Götaland-Gaza, tur-retur

Arn–Riket ved veiens ende fullbyrder filmatiseringen av Jan Guillous trilogi om den svenske korsfareren Arn Magnusson. Filmen rommer en rekke flotte tablåer, og følger opp Guillous hyllest til den arabiske kulturen med Gaza som åsted. Samtidig trenger et spørsmålet seg fram: Er det mulig å lage middelalderfilm etter Monty Python og ridderne av det runde bord?

september 2008

Filmatiseringen av Jan Guillous Arn-serie1 fra korstogstiden er fullført i og med Riket ved veiens ende. Guillous suksesstrilogi er i Peter Flinths filmutgave blitt et todelt verk på til sammen fire og en halv time, Arn – Tempelridderen og Arn – Riket ved veiens ende (første film dekker første bind og en stor del av andre og andre film litt av andre og hele tredje). Regissøren sier at Guillous fortelling er «en filmisk berättelse som bara väntat på att få återges på vita duken!»2 Samtidig innebærer en overføring fra roman til film selvfølgelig en reduksjon, især når det er snakk om ca. 1200 sider til sammen. Uansett hva man måtte mene om filmene, kan de ikke bedømmes på bakgrunn av romanseriens detaljerte og intrikate nettverk. Bok er aldri best på lerretet. I første bind, Veien til Jerusalem, får vi for eksempel vite mye om bakgrunnen for korstogene, dette berøres bare kursorisk av filmens fortellerstemme (som er et av filmens klokeste grep). Satt på spissen: Vent ikke på opplysninger om forekomsten av tørrfisk fra Lofoten i G...taland på slutten av det tolvte århundre, selv om de fins i roman nummer tre.

Flinths dobbelfilm skal primært bedømmes ut fra hvordan den har klart å skape sin egen sammenheng og form. Det er også verdt å spørre om hvilken berettigelse sjangeren har.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal