Det splittede Bolivia

Først er det Altiplano. Denne enorme høysletta som er klemt opp mot himmelen fire tusen meter over havet. Solen. En ildkule som griller huden. Skyggen. Iskald som natten. Natten? Minus ti grader i rønner som ingenting kan varme opp. Det finnes ikke trær på Altiplano, kun vindens rasende uling over takene.

Noen små landsbyer, noen jordlapper med dyrket mark, noen sletter. Både de mannlige indianerne med sine luer og de kvinnelige med sine hatter, gjemmer seg langt nede i store gensere. I lang tid, til fots med enorme bører, tomme hender, triste, tause, utslettede, har de vært underlagt den strengeste lov.

Regelmessig har fyrverkeriet fra store sosiale eksplosjoner påminnet de mektige om deres eksistens.

Den lille landsbyen heter Condor Iqui--a. Den finnes ikke på kartene. Glemt. Særlig av veiene. «Stien er 'totalt' dårlig.» Kun to busser i uka.

Her overlever aymaraene, takket være potetdyrking og lama- og alpakkaoppdrett. Storfeet dør når det ikke regner. Menneskene flykter. «Man må dra i eksil til varmere områder,» konstaterer en desillusjonert Profiria Karka, lederen for det lille samfunnet. «Det er i ferd med å bli en ørken. Mange unge er i utlandet, i Spania, Brasil, Argentina og i El Alto.¹ Det er bare gamlinger igjen.»

Og strøm! Installert for ett år siden, takket være presidenten. «Vår hermano Evo Morales» – «Vår innfødte bror Evo». Det partipolitiske spillet, forstår de ikke særlig mye av. De har ingen aviser, får bare inn de «svært manipulerte» Radio Panamericana og Radio Fides. «Vi har forstått at all partipolitikk er knyttet til en retning. Om den er til høyre, og selv om den sier den støtter de innfødte, er den … til høyre. Om den er til venstre, tar de oss i hånda.» «Evo» er på deres side, ingen tvil om det. Da han kom til makten, følte de stolthet. En innfødt, endelig. «Med ham kan man endre det Bolivia de andre presidentene har solgt, uten å gi oss noe. Men det blir vanskelig, denne venstresiden er beleiret. Alt avhenger av denne augustmåneden.»

I likhet med sine kompanjonger kjemper ikke Daniel Guttiérrez for MAS (Bevegelsen mot sosialisme, partiet til Morales). Men han anstrenger seg som leder for organisasjonen Sophi-Aru, som ønsker fremme småsamfunnsmedier, som medlem av Innbyggerforeningen² i Condor Iqui--a og i Audiovisuelle koordinering for urinnbyggerne i Bolivia. I sin svakt opplyste cagna, sittende på sengen sin som er fylt av tepper, innhyllet, likegyldig til den manglende komforten og kulden, hamrer han på den lille skrivemaskinen han har satt på stolen sin. En rapport, en innkalling eller noe lignende. «Her styrkes bevisstheten. Nå når vi har vår president må vi heve hodet. Fordi høyresiden forsøker å 'kødde' med oss.» Det er nøyaktig det uttrykket han bruker.

HØYRESIDEN VAR forvirret og demoralisert da Evo 18. desember 2005 ble valgt takket være urbefolkningen som utgjør 62 prosent av befolkningen. Men han fikk også støtte fra en del av middelklassen i byene som var gått lei av uføret nyliberalismen hadde kastet landet ut i. En imponerende seier: 53,74 prosent av stemmene. Vanligvis blir statsledere i det andinske landet valgt med 35 prosent av stemmene.

