Oppløsning av Bosnia-Hercegovina?

I slutten av september 2006 – noen dager før det siste parlaments- og presidentvalget i Bosnia-Hercegovina – samlet en håndfull aktivister seg i Sarajevo. De tilhørte en ukjent organisasjon fra den lille byen Kakanj midt i Bosnia. Tilfeldige forbipasserende ble forbausede vitner til at de kastet malingsbomber på presidentboligen, før politiet brutalt grep inn. Målet med denne «fortvilelsesaksjonen» skal ha vært å kritisere tafattheten og lammelsen som preger de bosniske institusjonene.¹ Aksjonistene vakte en viss sympati i demokratiske miljøer i Sarajevo, og i de påfølgende dagene ble det organisert demonstrasjoner i protest mot politiets brutale reaksjon. Disse markeringene samlet riktignok bare noen hundre personer.

Demokratene i Sarajevo har imidlertid gått ut i gatene ved flere anledninger. Et bestialsk mord på en ungdom på trikken utløste vinteren og våren 2008 en lang rekke demonstrasjoner. Den tragiske hendelsen ble en ny anledning til å kritisere den kommunale ledelsen i Sarajevo for udugelighet og ansvarsfraskrivelse. Disse markeringene tiltrekker seg først og fremst unge mennesker og pensjonister, hvorav noen holder fram portretter av Tito … Initiativene viser at det foregår en viss oppvåkning i befolkningen, i kontrast til apatien som fortsatt råder i politiske kretser.

Valget i oktober 2006 markerte likevel et vendepunkt i landets nyere historie. De «gamle» nasjonalistiske partiene – Partiet for demokratisk handling (SDA), Serbias demokratiske parti (SDS) og Kroatisk demokratisk union (HDZ) – som dukket opp da Jugoslavia eksploderte i 1990, ble for første gang satt på sidelinjen. Dette førte imidlertid ikke nødvendigvis til en forbedring av det politiske klimaet.

SDA ER FORTSATT det viktigste «bosnjak-muslimske» partiet, men deres kandidat til presidentkollegiet, Sulejman Tihic, ble slått av den karismatiske Haris Silajdzic, statsminister under krigen og avhopper fra SDA. Silajdzic leder nå Partiet for Bosnia-Hercegovina (SBiH), som går inn for «et Bosnia-Hercegovina uten entiteter», altså at landet organiseres som en enhetlig stat. Dette ståstedet har i lengre tid gitt Silajdzic en viss støtte i de demokratiske og antinasjonalistiske miljøene. Hans seier som bosnjakisk representant i presidentkollegiet skyldes også den åpne støtten fra stormufti Mustafa Ceric, den høyeste muslimske autoriteten i Bosnia-Hercegovina.

I den serbiske leiren ble SDS feid av banen av Milorad Dodik og hans Parti for uavhengige sosialdemokrater (SNSD). Som medlem av det serbiske parlamentet i Bosnia under krigen deltok han aldri direkte i maktsystemet som ble bygd opp av SDS under Radovan Karadzic, som ble arrestert i juli etter 13 år på frifot og overført til den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia. Milorad Dodiks relative «uskyld» på det politiske plan har gjort ham til en svært presentabel «demokrat» i fredstid. Han ble raskt utvalgt og støttet av Vesten, spesielt USA, som gjerne vil se på ham som et «serbisk alternativ».

I de første årene etter krigen nærmet Dodik seg da også den demokratiske opposisjonen. Etter en tur innom næringslivet mellom 1998 og 2001, begynte han på en liten ørkenvandring. Senere, under valgkampen i 2006, ovetok han alle de klassiske kravene til den nasjonalistiske serbiske bevegelsen i Bosnia, framfor alt kravet om selvbestemmelse for Republika Srpska. Han lovet en folkeavstemming om spørsmålet. Denne strategien ga uttelling: SNSD knuste rivalene og fikk både absolutt flertall i Republika Srpska og seilte opp som den største politiske kraften på landsbasis.

Med dette resultatet i ryggen kunne SNSD gjennomføre en historisk maktkonsentrasjon. Partiet har absolutt flertall i parlamentet i Republika Srpska, der Dodik selv er statsminister. Samtidig representerer han det største partiet i statsparlamentet i Bosnia, og leder i kraft av dette den bosniske regjeringen.

