som i 1996 ble slått sammen med Groupe chimique tunisien (GCT, en av verdens største produsenter av fosfatderivater), er fortsatt regionens største arbeidsgiver. I de siste 25 årene har modernisering av produksjonen og gradvis stengning av gruver til fordel for utvinning under åpen himmel, redusert påkjenningene ved arbeidet og dødeligheten blant arbeiderne. Samtidig har moderniseringen, som har skjedd i tråd med iverksetting av den strukturelle reguleringsplanen, redusert selskapets arbeidsstokk med tre fjerdedeler.
I dag er bare 5000 direkte ansatt av selskapet. Disse nyter godt av en status og arbeidsforhold som misunnes av mange i en region hvor 30 prosent (det dobbelte av landsgjennomsnittet) av den yrkesaktive befolkningen er arbeidsledige – ifølge de offisielle tallene, som gjerne pyntes litt på. Rundt gruveselskapet fins det mange underleverandører, som gir usikre og underbetalte jobber. Handelsvirksomhet, som har måttet tåle mange kjepper i hjulene, særlig med nabolandet Algerie, utgjør siste del i spekteret av yrkesmuligheter. Flere velger derfor å risikere livet ved å forsøke å ta seg over til den andre siden av Middelhavet. Mange flytter også inn til de fattige forstedene rundt byene i det «fordelaktige» Tunisia, med andre ord langs kysten.
De fem tusen stillingene i selskapet og midlene beregnet på omskolering fordeles og forvaltes i nært samarbeid med regionavdelingen av Tunisisk arbeiderforbund (UGTT). Fram til de senere år har stabiliteten i regionen blitt opprettholdt gjennom en omfordeling – selv om den er aldri så knepen – av de enorme inntektene fra fosfatindustrien. Fordelingen har skjedd ved å ta nøye hensyn til balansen mellom klaner og familier, under oppsyn av de regionale lederne av fagforbundet og regjeringspartiet RCD (Demokratisk samling for konstitusjonen). I tillegg var disse lederne representanter eller kontaktpersoner for de viktigste stammene i regionen, nemlig ouled abid og ouled bouyahia. Men en gradvis innskrenking av resursene til omfordeling, og en stadig mer utbredt korrupsjon, samtidig som prisen på fosfat i det internasjonale marked har skutt i været, har brutt dette balanseforholdet. Den regionale ledelsen av fagforbundet UGTT har blitt midtpunktet for et oligarkisk parasittvelde som bare lar venner og nære slektninger nyte godt av smulene fra fosfatinntektenes bord. Fagforeningsledelsen har blitt det tydeligste eksemplet på det som innbyggerne nå bare ser på som «inntrengere», et urettferdig maktapparat.

«VI, GRUVEFOLKET, ER aldri urettferdig mot noen, men når man behandler oss urettferdig, ja da …» Setningen avsluttes med et eksplisitt kraftuttrykk. Banneret som er hengt opp ved en av innkjøringene til Redeyef vitner om en fattig og marginalisert bydel, åsted for flere sammenstøt med politiet i den senere tid. Måned etter måned har mobiliseringen fortsatt uavbrutt siden opprøret i januar. Aksjonene til arbeidsledige og unge akademikere uten relevant arbeid, har blitt fulgt opp av streiker, okkupasjoner og demonstrasjoner, hvor alle lag av befolkningen deltar sammen. Sit-in-aksjonene til familiene til arbeidsinvalide eller de som fant døden i gruven, har avløst demonstrasjonene til oppsagte gruvearbeidere. Protestene til kvinner med en sønn eller ektemann ble fengslet under de første demonstrasjonene, utviklet seg til en generalstreik som også omfattet småkjøpmenn.
Om natten patruljerer ungdommer Redeyefs gater i små grupper for å beskytte byen, etter først å ha kalt sammen troppene ved å banke steiner mot metallbjelkene til en bro. De kaller det «krigstrommene», og tar i bruk et vokabular som minner om tradisjonene til krigerstammer. De er rede til å gå politiet i møte, eller også å stjele smørbrødene deres for å gi dem videre til trengende. Alt i alt gir de inntrykk av et sterkt sosialt samhold, som ordenspolitiet ikke evner å bryte. Til tross for statens grep om mediene, utgjør opprøret i denne avsondrede regionen den mest langvarige, den kraftigste og den mest modne sosiale bevegelse i landets nyere historie.