«Bolivia er i ferd med å endres. Evo holder det han lovet.» Plakater, slagordet lansert med løftet knyttneve, regjeringen driver valgkampanje. Den kan støtte seg til unektelige framskritt som til tider er vanskelig å få øye på fordi motstanderne anstrenger seg for å minimere dem. «Nasjonaliseringen» av oljeindustrien – som i virkeligheten dreier seg om reforhandling av de multinasjonale oljeselskapenes kontrakter – har økt statens inntekter. Takket være denne inntektsposten har de mest nødvendige sosiale programmene blitt realisert. Renta dignidad gir 200 bolivianos (omtrent 153)³ til alle bolivianere over 60 år. Minstelønnen er fortsatt utilstrekkelig, men har gjort et hopp til 575 bolivianos (440 kroner). En barnetrygd, «Bono Juancito Pinto», bidrar til at bolivianske barn får skolegang. Jord blir gitt til bøndene, til stor ergrelse for de store jordeierne i øst.⁴ En utviklingsbank skal sørge for at små og svært små entreprenører skal kunne få lån.

Derfor fordømmes Morales' politikk for å være «populistisk» (her forplikter konteksten, til heller å si «innfødt») politikk. At dette kommer på toppen av alfabetiseringen av hundre tusener takket være den kubanske metoden kalt «Yo si puedo» (Ja, jeg kan) og de to tusen prosjektene som har blitt gjennomført (veier, sanitæranlegg, elektrifisering, idrettsanlegg) for mer enn 100 millioner dollar, i stor grad takket være samarbeid med Venezuela, har fått begeret til å flyte. I Santa Cruz – selvstendighetsbastionen som er i krig med sentralmakten – sparer ikke den politiske analytikeren José Birtenbaum på kruttet: «Gjennom Evo Morales har Bolivia blitt brukt som en slags ideologisk slagmark, mot amerikansk imperialisme, for den verdiløse underimperialismen til [Hugo] Chavez.»

Etniske spenninger, politisk polarisering, konflikt mellom regioner – på litt over to år har situasjonen forverret seg betraktelig. «Jeg tror opposisjonen har innsett at det er mulig å kaste Evo Morales uten statskupp,» analyserer Ricardo Calla, minister for urinnbyggernes rettigheter under Carlos Mesas presidentperiode (oktober 2003–juni 2005). Krisen har ifølge ham en hovedårsak: den sittende regjeringens autoritære trekk. Som støttes av en av de store tendensene i MAS: «en marxistisk og nymarxistisk strømning med utspring i la guerillera⁵ og venstreorienterte fra den kalde krigen på 50- og 60-tallet.» Han setter disse strømningene i opposisjon til den nåværende demokratiske, «men nokså marginale», venstresiden innenfor partiet og regjeringen. En venstreside som ifølge ham har «sørget for muligheten for å forhandle med andre politiske krefter».

Analysen lar seg oppsummere i en enkel formulering, «en oppdemmet totalitarisme». Men den minimerer en sentral faktor: Etter at Morales ble statsoverhode har hans motstandere gjort alt for at «el Indio » [Indianeren] skal mislykkes. Senatet som de dominerer, har siden 2007 blokkert hundre lovforslag. Og det er nettopp ved å forhandle med dem at presidenten begikk sin første feil. Fordi han er langt fra ufeilbarlig.

Under innkallingen til den grunnlovgivende forsamlingen, kom MAS til enighet med Poder Democratico y Social («Demokratisk og sosial makt», Podemos, partiet til tidligere høyrepresident Jorge Quiroga) om de innfødtes rettigheter, som skulle forandre fundamentene til samfunnet. Men nasjonalforsamlingen oppførte seg som en førkonstitusjonell instans, og besluttet at den nye Politisk grunnloven for Staten (CPE) måtte få «to-tredjedels flertall» i den grunnlovgivende forsamlingen før den kunne legges ut for folkeavstemning. En blanding av demokratisk naivitet, mangel på erfaring og tro, gjorde at regjeringen som ennå var i seiersrus, trodde den hadde et stort flertall. Det stemte, men med 133 av 255 folkevalgte ville Morales aldri få de to tredjedelene som han så skjødesløst hadde gått med på for å få til en hypotetisk «konsensus». Dette gjorde at høyresiden kunne blokkere alt.