Dodik er altså Bosnias nye sterke mann, men han er sjelden å se i Sarajevo. Han foretrekker å holde seg innenfor sine enemerker i Banja Luka, hovedstaden i Republika Srpska. Det politiske liv i Bosnia framstår nå som en tvekamp mellom to menn, Silajdzic og Dodik, som ser ut til å ha diametralt forskjellige posisjoner. Mens Silajdzic går inn for å avvikle entitetsoppdelingen, krever Dodik flere fullmakter til entitetene, og sågar løsrivelse for Republika Srpska.

De farlige motsetningene mellom disse to gjør at andre politiske krefter marginaliseres, spesielt sosialdemokratene som mangler et politisk prosjekt. Marginalisert blir også den kroatiske delen av befolkningen, som verken har politisk eller demografisk tyngde lenger. Det anslås at kroatene kun utgjør 10-11 prosent av befolkningen, mot 17,5 prosent før krigen.²

Utvandring til Kroatia, som er mye mer velstående enn Bosnia-Hercegovina, kan bli enda mer fristende når landet i løpet av noen år blir med i EU. Den kroatiske politiske ledelsen i Bosnia er for øvrig gjennomsyret av korrupsjonsskandaler, som har satt flere sentrale personer i HDZ ut av spill og splittet partiet i to fraksjoner. Under slike omstendigheter er de kroatiske partiene i Bosnia redusert til marginale politiske aktører på nasjonalt nivå, mens de fortsatt har full kontroll i flere av kantonene i den bosnjak-kroatiske Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina (FBiH).

ER BOSNIA-HERCEGOVINAS enhet virkelig truet? I flere måneder framsatte serbiske ledere, med daværende statsminister Vojislav Kostunica i spissen, følgende trussel: Hvis Kosovo blir uavhengig, kommer Republika Srpska til å følge etter. Dodik har brukt samme argument, og satt spørsmålstegn ved at serberne i Bosnia nektes det som albanerne i Kosovo har fått. Likevel har det ikke skjedd noe etter at Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar 2008, bortsett fra noen relativt begrensede demonstrasjoner i Banja Luka og noen andre serbiske byer i Bosnia-Hercegovina.

Trusselen hadde først og fremst en retorisk funksjon. I virkeligheten har ikke Dodik noen planer om å proklamere den serbiske enhetens uavhengighet. Han vet godt at en slik uavhengighet er null verdt hvis den ikke anerkjennes. Dessuten er han lite begeistret for en tilnærming til Serbia. Han har et komplisert forhold til lederne i Beograd, og er redd for å bli redusert til en provinsbaron …³

Kosovos uavhengighet var likevel en glimrende nyhet for Dodik. Truslene hans om løsrivelse fikk større tyngde. Men samtidig som han bruker en tøff retorikk, vet herren fra Banja Luka også å berolige Vesten. Han lover at «med ham vil ingenting skje», mens andre serbiske ledere er tilbøyelige til å begi seg ut på eventyr som ingen aner rekkevidden av. Dobbel uttelling for Dodik: Han styrker sin forhandlingsposisjon, samtidig som han overbeviser europeerne om at han er en faktor for «stabilitet» – og at det derfor ikke lønner seg å snuse for mye i korrupsjonssakene som hans navn har dukket opp i. Dodik utnytter altså til fulle sitt politiske hegemoni og fraværet av en troverdig opposisjon i Republika Srpska.
«Systemet» som Dodik har etablert, er også ekstremt lønnsomt økonomisk sett. I løpet av to år som statsminister har han systematisk tappet Republika Srpska for penger. Privatiseringene, ikke minst av teleselskapet i Republika Srpska ⁴ og raffineriet i Brod, er gjennomført på høyst tvilsom måte, med direkte økonomisk vinning for Dodik selv, hans parti og hans venner. Samtidig har statsministeren festet grepet om mediene: I tillegg til de offentlige tv-kanalene kontrollerer han nå de to største avisene i entiteten, Glas Srpske og Nezavisne Novine, som tidligere var en uavhengig avis.
I Banja Luka hører man stadig sjeldnere kritiske stemmer, som journalisten Slobodan Vaskovics. Han mener at «Dodiks system er verre enn Radovan Karadzics. Han har opphøyd tyveri og trakassering til styringsmetode». Dette systemet hviler på en liten gruppe bestående av et titalls personer som er direkte knyttet til Dodik, og som i likhet med ham kommer fra landsbyen Laktasi, ca. ti kilometer fra Banja Luka. Navnene på disse personene dukker opp overalt i det komplekse organisasjonskartet til bedrifter som er kontrollert av selskapet Integral Inzenjering, som Dodik grunnla på begynnelsen av 1990-tallet og som nå støvsuger det offentlige markedet. «Det internasjonale samfunnet skapte Dodik, og innser nå – for sent – at man har skapt en ny Milosevic. Den eneste forskjellen er at det ikke er snakk om ideologi lenger, og heller ikke nasjonalisme: Det eneste som betyr noe, er makt og penger,» fortsetter Vaskovic.