Maktapparatets svar har bestått i forsøk på å omringe og kvele opprøret, og å slå stadig mer brutalt tilbake. Resultatet har blitt to dødsfall, flere titalls skadde og flere titalls arresterte. Familiene har blitt utsatt for vold og ydmykelser, privat eiendom har blitt ramponert. Utplassering av hærens pansrede enheter forsterket unntakstilstanden i gruveområdet i løpet av juni måned. Opptrappingen av statens voldsbruk kommer til uttrykk gjennom bruken av ekte kuler, det økende antallet unge som hentes inn til forhør eller blir fengslet, og hærens finkjemming av de omkringliggende fjellene for å finne folk som gjemmer seg der for å unnslippe tortur.

Flere grupper ungdom har allerede blitt stilt til doms. Under rettssakene har befolkningen så godt det har latt seg gjøre blitt holdt unna av ordenspolitiet. Lengden på straffen varierer fullstendig fra en sak til en annen, et tegn på at maktapparatet nøler med å velge strategi.

Opposisjonen i Tunis – og støttekomiteer i Nantes i Frankrike, hvor det bor en stor gruppe tunisiske innvandrere fra Redeyef, samt i Paris⁶ og Milano – kjemper for å bryte informasjonsblokaden. Men mobiliseringen er likevel begrenset. Det sivile samfunn er politisk tappet for blod, etter i årevis å ha blitt valset ned av regimets ekstremt undertrykkende praksis, og sliter med å tromme sammen en større solidaritet. Makthaverne har knapt nok omtalt hendelsene, ut over å rette anklager mot «urostifterne». Er det forklaringen på at opprøret ikke har spredd seg til andre regioner, utenom byen Feriana i nabodistriktet Kasserine?
I Redeyef har bølgen av protester endret folks hverdag. Kontoret til fagforbundet UGTTs lokalavdeling midt i sentrum av byen ble overtatt av folket, rett for nesa for underprefekturet som holder til like ved. Nå er dette aksjonistenes hovedkvarter. Håndlangerne til UGTTs regionale ledelse forsøkte å ta det tilbake ved å feste hengelåser på dørene. Befolkningen forlangte straks at de ble åpnet igjen. I første etasje, hvor møtene holdes, er kafeen i kontinuerlig drift. Den store terrassen utenfor rommer forsamlingen, mens talsmenn griper ordet fra balkongen i andre etasje. Et betydelig antall av de som deltar på møtene er kvinner. Rett over gaten distribueres opposisjonens flygeblad og aviser. Fram til juni sto det en salgsbod her. Den tilhørte Boubaker Ben Boubaker, som går under tilnavnet «sjåføren». Som faglært, men arbeidsledig, ble han grønnsakshandler. Han gjorde seg kjent da han skrev et ironisk og fornøyelig brev til undervisningsministeren med forslag om hvordan arbeidsledigheten kunne løses. Salgsboden ble ødelagt, og politiet stormet brutalt familiens hjem. Som så mange andre opposisjonelle rømte han opp i fjellene.