For å forhindre den grunnlovgivende forsamlingen i å samles, boikottet opposisjonen den systematisk. Det var meningen at den skulle utarbeide landets nye fundament på ett år, men den brukte hele åtte måneder på å skrive sitt eget interne regelverk. Når den tildelte utsettelsen utløp, måtte dens mandat forlenges. I tråd med en ny avtale mellom MAS og Podemos, aksepterte nasjonalforsamlingen denne forlengelsen og antok at CPE kunne bli godkjent med «alminnelig flertall». Leder for Det bolivianske akademiet for grunnlovsstudier, advokat Jorge Antonio Adum, hopper i etterkant: «Den lovgivende forsamling kan ikke forandre spillereglene mens den konstituerende fortsatt holder på med sitt arbeid. Det er grunnlovsstridig, den har ikke myndighet til det.» Argumentet mangler ikke holdbarhet.

I SUCRE, DER den grunnlovgivende forsamling holder til (men også i Santa Cruz), har den nye situasjonen skapt mye bråk, provokasjoner og demonstrasjoner. Ettersom forsamlingen ble forhindret av borgerkomiteene⁶ fra å fortsette arbeidet, søkte de folkevalgte fra majoriteten tilflukt i en militærskole 23. november 2007. Utenfor førte sammenstøt mellom ordensstyrker og regjeringsmotstandere til tre døde blant de sistnevnte. Til slutt var det i Oruro 9. desember at grunnlovsprosjektet ble stemt gjennom med mer enn to-tredjedels flertall av det tilstedeværende, det vil masistene⁷ og deres allierte. I tråd med reglene mente de, men glemte en detalj: At man ikke hadde respektert innkallingsutsettelsene, som hadde førte til at opposisjonen var fraværende.

Ved å velge å tvinge igjennom grunnlovsprosjektet, la MAS tilrette for at høyresiden med en militaristisk, totalitær og diktatorisk fortid kunne heve demokratifanen. Den begynte til og med å piske til kamp for regionalt «selvstyre».

2. juli 2006 ble det på regjeringens initiativ holdt folkeavstemning om utvidet selvstyre for departementene. I et land som historisk har vært merket av en overdreven sentralisering, var presidenten selv først ute med temaet (framfor alt med vekt på selvstyre for urbefolkningen). I forhold til departementene gjorde han en plutselig helomvending i dagene som fulgte avstemningen og igangsatte en energisk nei-kampanje. Dette gjorde han av gode grunner. Før den forrige presidenten, Carlos Mesa gikk av ga han fylkene mulighet til å velge guvernør ved direktevalg. En forsinket bombe. De fire opposisjonsguvernørene i «media luna»⁸ (Santa Cruz, Tarija, Beni, Pando) framviste tendenser som lignet voldsomt på … separatisme. Og de søkte konfrontasjon.

Andre motiver gjaldt for presidenten. Motiver som var mer problematiske politisk sett, og til og med «uforståelige» ifølge enkelte av hans tilhengere: «Det finnes alltid en nøling, innad i regjeringen, mellom å gå inn for forhandlinger, slik de fleste i den urbane, parlamentariske og intellektuelle fraksjonen vil, og en mer radikal linje, linjen til indianerne og bøndene, som bruker makt og svært harde 'triks'.»

Under folkeavstemningen var «nei» dominerende i landet som helhet. Men lokalt ble det et stort ja-flertall i Santa Cruz, Beni, Pando og Tarija. Og disse departementene krevde umiddelbar iverksetting. Dette avviste presidenten, og stilte seg dermed i skvis, ettersom det var han som undertegnet lov 3365 om tilbakekallingsvalg av 6. mars 2006, som i paragraf to fastsetter: «Fylkene som gjennom den nylige avstemningen, godkjenner avstemningene ved alminnelig flertall, vil få styresett med fylkesmessig selvstyre umiddelbart etter kunngjøringen av den nye grunnloven for staten.»

Men en solid dose vond tro, som man har sett over, tilranet opposisjonen seg på ny et banner, denne gangen desentraliseringsbanneret. Før de åpnet en tredje front: «la capitalidad».