I FORRETNINGSSAMMENHENG har Dodik ingen problemer med å samarbeide med sine politiske rivaler fra de andre folkegruppene, spesielt ikke Silajdzic. Disse to herrenes navn dukker gjerne opp i den viktige energisektoren, noen ganger sammen, andre ganger som konkurrenter. Bosnia er rik på naturlige vannkilder, og potensialet for kraftutbygginger er derfor stort. I en region med kronisk energimangel er det fristende å sette i gang storstilt utbygging av vannkraftverk. For øyeblikket har en unik mobilisering i befolkningen stoppet planer om å bygge demninger på elva Vrbas, som til og med renner gjennom Banja Luka, og på elva Tara, i Montenegro, en kabellengde fra grensen til Bosnia. Men flere utbyggingsplaner er på trappene.
Å avverge disse utbyggingene, som ville fått enorme miljøkonsekvenser, er en tøff kamp – spesielt siden landets økonomi nærmer seg dødpunktet. Den eneste større investeringen de siste årene har vært ArceloMittals kjøp av stålverkene i Zenica, i den bosnjak-kroatiske Føderasjonen. Det anslås at over 40 prosent av befolkningen er arbeidsledig. Fagbevegelsen, som også er inndelt etter etniske skillelinjer, er ikke i stand til å komme med alternativer eller forsvare arbeidstakerne. De siste årene har det bare vært fortvilte demonstrasjoner med bønder eller pensjonister, som har campet i ukevis utenfor statsparlamentet i Sarajevo.

Dette parasittpregede systemet tjener godt på den politiske lammelsen av landet. Det kom tydelig fram i forbindelse med den nylige «politireformen». Siden 1995 har politistyrkene i Bosnia-Hercegovina vært organisert ut fra entitetene, noe som har bidratt til å forsterke oppsplittingen av landet og ofte gjort det umulig å gjennomføre et skikkelig etterforskningsarbeid. Reformen, som skulle innebære en sammenslåingen av politiet, har vært et brennbart tema som har splittet bosnisk politikk i årevis.

Til slutt, i april 2008, aksepterte Dodik en reform som praktisk talt er tømt for innhold. Politistyrkene skal fortsatt være delt inn i de ulike entitetene, men det skal etableres «koordineringsstrukturer». SDA og sosialdemokratene, som nektet å stemme for denne pseudo-reformen, ble anklaget for «radikalisme», mens EUs høyrepresentant for Bosnia-Hercegovina og europeiske ledere gledet seg over det store «framskrittet» i Bosnia – som ble belønnet med en Stabiliserings- og assosiasjonsavtale med EU 16. juni.
Naturligvis er det ingen i Brussel som lar seg lure av dette misvisende kompromisset som kom i stand i siste øyeblikk. Men i mangel av strategi blir internasjonal politikk i Bosnia redusert til ett ord, nemlig stabilitet. De skjøre konstruksjonene som diplomater forsøker å holde oppe på Balkan i etterkant av Kosovos uavhengighetserklæring, forutsetter faktisk at «Bosnia står stille». I dette perspektivet er Dodik den perfekte mann, fordi han har klart å «nøytralisere» den serbiske nasjonalismen.

DA DAYTON-AVTALEN ble inngått i desember 2005, trodde de største optimistene at tiden gradvis ville lege de åpne sårene og bryte ned de politiske skillelinjene i Bosnia. Slik gikk det ikke. Så lenge landet ikke har noe fornyende og samlende prosjekt, kan det ikke annet enn å synke lenger ned i hengemyra. EUs strategi slik den avtegner seg nå, handler først og fremst om integrering av Kroatia i løpet av kort tid, samt en mulig akselerasjon av integreringsprosessen med Serbia, som anses som helt sentral for balansen i regionen. Bosnia, Kosovo og Makedonia blir stående på sidenlinjen, til tross for at Makedonia har hatt offisiell status som medlemskandidat siden 2005.

