Hua Lamphong, sentralbanestasjonen i Bangkok. Som overalt i Thailand, betrakter kong Bhumibol Adulyadej folkemengden fra mektige portretter bak glass. Toget til Laos går i skumringen. Vognene har enorme brune seter trukket i dårlig skai. Noen passasjerer kommer til å sove i dem, andre vil kravle opp på en av de smale sovebenkene som togpersonalet snart slår opp. De siste glimtene av Englenes by kommer som perler på en snor: Slum og enda mer slum – den moderne byens skyggside. En tolv timers lang innvielse starter, i sigarettrøyk, med ubeleilige stopp, og et kontinuerlig virvar. Men den reisende når ikke sitt bestemmelsessted. Toget stopper faktisk på thailandsk side i Nong Khai.
Tidlig om morgenen må man altså humpe videre i en touk-touk (motorsykkeldrosje) helt til Mekong-elva, passere den thailandske tollen, og reise med buss over Vennskapsbroen, ordne de laotiske formalitetene for å få visum, og endelig forhandle om prisen for å komme seg til hovedstaden Vientiane som ligger tolv kilometer fra grensen. I stekende hete eller monsunskybrudd – som er de vanligste værtypene på stedet – får man kjenne det på kroppen: Laos er det eneste landet i Asia uten jernbane. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