Den historiske konstitusjonelle hovedstaden, Sucre, har etter den føderale krigen i 1890 mistet den utøvende makt, den lovgivende makt og regjeringen til La Paz, og har bare den dømmende makt igjen. Byen gjør plutselig krav på å få tilbake sin fordums status.

SUCRE, BOLIVIAS hovedstad? Byen er inneklemt i en dal omringet av fjell som er like hvite som bygningene i byens koloniale sentrum, og skiller seg ut i det ellers rurale departementet Chuquisaca. På landsbygda bor det indianere, de fattigste i Bolivia. Tørt klima, bratte fjellskråninger, ufruktbar jord. Et landbruk redusert til sitt mest basale. Og en massiv oppslutning for «Evo».

I Sucre finnes det, som i en hvilken som helst annen boliviansk by, spor etter diskriminering av «Indianeren». Ikke mer. Helt til den nye statslederen kom til makten. Og deretter plasseringen av den grunnlovgivende forsamling i nettopp denne byen. Da han ble valgt inn i denne forsamlingen, ble Urquizo Cuellar, leder for Unik føderasjon for folket fra Chuquisaca, erklært persona non grata i byen. Fotografier av han og hans urbefolkningskolleger, som ble valgt inn med MAS' stemmer, ble hengt opp på husveggene, i butikkene, i restaurantene, ledsaget av påskriften: «Forrædere. Fiender av fylket.» «Det var en forbrytelse å representere de rurale områdene i grunnlovsforsamlingen. Å være bonde. Være fra Quechua.» 10. april 2008 ble han angrepet og alvorlig skadet. «Mens de slo meg, hørte jeg dem si: «Vi må bli kvitt Indianeren! Vi skal skjære av ham tunga, presse øynene ut av hodet.» Jeg kjente dem. Jeg leverte en anmeldelse. Dessverre, ble den borte. I rettsmaktens hovedstad!»

24. mai 2008. President Morals skal lande med helikopter på stadion i Sucre, og annonsere to nye ambulanser og to millioner dollar til sosiale prosjekter i byens utkantstrøk og de rurale områdene. Den interinstitusjonelle komiteen mobiliserer. Komiteen ble opprettet 7. mars for å forsvare regionens interesser, og omfatter særlig Universitetet San Francisco Xavier i Chuquisaca, bystyret, en «borgergruppe» (Codeinca) og kulturarvorganisasjonen i fylket. Den skumle skikkelsen Jaime Barrón, rektor for universitetet, leder «komiteen».
Det er han som, sammen med alle de andre prominente figurer, får demonstrantene til å angripe stadionen. De angriper soldatene skal beskytte den. Man kunne i et anspent øyeblikk, høre offiseren deres si: «Nei, nei, ingen skal skyte! Men slutt å kaste dynamittkubber!»⁹ Hæren trakk seg tilbake. Forbud mot å oppholde seg i området, presidenten lander ikke. Jakten på Indianeren kunne starte.

Lastebiler med bønder som var kommet for å ta imot «Evo» angripes. Sjokkgrupper fra Union juvenil cruce--ista (Santa Cruz' ungdomsforening) som var ankommet med busser fra øst, slo seg sammen med studenter fra universitetet, som var svært godt organiserte, og ble hjulpet av biler fra bystyret. De jaktet på de innfødte, fanget dem. Spark, slag. Kvinner forsøkte å slippe unna, et forskremt ansikt, en munn åpnet i et skrik. De ble dratt etter håret. «Drep dem! Drep dem!» Truet med å bli steinet eller brent levende, ble et titalls fattige stakkarer brutalt dyttet til hovedplassen i Sucre. De ble halvveis avkledd. Tvunget til å knele, kysse bakken, fornærme presidenten. Tøylesløst viste mengden sin tilknytning til demokratiet: «Sucre opp! Morales på ned!»