Dette lite oppløftende bildet forhindrer ikke at besøkende som går rundt i gatene i Sarajevo, nesten ikke vil se noen synlige spor etter krigen og den forferdelige beleiringen av den bosniske hovedstaden. Man må imidlertid se forbi dette misvisende inntrykket av «normalitet». Den bosniske hovedstaden har rundt 500 000 innbyggere, like mange som før krigen, men den demografiske fordelingen er dramatisk endret. Nå bor det bare 20 000 serbere her (mot 150 000 før krigen), og mange bosnjaker forlot også byen under eller etter konflikten. De er erstattet av andre innbyggere som kommer fra landsbyer eller mindre byer, jaget fra Republika Srpska eller drevet av den generelle flukten fra landsbygda. Noen har også kommet fra Sandzak, en region med muslimsk flertall som er delt mellom Serbia og Montenegro. Der det tidligere fantes en sterk urban identitet i Sarajevo, er det i dag en latent konflikt mellom «den gamle bybefolkningen» og nykommerne.

For tre år siden annonserte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) triumferende at én million flyktninger og fordrevne hadde returnert til Bosnia. Dessverre ser det ut til at disse returene i stor grad er illusoriske. Som oftest reiser flyktningene tilbake til sine eiendommer som befinner seg i en by eller en region der deres befolkningsgruppe nå er i mindretall – og selger dem igjen kort tid etterpå. Helsingforskomiteen har også registrert utstrakt bytting av eiendommer, og snakker om «sluttfasen i den etniske rensningen». Et eksempel er fra den lille byen Donji Vakuf midt i Bosnia, der disse byttehandlene har ført til at den territoriale oppdelingen av kommunen mellom kroater og bosnjaker er blitt sementert.⁵

De ulike nasjonalistiske partiene sitter fortsatt med all makt i alle de monoetniske mikroterritoriene som i dag utgjør Bosnia-Hercegovina. Disse små nasjonalistiske oligarkiene, som har beriket seg stort i hele den dystre etterkrigstiden, er offisielt enige i målsettingen om en integrering i EU. En avgjørende, uuttalt forutsetning for dette er imidlertid at de får beholde sine formuer, fullmakter og privileger. Disse forholdene gjør at Bosnia-Hercegovina ser ut til å bli stående på stedet hvil, prisgitt krefter som ønsker å forsterke håpløsheten i landet.

VESTLIGE DIPLOMATER og strateger mangler på sin side en strategi for Bosnia, som i stadig større grad framstår som et «svart hull» som ikke lar seg reformere. I tillegg er det en kjent sak at det internasjonale formynderskapet har svært problematiske sider, blant annet at bosniske ledere fratas et reelt ansvar og får anledning til å ty til populismens tvilsomme gleder.⁶ Alle kriser som oppstår, tyder samtidig på at dette formynderskapet er helt nødvendig …

De unge i Bosnia-Hercegovina interesserer seg minimalt for politikk. I valg etter valg bruker knapt 10 prosent av de under 25 år stemmeretten sin. Ingenting tyder på at det vil komme noen kraftig mobilisering før det kommende kommunevalget i oktober. De fleste unge med høyere utdanning drømmer først og fremst om å reise ut av landet. En av dem beskriver Bosnia slik: Landet er for knuget av traumene fra den siste krigen til å kaste seg ut i nye voldelige eventyr, men for utmattet til at innbyggerne har krefter til å tvinge fram virkelige endringer.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Ifølge gjengs terminologi er «bosnjak» betegnelsen på muslimske bosniere, mens bosanac betegner alle innbyggere i Bosnia. På norsk brukes henholdsvis «bosnjak» og «bosnier». Adjektivet «bosnisk» brukes om alle felles statlige institusjoner i Bosnia-Hercegovina.

2 Ifølge de siste data publisert av Senter for forskning og dokumentasjon i Sarajevo (IDC), er antallet ofre som er identifisert fra krigen i 1992-1995 rundt 100 000. Før krigen var befolkningstallet 4,1 millioner.

3 I dag har han likevel et ganske godt forhold til den serbiske presidenten Boris Tadic.

4 I Bosnia-Hercegovina styres alle offentlige tjenester på entitetsnivå. Innen fast- og mobiltelefoni finnes det for eksempel tre nettverk–et bosnisk, et serbisk og et kroatisk.

5 Se Nidzara Ahmetasevic, «Bosnia: la phase finale du nettoyage ethnique» (Sluttfasen for etnisk rensing), Le Courrier des Balkans, 6. september 2006.

6 Noen tankesmier, deriblant Center for European Integration Strategies, har i flere år kritisert konsekvensene av dette formynderskapet, og går inn for en «tillemping» av demokrati, som kan tvinge lokale ledere til å ta ansvar og sette i gang arbeidet med reelle reformer. Se http://www.ceis-eu.org/index.htm. (…)