«VI ER NØDT TIL å oppnå noe positivt,» sier Adnane Hajji bestemt. «Folk må innse at fredelig motstand ikke er bortkastet. Hvis ikke, vil det ende med en katastrofe.» Generalsekretæren i Fagforbundet for grunnskolen i kommunen Redeyef er bevegelsens karismatiske frontfigur. Sammen med flere andre kampfeller har han klart å bevare samholdet i bevegelsen, til tross for rivaliseringen mellom ulike klaner. Han nyter godt av en imponerende popularitet, selv blant husmødre og unger. Han er oppmerksom på at drømmen allerede har ført dem langt og at ethvert forsøk på å tvinge fram en helomvending, vil kunne få konsekvenser som vanskelig lar seg kontrollere. Natten til 21. juni ble Hajji arrestert i sitt hjem. De andre i gruppen som holder liv i bevegelsen, er alle ettersøkt.
Adnane Hajji mener at løsningen fremdeles er å finne på regionalt nivå. Valgplakatene med slagordet «Ben Ali 2009» [navnet på Tunisias president, som har sittet ved makten siden et statskupp i 1987], som allerede bebuder neste års presidentvalg, har ofte blitt revet ned etter at protestbevegelsen oppsto. Eller de har fått ironiske påskrifter som «Ben Ali 2080», eller «Ben Ali 2500». Så politiske meninger kommer naturligvis til uttrykk. Men under samlingene og folkemøtene blir den enkelte bedt om å legge sin politiske tilhørighet igjen utenfor.

I gruveregionen har man foreløpig liten tro på at en utskifting av statsoverhodet vil komme med det aller første. Bare en sterk nasjonal og internasjonal solidaritetskampanje, eller en spredning av opprøret til andre regioner, vil kunne løsne skruestikken. I mellomtiden forlanger bevegelsen at det blir slutt på undertrykkelsen, og at det innledes reelle forhandlinger for å finne en verdig løsning på krisen. Videre krever de annullering av resultatet av opptaksprøvene. At det opprettes et program for ansettelse av arbeidsledige med høyere utdannelse. At staten engasjerer seg i større industriprosjekter. At internasjonale miljønormer blir respektert. At de fattigste får tilgang til offentlige tjenester, som strøm, innlagt vann, utdannelse og helsepleie. Mottoet de har valgt seg lyder: «Besluttsomhet og verdighet.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Opprinnelig opprettet i 1974 som en støtteforening for tunisiske innvandrere i Frankrike. FTCR grupperer i dag en rekke ulike politiske og kulturelle foreninger. Forbundets målsetting er tosidig: bedre integrering av tunisiere bosatt i Frankrike, og bedre kår for tunisiere i hjemlandet. Overs. anm. Se også note 6.

2 Gruvestreiken i mars 1937 ble hardt slått ned på, og førte til at 17 gruvearbeidere mistet livet. Se Simone Weils vakre tekst «Le sang coule en Tunisie» (Blodet flyter i Tunisia), utgitt i skriftsamlingen Ecrits historiques et politiques, Gallimard, Paris, 1960. Her kritiserer hun Front populaire (venstrekoalisjonen som styrte Frankrike 1936-1938) for å ha gitt seg ut for å forsvare arbeiderklassen, mens den lukket øynene for overgrepene som ble begått mot den i koloniene. To år etter streiken i 1978 inntraff også «hendelsene i Gafsa», da regionen ble skueplass for et forsøk på statskupp. Se Khemmaïs Chammaris artikkel i Le Monde diplomatique, mars 1980.

3 Se La sueur du Burnous (Burnous' svette–Editions La Guerre Sociale, 1911, ny utgave på Editions Les Nuits Rouges, 2001) av Paul Vigné d'Octon, parlamentsmedlem fra Hérault og Nasjonalforsamlingens spesialrapportør om situasjonen i koloniene under den 3. republikk.

4 Om protektoratets system for territorial kontroll, og samspill med tradisjonelle maktposisjoner, se Elisabeth Mouilleaus avhandling (1998), Fonctionnaires de la République et artisans de l'Empire, le cas des contrôleurs civils en Tunisie 1881–1956 (Republikkens funksjonærer og Imperiets håndverkere, tilfellet med de sivile kontrollørene i Tunisia 1881–1956), L'Harmattan, Paris, 2000.

5 Tunisia var fransk protektorat fra 1881 fram til uavhengigheten i 1956. Overs. anm.)

6 Egne tukthus for innfødte var en av straffeanstaltene i kolonitidens Algerie. De innsatte måtte utføre tvangsarbeid. Enkelte av dem ble spesialisert på jordbruk, til fordel for kolonimakten.

FTCR, 3 rue de Nantes, 75019 Paris. www.ftcr.eu