Siden har ikke MAS-flagget hengt på en eneste bygning i Sucre. «Hvis det skjer, blir det satt fyr på bygningen.» Likevel har hendelsene 24. mai etterlatt et svært dårlig inntrykk. Sucre, rasistisk? Du mener ikke det! For å dekke over sporene, fikk bystyret 22. juni valgt en innfødt de pollera,¹⁰ Savina Cuéllar, til fylkesguvernør. Dette tidligere konstitusjonsforsamlingsmedlemmet (for MAS) som har lært å lese takket være det kubanske programmet «Yo si puedo», dette nye opposisjonsikon, nøyer seg med å gjenta mekanisk: «Jeg er indianer, jeg er 45 år og har elleve barn.» Hun vant guvernørvalget (51,5 prosent av stemmene) takket være byområdene (71 prosent), hennes «innfødte brødre» i de rurale områdene stemte massivt imot henne. En typisk situasjon i det bolivianske panoramaet: en ekstrem polarisering mellom by og land (med unntak av Altiplano, La Paz, El Alto, Potosí og Oruro).

SANTA CRUZ DE la Sierra (hovedstaden i departementet Santa Cruz) var en beskjeden småby på 50-tallet, men har i løpet av de påfølgende tiårene blitt den mest største og rikeste byen i Bolivia. Et borgerskap som til å begynne med var grunneiere, men siden har blitt industrielt og eksportrettet, uten å forlate landbruksindustrien: Sukker- og ris er erstattet soya. En enorm vekst, subsidiert av direkteskatt på olje- og gassforekomstene som utvinnes i dette departementet (som i Tarija).
En kvinne. Hun bor i Santa Cruz, tilhører middelklassen. Hun har hjertet sitt til venstre. Hun føler seg ulykkelig, misforstått, plaget. «Jeg stemte på Evo, jeg ville ha endringer. Jeg skulle ønsket at alle bolivianere var likestilte og hadde samme rettigheter. Men det som skjer nå, er det andre ytterpunktet, en omvendt rasisme.» Alt for urinnbyggerne! «Bono Juancito Pinto» for skolegang til barna? «Utbetalt i kontanter. Foreldrene sløser dem bort!» Grunnloven? «Stemme under press fra de sosiale bevegelsene og hva vet jeg …» En ting holder hun framfor alt kjært: autonomi. «Alt det staten har styrt i fortiden har vært en katastrofe.» Hvis man legger til utkastelsen av USAID,¹¹ demonstrasjonene foran USAs ambassade … «En slags krig. I tillegg får de oss til å framstå som rasister! Jeg er tross alt ikke en oligark!»

Samme retorikk kommer ut av munnen til guvernør Rubén Costas. «Utvidet selvstyre fremmes, la oss huske på det, av bevegelser som kommer fra venstresiden. En intelligent, demokratisk og humanistisk venstreside. Slik som dere har i Europa. Hvorfor behandles vi som separatister, fremmedfiendtlige, rasister, tilhengere av nyliberalistisk ideologi?»
«Ja'et» til selvstyre ble sikret i Santa Cruz 2. juli 2006. Ifølge tilbakekallingsloven er denne avstemningen «vinculante» (ukrenkelig). Fylket kan dermed kreve at utfallet blir iverksatt. Men som denne samme loven presiserer, kan dette først skje «umiddelbart etter kunngjøringen av den nye grunnloven for staten». Fram til dette punktet har Costas framstått som behersket og overbevisende, men plutselig bryter han ut: «Et totalitært regime kan ikke innvilge selvstendighet. Ikke mer enn Stalins Russland, Hitlers Tyskland, Pinochets Chile, Castros Cuba, Chávez' Venezuela, Evos Bolivia!» Hitler, «Evo» – samme sak! En underlig retorikk fra en guvernør som kaller seg selv «progressiv».

SELVSTYRE FOR FYLKENE er en sentral bestanddel i CPE-prosjektet. For å tre i kraft, må denne bli godkjent av en folkeavstemning utstedt av nasjonalforsamlingen … som høyresiden gjør alt for å forsinke! Hvor befinner så problemet seg? Adum, grunnlovseksperten, gir et svar: «Dette prosjektet innebærer også utvidet selvstyre for urbefolkningen, departementene og kommunene, osv. Hvorfor spør man meg om jeg vil ha departementalt selvstyre hvis det etterpå i dette territoriet vil dukke opp andre selvstyrer? Det er en fullstendig mangel på respekt for den demokratiske viljen!»
Desentralisering, ja, men for å sikre en annen sentralisering: sentralisering innad i departementene. Med denne logikken arrangerte Santa Cruz 4. mai en fullstendig illegitim folkeavstemning for å godkjenne sin selvstendighetsstatus. Avstemning ble suverent vunnet (men med 38 prosent hjemmeværende). Fylkene Beni og Pando (1. juni) og Tarija, der de store gassreservoarene befinner seg (22. juni), fulgte opp med samme resultat. «Men dette er på ingen måte separatistisk,» presiserer Birtenbaum, «dette er ikke Kosovo.»

Utvilsomt ikke. Selv om den amerikanske ambassadøren Philip Goldberg, som ofte blir sett i Santa Cruz sammen med opposisjonsledere, tidligere har hatt samme post i Kosovo. Uansett gir disse «statuttene» fylkene myndighet over blant annet:¹² Telefon (fast og mobil) og telekommunikasjon; veier og jernbane; skolepolitikken, og planer og programmer for utdanning; strømforsyningen i byene og på landet; energipolitikken; arbeidslovverket, trygde- og helsesystemene; administrasjon av rettsvesenet; utnevning av leder til statlige institusjoner og organisasjoner som er til stede i fylket. På medieområdet er det forbudt å «diskriminere» mellom hvilke aviser man velger å kjøpe annonseplass i og «diskresjonær» [av de sentralmakten] tildeling av radio- og tv-frekvenser, men «departementets utøvende makt kan opprettet massekommuniserende medier»!
Det var på 50-tallet at borgerskapet vokste fram i Santa Cruz. Man finner det konstant bak makten i løpet av de 18 årene med militærdiktatur som begynte i 1964 (de lokale næringslivssjefene finansierte statskuppet til Hugo Banzer i 1971). Etter tilbakevendingen til demokratiet, kom et langt nyliberalistisk mareritt (1985–2001). «I løpet av denne perioden,» forteller Jorge Paz, bydelsleder i en bydel i utkanten av byen, «deltok høyreborgerskapet, de som i dag kaller seg selvstendighetsforkjempere, i alle regjeringene. De var da de største sentralistene! Carlos Dabdoub [Fylkets nåværende selvstyresekretær] var minister under Jaime Paz Zamora [1989–1993].»

Først i 2000 begynte systemet å få vind i seilene. Det varte fram til 2003 da president Gonzalo Sánchez de Lozada måtte gå av. «Når de så at deres interesser var truet, kom maktgruppene i landet opp med tesen om autonomi. De slo seg sammen og en massiv mediekampanje lot dem å forsvare sine privilegier med en ny myte, som de selv ikke tro på.»
Det de på den andre siden tror på, er en fullstendig tilbakebetaling av direkteskatten på olje som sentralmakten «konfiskerte» – opp til 30 prosent skattelegning for å finansiere renta dignidad! De glemmer bevisst at nasjonaliseringen av olje- og gassutvinningen har kompensert for dette tapet. Økning i den samlede skattleggingen av de multinasjonale selskapene gir en større andelen av skatteinngang til kommunene og … fylkene.

NOEN UKER FØR den landsdekkende folkeavstemningen om tilbakekalling av presidenten, visepresidenten og åtte guvernører (der blant ham selv), som ble holdt 10. august, trekker Costas fram det sannsynlige nederlaget til «Evo» i fylket Santa Cruz. Han toner flagg: «Vi vil ikke si at han ikke kan komme hit, han må gjerne komme hit, men for å gå en tur, for her vil han ikke regjere lenger.»¹³ Voldelige demonstrasjoner, som systematisk ble arrangert med en gang Evo anmeldte sin ankomst, forhindret presidenten å lande i de fire media luna-fylkene og i Sucre. Desentralisering eller opprør?

Morales anklages for å vie sin energi til å forsøke å forbedre situasjonen for de fattige. Siden disse for det meste er indianere, rettes de store sosiale programmene hovedsakelig mot dem. Omvendt rasisme? Kanskje. Til en viss grad. Men man må også ta i betraktning styrkeforholdene. Det menneskelige elementet er fortsatt vanskelig å kontrollere, særlig når det dreier seg om en urbefolkning, som historisk har vært marginalisert og dermed legitimt egenrådig og sta. Om dette vitner de kraftige sosiale protestbevegelsene som har blitt lansert av gruvearbeiderne og undervisningspersonellet i Bolivias arbeidskonføderasjon (COB), i denne konteksten og i disse delikate øyeblikkene. Regjeringen inngikk et kompromiss og annonserte 9. august at de to største private selskapene som administrerer pensjonssystemet – BBVA og Groupe Zurich – ville bli erstattet av staten.

10. august fikk Morales bekreftet sin stilling med mer enn 60 prosent av stemmene. Men guvernørene i Santa Cruz, Pando, Beni og Tarija seieret også i sine fylker.¹⁴ Ruben Costas, lederen for Det demokratiske nasjonalrådet (Conalde) som omfatter autonomistregionene, har allerede erklært at han vil fortsette å jobbe for autonomi og «motstå reformene Evo Morales fremmer, som for eksempel nasjonalisering av naturressursene og omfordeling av land».¹⁵ I dagene etter folkeavstemningen, «sultestreiket» borgerkomiteene i opprørsregionene, de var opptøyer, vold og flere krav (fra borgermesteren i Santa Cruz, Percy Fernández) om at hæren måtte avsette statslederen.

I Campero, på altiplano, når en samling slutten når vi i juli møter Gerardo Condori, lederen for aymaraene i området. «Her finnes det masister, ikke-masister og uavhengige. Vi har besluttet å støtte vår compa--ero Evo. Vi vil kjempe for ham.» Ikke langt unna, i Condor Iqui--a, ser selv den midle Porfiria Karka meg rett i øynene, med haka i hånda: «Vi vil ikke la oss bli flådd. Det ville vært en skandale. Hvis de tvinger Evo til å gå, vil det bli krig. Det vil bli svært alvorlig.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 En svær, fattige forstad (650 000 innbyggere) som ligger på høysletta (Altiplano) ovenfor La Paz.

2 Junta de vecinos.

3 Summen kan virke latterlig lav, men er betydelig i Bolivia som er det fattige landet i Latin-Amerika.

4 Ifølge regjering har 5 millioner hektar land blitt gitt.

5 Referanse til visepresident Alvaro García (ikke indiansk), som tidligere var medlem av urbefolkningsgeriljaen Tupak Katari (som nøyde seg med å felle noen strømmaster). Paradoksalt nok er han den som snarere går inn for forhandlinger.

6 Disse borgerkomiteen som verken har blitt valgt eller få tildelt noe mandat, samler de hardeste elementene på høyresiden og utgjør en spydspiss for opposisjonen.

7 MAS-aktivister eller -sympatisører.

8 Halvmåne», refererer til geografien til disse departementene i øst som omkranser høyslettene.

9 Se dokumentet til Cesar Brie, Humillados y ofendidos. Sucre, 24 de mayo. Documental sobre los hechos, Sucre, 2008.

10 Innfødt kledd i tradisjonelle klær.

11 Organ for amerikansk samarbeid–anklaget for spionasje i Chapare-regionen.

12 Estatuto del Departamento de Santa Cruz» (Statutene for departementet Santa Cruz), Santa Cruz de la Sierra, 15. desember 2007.

13 El Deber, Santa Cruz de la Sierra, 16. juli 2008.

14 Guvernørene i Cochabamba og La Paz (opposisjonen) ble «kalt tilbake», så vel som guvernøren i Oruro (MAS). Savina Cuéllar som nylig ble valgt i Chuquisaca, var ikke omfattet av folkeavstemningen.

15 BCC Mundo, London, 11. august 2008 (…)